Pling i bollen – fine og ufine barnesanger

BARNET – DET ER DEN ANDRE

Fine, men trauste musikalske versjoner av Ingvild Rishøis rebelske barnedikt.

Ikke problembarn, men barnet som problem
I sin anmeldelse av Ingvild Rishøis Pling i bollen – fine og ufine barnerim (2011) her på Barnebokkritikk.no, gjorde Morten Haugen et tappert og prisverdig forsøk på å minne leseren om at det også skrives og utgis andre flotte tøysevers i Norge i dag enn Rishøis. Likevel er det ikke til å komme forbi at mange voksne lesere nok reagerte på samme måte som jeg gjorde da jeg først kom over Rishøis dikt i Vinduets barnelitteraturnummer i forkant av utgivelsen: Endelig noen som kan rime uten at det blir flaut, noen som leker med språket med vidd og intelligens, en forfatter av vår tid som kan måle seg med de gamle mesterne!

Det betyr selvsagt ikke at Rishøis diktsamling for barn er perfekt. Etter å ha levd med boka en stund, slår det meg at mange av Rishøis dikt bærer i seg en avstand til de barna de tilsynelatende henvender seg til. De sentimentale diktene (”Nå kan du det”, ”Nattvers for markmus”) gjør lite inntrykk, fordi det beundrende voksenblikket får dominere uten å tilføre noen form for spenning. Noe av det samme gjelder et dikt som ”I baksetet”, der jenta som troner i bilens baksete får føre ordet, men på en måte som gjør åpenbart at det er den voksenes sans for orden som dikterer det påståtte barneanarkiet. Konflikten blir aller tydeligst i de to diktene som rammer inn samlingen, ”Hvem blir du 1” og ”Hvem blir du 2”, der jeg-et henvender seg til baneleseren, stadig mer desperat, for å få svar på spørsmålet om hvem de blir når de blir store: ”Pingvinjeger? Punker? Et postbud? En prins? / En dame fra Hamar som samler på pins?” Alternativene er like absurd-mangfoldige som de er reduktive, og peker mot at det er barnets uendelige potensial som er dets egentlige essens for poeten, snarere enn bestemmelsesstedet, der poeten selv befinner seg, avskåret fra barnetilstanden (”Jeg spør og jeg spør, men du svarer jo ikke”). (1) Denne følelsen av å være avskåret parodieres når jeg-et forsøker å tilby barnet både ”sigar” og ”kaviar” i bytte mot et endelig ”svar” – et håpløst opplegg, så klart.

Denne selvironien peker mot Rishøis egentlige poetologiske problem, som jo er alle voksne barnedikteres problem, men som Rishøi i større grad enn røkla tar seg bryet med å problematisere: Hvordan opprette en meningsfull kommunikasjon med barnet? Hvordan gi barnet det barnet trenger, samtidig som det føler at det får det det vil ha?

Problemet er der allerede i Rishøis debutbok Unbrakomonsteret – Ikea om natten, om jenta som gjemmer seg på Ikea om natten slik at hun endelig kan få leke i ballrommet. Boka, praktfullt illustrert av Inga Sætre, gir og gir til voksne lesere med Ikeakompetanse gjennom en endeløs strøm av barokke referanser til alskens Ikeaprodukter, og et monster satt sammen av løse Ikea-deler. Men – og dette er viktig – jenta får aldri leke i ballrommet. I stedet blir gjenforeningen med moren – og fryktens opphør – fortellingens klimaks. En viss skjevhet i fremstillingen, altså, men en interessant skjevhet. Boka er mer sjenerøs mot sine voksne lesere enn mot hovedpersonen og barneleseren.

Nye løsninger
Pling i bollen vitner om at Rishøi nå i langt større grad enn da er klar over problemet og forsøker å finne måter å takle det på. Men alle de mest vellykkete diktene i boka har en påfallende voksen motivkrets til felles. Sjelden har jeg lest en diktsamling for barn som så til de grader bugner av alkohol, seksualisert sjalusi, kriminalitet og vold – gjerne med døden til følge. I flere av diktene møter vi troløse menn og kvinnene som elsker, hater og dreper dem – damene er som regel de mest aktive hos Rishøi. I ”Spionen Fiona”, treffer vi en kvinnelig detektiv på jakt etter en mann på flukt fra kona. Mannen oppdages på en togstasjon utkledd som kvinne, men slipper unna – bare fjør og silikon ligger igjen. Men interessant nok er det ikke bare mannen som har skiftet kjønn i dette diktet – det har også substantivene, som konsekvent har blitt hunkjønnsord (stasjona, telefona), i rimets tjeneste, men også tematikkens, kan man ane. For andre eksempler på vold, alkohol, sex og ulykkelig kjærlighet, se ”Hvem blir du 1”, ”Kjell og Annabell”, ”Menn med problemer 1”, Brennende kjærlighet”, ”Nekrolog” og ”Salige Sally”.

Det interessante er jo at det er disse diktene, og samt noen andre blinkskudd – ”Snorkerne”, ”Når pappa bygger sandslott” og ”Andre boller” – som tilsynelatende treffer barnepublikumet best. De tre sistnevnte diktene går langt i å gi leseren det leseren vil ha: henholdsvis komisk snorking, virtuos sandslottbygging og en happy ending til et av barnelitteraturhistoriens tristeste dikt, Hagerups klassiske ”Det bor en gammel baker”. Men alle de tre diktene handler like fullt om voksne som så å si er innkapslet i seg selv. Bare bakeren slipper unna sin indre øy, ved hjelp av en kvinnes kjærlighet, interessant nok. Generelt liker Rishøis personer seg best når de får være i fred, eller også i det første møtets ekstase. Samliv er vanskelig. Og bare i bakerdiktet, som altså er skrevet som en kjærlig polemikk mot en annen forfatter, makter forfatteren å se for seg et meningsfullt og harmonisk samliv, i en slags evig ferietilstand.

Barna liker bakerdiktet, og det gjør de rett i. Bakeren fortjener litt medgang, og diktet er flott. Det åpner døra til det rommet der bakeren satt i sin ensomhet. Og kanskje er det noe slikt som skjer også i de andre ”voksne” diktene, om enn på et litt annet nivå. For også de andre ”voksne” diktene slipper seg løs på en måte som er sjelden både i barne- og voksenlitteraturen. Ikke bare i sin motivkrets, men også i Rishøis vilje (og evne) til å la rimet løpe løpsk. Rimviljenvi møter her er jo nesten en slags kriminell gest i forhold til en samtidig voksenlyrikk som bare ønsker rimet velkomment hvis det sauses inn i ironi. Kraften i Rishøis barnedikt er således en slags lovløs energi, et slags litterært Ikea-ballrom hun kan dele med leseren uten at det tipper over i nostalgien. (Voksne får som kjent heller ikke leke i ballrommet på Ikea.) Kanskje er det derfor disse diktene fungerer på en måte som Ikea-grøsseren ikke gjorde det: Rishøi finner en felles plattform med barneleseren i formen, snarere enn i innholdet. Det funker.

En villskap som tåler å temmes
Gruppen Pling, som har laget musikk av Rishøis dikt og som består av Eirik Askerøi, Terje Nordby og Øystein Bergsvik, har også valgt et relativt ”voksent” grep, idet de harforvandlet disse søkende diktene til slentrende norsk nittitalls-poprock i tradisjonen etter deLillos (mer Beckstrøm enn Lillo-Stenberg) og Postgirobygget, med visse innslag av Americana. Enkelte ganger går rockeøset på bekostning av klarheten i teksten (”I baksetet”), andre ganger setter bandet ned farten slik at de energiske tekstene tappes for kraft (”Når pappa bygger sandslott”), og de sentimentale diktene blir like sentimentale låter (”Nattvers for markmus”, ”Voggesang” – bandet har heldigvis kuttet ”Nå kan du det”). Men som regel klarer bandet å løsne litt opp i Rishøis stramme tekster, slik at de føles litt mindre maniske, litt mer joviale. Og det kler dem.

Særlig spennende blir det dog aldri, og bandet klarer ikke å overbevise meg om at deres versjoner av disse tekstene er definitive, slik for eksempel Lars Lillo-Stenbergs Å, var jeg en sangfuglog …synger Prøysen relativt ofte klarer å få meg til å tenke, til tross for at Lillo-Stenbergs materiale er langt mer velbrukt av tradisjonen enn det Rishøis ferskvare er.

Verst er det kanskje at villskapen i Rishøis dikt, og som altså fremfor alt er forbundet med et visst kvinnelig perspektiv, temmes i møtet med Plings tre mannlige vokalister. Et korthugd dikt som ”Nekrolog” (”Marius Parius Kyllingpostei / fikk seg ei dame som ikke var meg…”), er trist, vondt og morsomt på samme tid. Plings versjon, sunget av Terje Nordby, er barsk og rocka, og til og med blant platens mest vellykkede spor, men den klarer ikke å fange opp sårheten i teksten. Pling er stort sett flinke, men de mangler den villskapen og desperasjonen som hadde kunnet matche diktene og gjøre denne albumutgivelsen til noe helt spesielt.

Skjønt, med såpass sterke tekster trengs jo ikke det helt spesielle. Det holder at tekstene har blitt fengende popmusikk. Minst halvparten av albumet er god underholdning og vel så det, og albumet vokser med tiden. Etter en litt nølende start – (”denne handlet ikke bare om å rime, pappa”), går barna i huset nå stadig rundt og synger på favorittdiktene sine, og lærer dem utenat på en helt annen måte enn de har gjort under høytlesning. Jeg merker meg at de setter pris på de små pausene vokalistene har lagt inn i fraseringen, for de ler ekstra godt når de kan fremføre en morsom verselinje litt stakkato. De slipper seg løs, med andre ord, på en helt annen måte enn de gjorde da det var en ansvarlig-gøyal forelderstemme som proklamerte de rimsterke diktene. Nå er disse tekstene deres, ikke mine. Og de sporene de ikke liker, hopper de bare over.

Det er definitivt til å leve med. Ta det som en litt forbeholden anbefaling.

1) Dette er jo også metahumor som aktualiserer skillet mellom forfatter og band på den ene siden av boken/platen og leser og lytter på den andre siden. Svaret er umulig ikke bare fordi barnet umulig kan vite hva det skal bli, men også fordi verken bok, forfatter, plate eller gruppe kan høre svaret fra den de tilsynelatende stiller spørsmålet til. Vitsen fungerer derfor like godt på plate som i bok.