Pling i bollen

KOMPETENTE BARNEDIKT

Ingvild Rishøi har skrevet dyktige, morsomme og gripende barnerim, noen av dem er til å glise av, andre når dypere. Svakheten er muligens spennvidden.

Sjangerbevissthet
Det kan tenkes at det fremdeles finnes velmenende onkler og tanter der ute som skriver muntre og kjekke vers om valper og vårblomster, men det vi har sett av nye barnerim de siste årene, holder høyt nivå med stor grad av sjangerbevissthet, refleksjon mht. fortellerposisjon og kunnskap om forgjengerne. Ingvild H. Rishøi, som med dette utgir sin andre barnebok og fjerde bok i alt, faller således fint inn tidens flinke tradisjon med høflige bukk til husgudene fra etterkrigstiden og metabevissthet om diktets stemme.

For drøye to år siden anmeldte jeg tre tøysevers-samlinger fra 2008: Knut Nærum, Linde Hagerup og Bo Gaustad. Jeg likte alle tre den gang, og Gaustads bok aller best. I ettertid er det imidlertid Hagerup som står tydeligst i minnet: hun beskrev et helhetlig univers med en jente-heltinne, en modig jeg-person i en underlig verden hvor alt kan skje: engstelige spøkelser, triste drager og gorillaer som spiller klaver og sjakk. Jeg skal om litt komme tilbake til dette med det helhetlige.

Voksenstemmen
Innenfor diktsamlingen Pling i bollen finnes det flere ulike stemninger og poetiske situasjoner. En hovedtendens er diktene fra en voksen jegstemme som kan representere forfatteren eller for den saks skyld høytleseren, til en du-person som er i vekst og forming. Tydeligst er dette i de to diktene kalt «Hvem blir du 1» og «Hvem blir du 2», men også i diktet «Tusen måter å bli gal på»:

Er du blitt litt vel normal? / Har du lyst til å bli gal? / Jeg kan hjelpe deg å øve / her er ting som du bør prøve: // Hinke naken rundt i gata / steke egget rett fra plata / …

Det er en annerledes voksenstemme, som oppfordrer til en annerledes barndom og oppvekst: løsrevet fra det fornuftige, og overgitt det til grensesprengende vidløftige, det eksentriske og det komisk usannsynlige. Selvsagt har det vært skrevet slike bøker før – vi trenger bare å nevne Pippi – men det er sjelden at en synlig voksenstemme inviterer til utagering. Dette er morsomt, og interessant, fordi det bidrar til å plassere litteraturen som et sted utenfor oppdragelsen.

Mange stemmer
Men disse løsslupne oppdragelsesdiktene er ikke alene. I to dikt finnes det en annen jeg-stemme, som forteller sine historier. Kjell som forteller om seg og sin tvilling Annabell, som er hans rake motsetning (Jeg er revisor hun er kriminell / hun arva penger, mens jeg arva gjeld.); og barnet som er kongen av det rotete baksetet i bilen.

De klassiske tøyserimene er veltrimmede og handler om underlige par: laksen Pax og dachsen Max, måren Bår og frisøren Dior. Og slikt. Her finnes også andre stilrene ramperim med døden til følge: både et par episke crime passionel (begge formgitt og illustrert som tegneserier) og et lite epitaf med en undertekst av sjalusi.

Boken lanseres som en bok som «peker tilbake på sjangerens store mestere» (bokomslaget) og mer konkret «Inger Hagerup og André Bjerke» (forlagets hjemmeside). Jeg ser ikke så mange direkte lån eller henvisninger til Bjerkes Morovers, men ser at vi befinner oss i samme sjanger. Derimot finnes en fin replikk til Hagerups dikt om den gamle bakeren; det er en «rettelse» som forteller hvordan det egentlig endte med bakeren: han rømte med en ung, blid og initiativrik kvinne til San Juan Mexico.

Rishøi har også nyskrevet Jens Gunderssens «Vuggevise» (den med «Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår. Stjerner lyser hvite.»). I hennes versjon ivaretas det poetiserende bildespråket fra originalen, og samtidig fremstår diktet som mer direkte rettet mot et barn (Ennå er du bare tre / Tenk på alt du skal få se.) og mer moderne (Alt kan skje og alt går an.). Vuggevisen er ett av tre dikt som eksplisitt uttrykker den emosjonelle relasjonen mellom voksen og barn. De andre er «Nattvers for markmus» og «Nå kan du det», som beskriver den første sykkelturen, sett fra den voksnes perspektiv. Det fine mor-datter-øyeblikket er svært godt skildret, men nettopp fordi fordi det er realistisk, konkret og ekte følt fra voksenstemmen, skiller det seg ut fra resten av boken.

For mange stemmer?
Menyen av sjangre og posisjoner bidrar på den ene side til å vise bredde og variasjon. Men det betyr samtidig at samlingen spriker – mellom fine og ufine barnerim, som forfatteren angir i undertittelen, mellom dikt om tragikomisk sex and crime sammen med en vuggevise og kvikke ordspill. Jeg synes selv at jeg beveger meg inn i det nesten urimelig strenge når jeg skriver dette, men jeg kunne ønsket at Rishøi hadde laget en bok med et mer enhetlig utvalg av hvilke typer dikt som hører best sammen.

På den annen side: forlagsutgitte bøker er i realiteten det eneste mediet vi har for barnedikt, og jeg skjønner at det ville føltes brutalt å ofre fine enkeltdikt for det abstrakte kravet om helheten.

Karikerte ansikter og rene flater
Bendik Kaltenborns illustrasjoner, som ofte gir meg en fornemmelse av mellomkrigstiden – både generelt og i denne boken, består for det meste av rene fargeflater. Ansiktene er ekspressive karikaturer.

Løsningen av sykkeldebutanten, med skyggen mot veggen, er fin og toner ned det konkrete i teksten, og ellers spenner uttrykket fra silhuetter til det nesten-abstrakte til det lavmælt stemningsskapende.

Kaltenborn har totalansvar for illustrasjoner, omslag og design, og har benyttet muligheten til å innføre noen små figurer som snakker med hverandre, og til leseren, om hva som skjer på neste side. Sånne metaeffekter liker vi. Jeg merket meg også at han laget visuelle forbindelser mellom de tre sidene med noter bakerst og de tre sidene hvor de samme diktene står foran i boka.