Plutselig en morgen

På reisefot for å reparere

Det onomatopoetiske paret Pompel og Pilt har siden første fjernsynssending høsten 1969 satt spor etter seg i barndomsminner, i pedagogiske debatter, i ungdoms- og studentkulturer og i forskningen. Noen fant dukketeaterfilmene uegnet for barn fordi de var underlige, skremmende og lite egnet i praktisk opplæringssammenheng. Andre har ment at det dreier seg om eksistensiell fremmedgjøring og om overvåking, kontroll, hersing og mas. For noen har serien, figurene og formene satt latteren, kanskje den ufrivillige, og leken i gang. Det surrealistiske og eksistensielle har ikke tatt motet fra en, men vært en viktig energikilde til å betrakte verden med et skrått og spørrende blikk. At det humoristiske har slått gjennom kan man kanskje spore i firmanavn som ”Gorgon vaktmester” og ”Pompel og Pilt barneklær”.

Den første nostalgiske Pompel og Pilt-generasjonen dukket trolig opp på midten av 1980-tallet. Da hadde NRK sendt serien, som består av fem episoder, i 1973, 1976, 1979 og 1985. Først i 1994 dukket den opp på barne-TV igjen. Som kultfigurer har Pompel og Pilt hatt ett langt liv – omtrent som Iggy Pop og Lou Reed. I 2003 kan man kanskje si at de dro ut på ny turné i et nytt konsept. Da kom den første boken om dem: Opera Pompel og Pilt. I denne møter man Pompel og Pilt bak kulissene i et såkalt feltnotat fra Gople – et landskap i Norge. I boken møter man først og fremst Pompel og Pilt og andre figurer enn dem man kjenner fra filmene. Slik er det også i bok nummer to: Plutselig en morgen.

For denne leseren har både filmene og de til nå to bøkene om Pompel og Pilt flere av absurdteaterets trekk – særlig om man har Samuel Becketts Waiting for Godot i tankene. Umiddelbart er det fristende å se paralleller mellom Becketts Estragon og Vladimir og Mykles Pompel og Pilt. Denne typen par kjenner man for så vidt også fra andre barnelitterære tekster som dem om Ole Brumm og Nasse Nøff eller Karius og Baktus. Ragnar Hovlands Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlet pappkartongen skriver seg også inn her og rommer klare litterære allusjoner til Samuel Beckett og Alfred Jarry. I disse parforholdene ser man at det dreier seg om både avhengighet, underordning og utfordring. Pompel er den som sjefer, som er arbeidslederen eller mesteren og som tenker på Pilt som litt naiv og enkel. Han er stammen eller det faste punktet. Refrenget eller maksimen ”Det er bedre med to reparatører enn med ingen reparatør” er det han som står bak. Autoriteten understrekes også av konstateringene ”Nettopp” og ”Akkurat”. Pilt er mer å oppfatte som en lærling, men samtidig også den som tenker de klareste og kanskje også klokeste tankene når det virkelig gjelder. I samtalene må han likevel ofte late som han ikke vet eller forstår for at Pompel ikke skal stilles i et dårlig lys.

Tittelen og undertittelen på årets bok som i helhet lyder: ”Plutselig en morgen forlot to reparatører sitt hjem og bega seg ut i et eventyr på landeveien”, er identisk med fortellingens første setning og røper at de to typene skal ut på en reise, skal sette seg i bevegelse. Riktignok viser det seg at de ikke forflytter seg særlig langt av sted, men først og fremst foretar en rundtur i Gople. På denne turen, som er en klassisk barnelitterærfigur (hjemme-borte-hjemme) møter de så Goples ulike innbyggere. Og det er disse møtene som på episodisk vis kapittel for kapittel er kjernen i fortellingen. Fra filmen kjenner vi Gorgonvaktmester og familien hans, men også moffedillen og migrantene. I Plutselig en morgen er det kun Gorgon og familien vi hører om. Og selv om Gorgon noen få steder går i ”poetisk vranglås”, som det står i teksten, slipper han aldri hele den lange, vakre rimleksen sin løs. Selv om ikke Lars Aurtandes illustrasjoner er veldig detaljerte, er de både med sine farger og med sine bakgrunner med på å feste Pompel og Pilt til et mer realistisk miljø enn det man finner i filmene.

Foruten møtene med Frakkemannen, sønnene hans Ola Dilt, Ola Dalt, Ola Spekesild & Salt, ordføreren og hans kone, jentene Beate og Viktoria, Tjeven Hävrevelden, Marfan Uskebusk og Kraken er det møtet med troglodytten som setter en rød tråd i fortellingen. Troglodytten gir Pompel og Pilt en gammel margarinkasse av merket Pellerin. Denne drasser de med seg helt til de mot slutten treffer troglodytten igjen og gir kassen tilbake. For en ”ting er gleden over å få en gave, en annen er gleden over å bli kvitt gaven. Og en tredje ting er gleden over å få tilbake ting som man litt for gavmildt har gitt fra seg”. Den fossilklingende troglodytten besitter også, i Pompels målestokk, den verdifulle evnen til å snakke gammelgoplesk, det vil si at i stedet for ”herlig” sier man ”gilreh”. Gammelgoplesk er altså et baklengsspråk.

Slikt kan selvsagt være morsomt, men fungerer langt fra så godt som de klassisk entusiastiske og absurde samtalene mellom hovedfigurene selv. På veien møter Pompel og Pilt en dame som gir dem lov til å forsøke å reparere bilen hennes. Da stimler Pompel og Pilt

sammen rundt motoren for å se.

– Hva er det? spurte Pilt.

– Det er en motor, sa Pompel.

– Fantastisk! sa Pilt.

– Her var det mye, sa Pompel.

– Her var det utrolig mye! sa Pilt.

– Så mange deler! sa Pompel.

– Vanvittig mange dele! sa Pilt.

– Det er nesten ikke mulig å bestemme seg for hvor man skal starte, sa Pompel.

– Er dette den store reparasjonen? sa Pilt.

– Det er bare forbokstaven! sa Pompel.

– Er det nå vi skal gå berserk? sa Pilt.

– Berserk, kamikaze, harakiri, hva som helst! sa Pompel.

– Er Pilt klar?

– Det er bare etterbokstaven! sa Pilt.

Dette er teksten på sitt beste. Ufrivillig er den kanskje også en kommentar til teksten selv – for her er det utrolig mye, her er det så mange deler – som kanskje skulle settes sammen og skjerpes, pusses eller repareres før det eventuelt kommer flere bøker om Pompel og Pilt.