Plutselig skjøna eg alle songane

Det er en gutt på 17 som plutselig skjønner alle sangene. Helt konkret ser han dybden i enkelte geniforklarte poptekster, men hans dypeste innsikt er dette ene poenget: Han er ikke lenger redd for døden, men for livet. Og det er på dette nivået boken er viktig. Der psykologifaget ikke lenger strekker til, tar litteraturen over. Røsslands hovedperson har gått i terapi mot angstanfall, og forfatteren har fulgt en suveren litterær idé for å forklare en av sjelslivets gåter. Til slutt forstår vi bokens egen sang, hvordan en kjærlighetssorg faktisk kan virke positivt for en angstskjebne. Hovedpersonen flytter på hybel med sine gamle plater, sliter med sterk uro, men forstår endelig sangtekstene på et nytt nivå, og som Ibsen kunne sagt det – menneskene, de kan akklimatisere seg. Boken virker også nøyaktig nok om et følsomt emne. Selv om sommeren slutter med et lys av dag, får vi heldigvis ingen garantier om en ukomplisert fremtid.

Eg tenkjer på smilet hennar medan sommarfuglane kjempar ein vill kamp i magen. Eg trøystar meg med at dei heiter sommarfuglar og ikkje vinterfuglar eller heilårsfuglar, eg reknar med dei døyr av seg sjølv til hausten.

Men nye dyreartar blir stadig oppdaga.

Et langsomt tog
Konseptet er enkelt nok, også for en ungdomsbok. I en rammefortelling som er skrevet om høsten, ser hovedpersonen tilbake på sommeren som har gått. Rammefortellingens autoritet tilsier at boken i dypeste forstand er en sykdomsfortelling, med en innlagt eksempelfortelling om ung forelskelse. Også unge lesere vet at det finnes flere motorer i en god bok, og at den som bråker mest ikke nødvendigvis er den mest spennende. Likevel har vi en mistanke om at nettopp unge lesere vil la seg gripe av kjærlighetshistorien, og da sitter de på et langsomt tog – som først begynner å bevege seg etter femti sider, etter en ganske fragmentert og stillestående innledning. Med andre ord, boken begynner ganske så «voksent», med lavmælt handling og innslag av refleksjoner i ulike tidslag, før den ytre handlingen overtar, lineært og «ungdommelig» fremstilt. Mange unge lesere unngår de såkalte ungdomsbøkene, nærmest av ære, og finner heller leseglede i enkelte klassikere eller yngre norske forfattere som Erlend Loe og Hanne Ørstavik. På flere plan er disse forfatterne nærmere Røssland enn hans naboer i ungdomsbokhylla. Likevel er ikke boken en typisk voksenbok, siden selve kjærlighetshistorien opplagt er skildret for unge lesere. Når mye positivt er sagt, så har Plutselig skjøna eg alle songane også et identitetsproblem.

Velegnet til formidling
Utgiversignalet er ikke nødvendigvis feil. Det er heller ikke knyttet noen bestemt aldersgrense til en ungdomsbok. Dessuten er det positivt om en slik etikette kan trekke boken ned mot yngre lesere. Når forfatteren selv reiser rundt på skoler og presenterer boken, så har han et variert lager av litterære virkemidler, og kan sikkert forklare meningen med forvirrende tidssprang og uthalende refleksjoner i bokens begynnelse, samt utdype noen symboler og allegorier. Hva betyr det at hovedpersonen jobber med maske, at han lager lister, og at han klipper gressplenen etter et spesielt mønster? Hva mener han med å kalle et kapittel «Ironi»? Boken er velegnet til formidling, og det er ingen tvil om at ganske unge lesere vil lese den ferdig – hvis de først blir hjulpet over den mindre tilgjengelige innledningen. Forfatteren har sikkert også spennende bakgrunnsstoff om de utvalgte referansene til film, og spesielt musikk. Musikkreferansene er tildels litt sær gutteromsmusikk fra 70- og 80-tallet, og i sentrum står de kanadiske frikerockerne i Rush og deres tekstunivers som på sett og vis ble musikkens svar på Tolkien. Det er den 20-minutters lange tekstklassikeren «Fountain of Lamneth» som bærer de paradoksale linjene det er aller viktigst å forstå: «I’m together, I’m apart, I’m forever, At the start – Still … I am». Røsslands entusiasme for poptekster kan fort smitte over, og boken har derfor verdi som formidlingsverktøy også på lyrikkens vegne.

Tøyer strikken
I Plutselig skjøna eg alle songane er mange av sangene sære og nerdete, men Lars Saabye Christensen har vel demonstrert med Beatles at bøker kan ha ungdommelig appell uten å benytte lesernes egne referanser. Røsslands referanser er egentlig tidløse siden de stort sett tilhører et alternativt kulturlandskap som fremdeles har kultstatus på enkelte tenåringsrom, men han tøyer også strikken for langt. Noen lesere har nok et forhold til typer som Andy Warhol, men når liberalismedronningen Ayn Rand bare blir nevnt ved navn, og ikke kommentert, så bidrar referansedrysset også til å lukke boken. Det er ubehagelig velkjent fra Erlend Loes Naiv super at hovedpersonen fører lange lister, men listene over filmer og bøker understreker at vi befinner oss på det spesifikt innadvendte gutterommet, og er derfor et viktig bidrag til karaktertegningen. 

Talende lister
I sykdomsfortellingen er listene et kontrollgrep hovedpersonen bruker mot sin barnenevrose – han liker da også systematisk plenklipping. I kjærlighetsfortellingen varsler listene en typisk kjønnskonflikt. Det er velkjent at unge gutter ”samler” seg til identitet, og at det som har status på gutterommet ikke blir verdsatt av yre tenåringsjenter. For hovedpersonen er musikksamlingen en del av hans identitet, og han sverger til platespilleren fordi «cd-ar varer berre i ti år, då forsvinn all musikken.» Men hun er et like typisk være-vesen, som sier: «Eg blir sikkert lei av dei før det er gått ti år.» Han undrer seg, men mister ikke troen – selv om hun bekjenner at hun ikke gidder å lese Tolkien. «Eg liker ikkje eventyr» sier hun, og han forstår ikke konsekvensen – at det faktisk er det litterære eventyret hun ikke liker, der kjærligheten kan vare uten nærmere forklaring. Denne motsetningen er godt og innfølt skildret, og hovedpersonens blinde naivitet vekker ganske sikkert gjenkjennelse hos unge lesere – i alle aldre. 

Ligger godt i magen
Da Anna Bache-Wiig i fjor ga ut Det aller fineste (Tiden, 2003), en oppvekstskildring fra 80-tallet, ville enkelte anmeldere ha det til at boken kanskje fungerte best for unge lesere. Plutselig skjøna eg alle songane har et retroplan fra det samme tidsrommet, men er likevel ingen typisk oppvekstskildring. Boken blir båret av en allmenngyldig, godt poengtert fortelling som ikke lar seg distrahere av detaljerte tids- og miljøbilder. Selv om boken til slutt ligger godt i magen, så er denne anmelderen likevel usikker på hvilke lesere som fortjener den mest inderlige anbefalingen. Helt uforbeholdent er det vanskelig å invitere voksne lesere til en lang ungdomsfest, slik jeg vil karakterisere både innholdet og fremstillingen mot slutten av boken. Samtidig er det faktisk et problem for de yngste leserne at boken åpner med tidsbrudd og fjerne referanser uten tydelig handlingsmotor. Omslagsdesigneren i det kreative kvinnebyrået Z-kommunikasjon har valgt en treffende collage som utfordrer oss til å tolke symboler – med voksne koder. Ble hun noen gang fortalt at det var en ungdomsbok hun skulle selge, eller har hun bare lest boken?