Poesi mot avsky

Fortellingen starter i ren idyll, på en stein i morgensola. Vi følger en orm som skal føde, gjennom fødselen. Så kryper ungene ut i verden for å orientere seg. Ved stadig å stikke ut tunga følger ormen en slags «lukt» etter mat, men som helt ung klarer den ikke å fange verken frosk eller mus, og må nøye seg med en snegle. Den voksne hoggormen er atskillig mer grådig. Når den svelger en diger frosk går tankene til julemiddagen; slangekroppen jobber og utvider seg, for å tvinge maten helt ned.

Vår store frykt er å bli blitt av en hoggorm, men forfatteren er skånsom, og det er lite biting i denne boka. En stakkars mus blir første offer. Etter bittet prøver den å flykte, men blir liggende som lammet, inntil den blir slukt. Så kommer det vi har ventet på; konfrontasjonen med oss mennesker. To små barn går stille forbi uten å bli bitt. Så dukker det opp en voksen mann som vil drepe ormen med en spade, han blir bitt. Mot slutten av fortellingen kjenner hoggormen på en uvant kløe. Det er på tide å skifte ham.

Skogsromantikk

Det er tydelig at forfatteren fører en kamp mot slangeskrekk, og synsvinkelen er det forskjønnende grep. En levende skapning orienterer seg i naturen, leter etter mat, og prøver å overleve. Den «sjekker om farlige fiender er i nærheten», og snur dermed fiendebildet på hodet. Norges farligste dyr gjør seg redd og liten. Teksten maler en stemning av skogsromantikk, som blir understreket med poetiske virkemidler, korte setninger i haiku-stil, mens hyppige anaforer gjør stiltonen lett og rytmisk.

Poesien blir understreket av illustratør Jens Kristensens myke tegninger. Når hoggormen møter sine fiender, grevling eller pinnsvin, er det ikke tennene som taler, men øynene. Perspektivet er lagt så lavt som mulig, slik ormen opplever verden, med gigantiske blader og gresstrå. Hoggormens møte med to små barn er det eneste brudd på idyllen, for i barnas øyne kan vi lese sunn skepsis, og litt redsel?

En hoggorm lever et spennende liv, og for de fleste vil det være noe nytt å lære på hver side. Men kanskje er moralen noe overtydelig? De to barna har fulgt med i naturfagtimene, de er oppdatert på naturvern, og opptrer derfor helt korrekt. Men den voksne mannen har ikke fått med seg detaljene i Viltloven anno 1981, og tilhører den generasjonen som dreper en slange på refleks. Når handlingen ellers beveger seg så troverdig, virker innslaget av snusfornuftige barn og dumme voksne som en litt banal oppstilling.

Universets sentrum

En bok om hoggormer gir oss noen forventninger, som her blir brutt. Er det ikke vi mennesker som er universets sentrum? Vi er da også levende skapninger, og vi vil bevege oss rundt i naturen uten å bli bitt av en giftig slange. Skal ikke boka handle om nettopp det, hva vi gjør når vi blir bitt, skal vi suge ut blodet, skal vi stå på hodet, kommer jeg til å dø? Noen av disse spørsmålene blir heldigvis besvart på et faktaoppslag helt bakerst i boka, men i et svært ordknapt format. En opplysning om at «giften følger lymfen og ikke blodet» gir vel bare mening for leger?

Den poetiske stilen fungerer godt for fortellingen, men gir flere steder litt upresis informasjon. Hoggormen blir født i en eggpose, hva er det? «Underkjeven fanger opp bevegelser i bakken» er også et punkt som kunne vært utdypet, men på faktasiden bakerst lærer vi heldigvis litt mer – som at hoggormen ikke kan høre at vi prater. Forfatteren tillater seg også et filosofisk agn som kanskje trenger en voksen medleser for å fungere: «Alt han trenger å vite, vet han allerede. Instinktene fikk han i fødselsgave.»

Men forfatterens språklige valg skaper også noen perler, innslag av innlevelse som vi knapt finner i andre faktabøker. Best beskrevet er stemningen i ormebolet når ormene ligger i dvale og blir forstyrret av en grevling. Hva er drøm, og hva er virkelighet? De aner at en katastrofe er på vei, men klarer likevel ikke å reagere, kroppene er lammet – søvnen overmanner dem.

Nyt naturen

Alt i alt er denne boka et originalt forsøk på å skildre et dyr som mange hater. Men hvis boka skal fungere, må du kjøpe forfatterens premiss: Det er liten sjanse for å bli bitt, så hvorfor bekymre seg? Nyt heller naturen uten frykt.

Når en faktabok for barn kan utelate flere relevante faktapunkter, ligger forklaringen i det totale mediebildet. Det er internett, wikipedia og AI som har alle svarene, og disse svarene er nå så lett tilgjengelig at en illustrert bok kan gjøre det den kan best, skape stemninger og innlevelse, og i dette tilfellet, se verden med ormeøyne. Det er altså ikke denne boken som tar for seg hva som skjer om barna blir bitt mens de leker eller plukker bær. Som spør hvordan de kunne unngått ormen, hva de kunne hatt på seg av klær til beskyttelse, eller hva de skulle gjort etter bittet. Og hva gjør vi med en hoggorm vi finner i vår egen hage? Denne boka har ikke til hensikt å besvare slike spørsmål, men på internett kan vi lese at du skal fange ormen mellom to plastriver, putte den i en bøtte og kjøre den vekk. Lykke til.

Hvor mange blir bitt?

Til slutt kan du spørre deg om forfatterens premiss egentlig er gyldig. Bør vi ikke frykte Norges eneste giftslange? Tja, noen hundre personer blir bitt årlig, men mest unge menn som skal tøffe seg. Hvert tredje bitt er helt ufarlig, i og med at ormen ikke ser på oss som noe byttedyr og helst gir oss et giftfritt tørrbitt for å skremme. Under femti personer opplever komplikasjoner av bittet, men dessverre er sjansen størst blant barn. Kan du risikere å dø? Norges eneste giftige slange krever bare et dødsoffer hvert tiende år – så det er ingen grunn til å bli hysterisk.