Poetisk naivisme

Dustefjerten og den store sommarferieturen er den sjette boka om innbyggerne i et lite land ved en bekk. Her bor dyr som kan snakke, som andungen og berghøna, og andre skapninger som det ikke er like lett å kategorisere: Dustefjerten, Bollefisen, Kavringreven, Oktava og Holesnusken. Livet i skogen er ofte godt; den sentrale næringskilden er for eksempel pudding og bakverk fra Kavringrevens bakeri. Fantasi og realisme blandes, både med hensyn til karakterer og omgivelser: i skogen der vennene bor vokser det trær og blomster, men også krepler, tullebomull og sandermose. Belsviks univers kan sammenlignes med barnelitteraturklassikere som A.A. Milnes fortellinger om Ole Brumm og Tove Janssons bøker om Mummidalen. I Dustefjert-bøkene forenes Milnes godmodige fabler om mennesker og dyr som til forveksling ligner mennesker, og Janssons mer alvorspregede eksistensielle eventyr om skapninger som verken er mennesker eller dyr.

I Dustefjerten og den store sommarferieturen reiser Dustefjerten og vennene hans på ferie. Velmenende Oktava har formulert tre regler for sommerferieturen til utlandet, som det ikke burde være vanskelig å etterleve – tror de:

1. Vi skal vera i godt humør.
2. Vi skal kosa oss.
3. Vi skal vera snille med kvarandre.” (s. 49)

I løpet av turen klarer vennene å bryte dem alle sammen. Ikke kommer de seg til utlandet heller.

Som i de tidligere Dustefjert-bøkene, er det ingen store og dramatiske hendelser som skildres. Dustefjerten og vennene hans reiser på sommerferietur og har tenkt seg utenlands. Allerede før avreise dukker problemer opp. Bollefisen er deprimert og gjemmer seg under senga. Han hater våren og sommeren som kommer hvert år og stiller krav til ham om å være glad. Han synes ikke våren er noe å lage slikt oppstuss over:

”Var det noka sak å vera ei spire? Berre liggja daud i molda heile vinteren, og først gidda å stå opp når sola smelta vekk snøen? Var det noka sak? Tenk på meg, tenkte Bollefisen. Eg må gå her og bløma heile året, eg. I den djupaste snø må eg gå og bløma.” (s. 14)

Dustefjerten er heller ikke så begeistret for planene om å avbryte hverdagslivets rutiner: i det stille ønsker han seg at noen skal bli syke så de med god samvittighet kan avlyse hele turen. Likevel kommer de avgårde til slutt, men reisefølget når ikke lenger enn til skråningen ovenfor Oktavas hus. Det regner mye. De bor i telt til provianten er spist opp, og så reiser de hjem igjen. Holesnusken som bestemte seg for å bli hjemme, drar til slutt på tur alene. Han reiser til skogens grense og får se havet for første gang.

Selv om ingenting ble slik de hadde tenkt, opplever karakterene mye. Fortellingen handler mest om hva som skjer inni dem. Alle har sine egne problemstillinger å stri med, og teksten følger disse parallelt. Én karakter som gjennomgår mye i løpet av sommeren, er Holesnusken. Han er en nokså usympatisk karakter som i utgangspunktet er mot alt han klassifiserer som ”føys”; og ”føyseskap” omfatter omtrent alt annet enn å arbeide hardt og spare på alt. Holesnusken hugger trær og samler stabel etter stabel med ved i hulen sin, og denne sparingen står i veien for at han kan glede seg over det han har:

”Eg har mykje ved, eg, tenkte Holesnusken ofte. Eg har veldig mykje ved. Eg vil ha meir. Han likte ikkje å brenna veden sin. Han syntes det var fælt å sjå alt arbeidet gå opp i røyk. Han brende mest aldri ein pinne. Om vinteren, når det var så kaldt at han ikkje kunne gå i skogen, sat han i hola si og fraus.” (s. 53)

Ferie er selvsagt ikke et ord i den asketiske Holesnuskens vokabular, men det viser seg at det ikke er morsomt å være hjemme og være den flittig når det ikke er noen igjen hjemme i det lille landet som han kan se hvor flink han er. Dessuten plages han av kjetterske tanker om hva han skal med all veden. Han oppsøker den kloke berghøna for å få råd, og bestemmer seg for å forsøke dette med ferie. I løpet av turen opplever han å hensette seg selv i nærmest bevissthetsutvidende tilstander, rett og slett ved å løsne ørlite på sitt eget steinharde selvdisiplineringsregime. Selv om Holesnusken ikke forandrer personlighet i løpet av en kort sommer (det ville skapt en mer overflatisk tekst), er det en fryd å være med ham ut i skogen når han slipper seg litt løs.

En annen som forandrer seg i løpet av sommeren, er andungen. Han oppdager at sommerferieturer ikke alltid blir sånn som man hadde tenkt, han smaker rosiner for første gang, og dessuten oppdager han at han er i ferd med å lære å fly. Andungen bestemmer seg for å vente litt med å fortelle dette til Dustefjerten, siden han vet at fosterfaren hans lett blir nedstemt av alt nytt. ”Ingenting er for alltid,” forteller Dustefjerten andungen i slutten av romanen (s. 158), og da tenker andungen at han godt kan tenke seg å vente litt med å fly.

Litteratur for barn må – etter voksen målestokk – være enkel, eller naiv, både i form og innhold for at barn skal kunne få utbytte av teksten. Naivisme er et ord som fortrinnsvis brukes om kunst for voksne; et begrep om en type kunst som etterstreber en form for enkelhet eller umiddelbarhet som preger barns uttrykksmåter og tankesett – mens innholdet kan være relativt komplisert, og dermed interessant for et voksent publikum. Belsviks skrivestil er klart naivistisk, og han behandler problemstillinger som ikke begrenser seg til barnets verden.

Typisk for Belsviks språk er også det poetiske preget: Formuleringer som: ”Bekken sildra gjennom landet. Han var som eit langt, kjølig sjal tvers over sommaren sin mage” (s. 25), er ikke utypiske. Alle kapitteltitlene består av to verselinjer forbundet med rim (kupletter), som for eksempel dette, som tilhører ellevte kapittel, og som antyder hvorfor vennene ikke klarer å følge Oktavas sommerferieregler: ”Humøret bryr seg ikkje om ord på eit papir. Det puslar på med sitt – og så blir det som det blir”. (s. 66)

Hvorfor husker man noen bøker fra barndommen mens man glemmer andre? Dette spørsmålet har selvsagt en rekke svar som er sanne på samme tid. Ett av svarene er knyttet til den type dobbeltpotensiale tekster av Dustefjerten-bøkenes kaliber får gjennom å kombinere en enkel form med et ’voksent’ innhold. Boka må selvsagt fenge barnet umiddelbart. Men for at en fortelling skal beholde plassen sin i hukommelsens stadig pågående ’reforhandlinger’ mellom oss selv og minnene våre, må den ha resonans til eksistensielle problemstillinger som man kan relatere seg til også 10, 20, 30 år etter at man var barn. Slike bøker skriver Rune Belsvik.

Illustrasjonene er også holdt i en enkel, naivistisk stil. Turid Frantze Lauenborgs tegninger i svarthvitt dekker omtrent en halv bokside i begynnelsen av hvert kapittel. I motsetning til bøkene om Mummitrollet og Ole Brumm, tegnes ikke karakterene, så leseren må selv fantasere seg til hvordan de ser ut. Unntaket er andungen, som også er den eneste karakteren det er lettest å forestille seg utseendet til. Siden andungen er den av karakterene som ligner mest på et barn, er nok han også den barn vil ha lettest for å identifisere seg med i løpet av lesningen. Illustrasjonene fungerer som en forsterkning av tekstens idylliske og søte elementer. Lauenborg har imidlertid ikke illustrert alle de tidligere bøkene om Dustefjerten, kun nummer to, tre og fire. Den første var illustrert av Marius Renberg, mens femte bok ble illustrert av Lisbeth Narud. Denne siste utgjorde et pussig unntak: her fikk leseren plutselig se tegninger av flere av karakterene, og disse var selvsagt helt annerledes enn Lauborgs tidligere bilder. Jeg kan ikke skjønne hva som har ligget til grunn for å variere illustratører og illustrasjonspraksis innenfor denne bokserien.

Det er imidlertid bare å konkludere med at denne Dustefjert-boka er fullt på høyde med de tidligere i serien. De som ikke kjenner Belsviks Dustefjert-bøker anbefales herved varmt å lese dem: Det skrives ikke bedre litteratur for barn i Norge i dag.