Tittel: Alle duene
Tekst: Harald Rosenløw Eeg
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2003
Antall sider: 250

Poetisk og politisk dannelsesroman

La meg like godt ta konklusjonen først: Alle duene er en flott og viktig roman. I sin sjette bok for ungdom blander Harald Rosenløw Eeg en mengde elementer i én og samme historie: politikk, magisk realisme, språkkunst, kafkask uhygge og humor. Han lykkes med å kombinere og balansere disse elementene og skaper en fascinerende og kompleks helhet som fungerer like bra for ungdom som for voksne lesere. Leserens ledsager gjennom det hele er den unge gutten Adam, hvis utvikling fra naivitet til innsikt utgjør romanens grunnstamme.

Historien utspiller seg i et land i krig som ligner Norge, hvor hovedpersonen Adam bor sammen med sin prostituerte mor i en leiegård i en forsoffen bydel som er full av duer og som kalles Freden. En dag kommer det en nesemåler ved navn Georg til Freden, og Adam er beæret når Georg gir ham tyggegummi, behandler ham med respekt og ber ham om opplysninger om innbyggerne. Adam angir en av sine venner, men forstår gradvis at Georg og hans meningsfeller ønsker å utrydde mennesker med store og krumme neser.

En del rekvisitter, uttrykksmåter og miljøskildringer gir assosiasjoner til annen verdenskrig (for eksempel blendingsgardiner og savnet av tyggegummi), men det er også elementer som tilhører vår tid, eller som kunne være et mulig scenario i nær fortid, nåtid, eller nær framtid (som rapporter på radio om at soldatene opplever ørkenstormer, og et multikulturelt Norge). Nesemålernes ideologi er både gjenkjennbar og ikke på samme tid: den gir assosiasjoner til nazistenes stigmatisering av det ” typisk jødiske”, men er ikke riktig det samme. Et slikt underliggjørende grep gjør at den absurde konstruksjonen i alle rasistiske ideologier trer tydelig fram.

Diskrepansene i tidsmarkørene, en mengde mindre motsigelser, og utelatelsen av informasjon (som hvor vi befinner oss og hvilket eller hvilke land Adams hjemland er i krig med) skaper en usikkerhet hos leseren, men det er en positiv form for usikkerhet som gjør dette til en fascinerende tekst som gjerne kan leses allegorisk.

Alle duene er imidlertid først og fremst en dannelsesroman; en roman der Adams utvikling står sentralt. I begynnelsen forstår han ikke mye av hva som foregår. Siden det er han som forteller og dette er en jeg-roman, innebærer det at leseren bare får oppleve omverdenen gjennom hans blikk, og dermed tvinges vi til å forsøke å sette sammen bitene i puslespillet sammen med ham. Gjennom Adams perspektiv kommer leseren inn i en poetisk og tidvis magisk barndomsverden. Språket og Adams tanker og assosiasjoner er svært rikt på bilder, han besjeler sine fysiske omgivelser, for eksempel ved å se på gården han bort i som en levende organisme med en egenrådig personlighet som puster røyk gjennom pipa og gløtter ut gjennom vinduene sine, og ved at strømledningene ser ut som de fortøyer leiegårdene i Freden til hverandre. Selv når Adam nærmer seg mer innsikt, beholder han dette magiske barndomsperspektivet, og han lar duene, som bydelen Freden er full av, spille en rolle som hjelpere i slutten.

Adam er en sympatisk outsider som både er veslevoksen og barnslig, feig og modig. Han får oppleve at det er rom for denne kompleksiteten i omgivelsene sine, og at selv om han tok feil av Georg, har mange av de andre menneskene rundt ham flere gode kvaliteter enn han hadde trodd. Dette gjelder ikke minst moren, som Adam etter hvert får en helt annen type forhold til.

Resultatet av det hele har blitt en dypt alvorlig politisk roman og en magisk-realistisk og poetisk barndomsskildring og en dannelsesroman, hvor snusfornuften ikke er å se, og hvor, for å si det med Adams egen metafor: ”hjertet ikke sitter i halsen [ …] men henger utapå skjorta som et svært smykke.” (s. 22)



Skrevet av:
Kommentarer