Polarisert barnesakprosa

Arktiske mysterier: varm is og kalde fakta – forskning på Svalbard
av Maria Philippa Rossi
og Sara Boccaccini Meadows (ill.)
Arctic Storm, 2025
123 sider
Sakprosa for barn

Antarktis
av Ane K. Engvik
Orkana forlag, 2025
96 sider
Sakprosa for barn

Maria Philippa Rossi bor på Svalbard, er tidligere reiseguide og arbeider som frilansjournalist. Dette er hennes første barnebok, og hun skriver fra sitt eget nærmiljø. De tolv forskerne hun intervjuer studerer blant annet geologi, isbreer, forurensning, dyr og planter.

Tydelig forfatterposisjon

Et typisk kapittel inneholder en reise sammen med fagpersonen. Vi får høre hva som motiverte ham/henne til å bli forsker på Svalbard, vi får vite hvordan forskeren samler inn data, og forskningen blir satt inn i en økologisk og politisk kontekst. Denne enhetlige strukturen i kapitlene innebærer også at hvert kapittel åpner med et spørsmål som kapitlet skal gi svar på, og to nye faguttrykk som blir forklart gjennom teksten.

Rossi har tidligere skrevet Verdens fineste fjellturer, som kom ut på Fri Flyt forlag i 2015. Jeg leser i lanseringsintervjuene med henne (avisa Varden, 3.8.25 og Telemarksavisa 9.8.25) og på hjemmesiden hennes om hvordan hun forsøkte å få utgitt boka på flere forlag før hun bestemte seg for å gi ut på eget forlag. Nå driver hun forlaget Arctic Storm AS, nettbokhandelen https://papirogblyant.no/. Hun har gitt ut boka på både norsk og engelsk.

Sara Boccaccini Meadows, en brite som bor og arbeider i New York, er illustratør av boka. Hun har laget et bredt spekter av illustrasjoner: portretter i helfigur av forskerne, vignetter, kartskisser, helsidebilder og botaniske artsillustrasjoner. Stilen hennes veksler mellom nesten naivistisk todimensjonalitet i portretter og helsider, og imponerende detaljrikdom i blomstertegningene.

I sum ender Rossi opp med å lære leserne både om forskning, svalbardnaturen og klimaendringer. Det er god barnesakprosa, med en gjennomarbeidet forfatterposisjon.

Den eneste mulige innvendingen jeg har mot Rossis bok er at den gjennomførte illustrasjonspraksisen med bare tegninger ligger tettere mot fiksjonstekster. Nå og da tenker jeg at det hadde vært en tydeligere forankring mot det dokumentariske dersom det hadde vært brukt f.eks. ett fotografi i hvert kapittel. Når det er sagt, ser jeg samtidig at akkurat dette ville ha forrykket inntrykket av boka som et konseptuelt bokprosjekt. Dette er nok et dilemma som forfatteren/redaktøren/utgiveren Rossi har tenkt gjennom noen ganger.

Visuell poesi

Ane K. Engvik er geolog og forsker ved Norges geologiske undersøkelse. Hun har tidligere jobbet ved Norsk polarinstitutt, og har deltatt på tre forskningsekspedisjoner til Sørpolen/Dronning Maud Land siden 2000.

Engvik har skrevet en saklig og nøktern sakprosatekst i sjangeren passe enkel populærvitenskap. De tre hovedkapitlene i boka er om naturen i Antarktis, om hvordan Antarktis ble dannet, og historien om utforskning og ekspedisjoner.

Teksten er organisert i korte kapitler på 2-4 sider. Engvik har gjort en solid jobb med å forenkle mye kunnskap til leseverdige kapitler. Alle kapitler har noen ordforklaringer. På sitt beste er disse ordforklaringene en god oppsummering av kapitlet; andre steder synes jeg at det er for mye gjentagelse fra brødteksten (hovedteksten) til ordforklaringene. Kanskje hadde det vært bedre å integrere flere av forklaringene i brødteksten?

Den tiltenkte leseren av boka kan være et barn, men det kan også være en voksen som liker godt illustrert populærvitenskap i passe doser. Det er lite leserhenvendelse i teksten, og lite som henvender seg til en tenkt barneleser.

Bokas sterkeste side er fotografiene. Engvik har tatt rundt 60 av de i alt 90 bildene i boka, og på sitt beste er de meget gode kombinasjoner av bildekomposisjon, fotokvalitet, visuell poesi og informasjonsverdi. Se på det nydelige bokomslaget, eller dobbeltsiden som både er saklig dokumentasjon av Antarktis’ geologi, og et praktfoto.

Jeg mener at Engvik ville ha vunnet på å være mer til stede i sin egen bok. Ord som «jeg» og «du» finnes sporadisk i boka, men ikke som en aktiv skrivestil. Det eneste stedet Engviks «jeg» er tydelig, er når hun i etterordet skal begrunne sin fagkyndighet i bokas emner. Dette pekte jeg også på i en anmeldelse av Torunn Berges bøker Inka og Maya for to år siden;  en synlig jeg-person gir moderne sakprosa nærvær og autentisitet.

Rossi beskriver kunnskap mens den skapes, og følger forskerne på jobb. Engvik oppsummerer etablert kunnskap etter at hun har vendt hjem fra Sørpolen. Det er to ulike skrivestiler, som appellerer til to ulike lesemåter. Dette har derfor blitt to helt ulike – ja, faktisk helt polariserte (!) motsetninger innenfor sakprosaens brede sjangerkategorier.