Tittel: De afghanske sønnene
Tekst: Elin Persson
Oversetter: Ingrid Melfald Hafredal
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2022
Antall sider: 184

Portrett av et asylmottak

Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2021 skaper et nært og realistisk portrett av tre enslige, mindreårige asylsøkere i møte med et brutalt system.

Hvem er de egentlig, disse som kommer flyktende alene over landegrensene til Norden, etter å ha krysset land og hav, ofte med livet på spill? De som iblant kalles «lykkejegere», som skjuler seg bak begreper som «enslig, mindreårig asylsøker», og som får bli en stund, skape seg et slags liv, før de – oftere enn vi liker å innrømme – sendes tilbake dit de kom fra?

I De afghanske sønnene, som vant Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur 2021, skaper svenske Elin Persson med sin debutroman et vindu inn i en hverdag som oftest omtales fra et helt annet perspektiv. Hun tar oss med inn på en ungdomsinstitusjon for enslige, mindreårige asylsøkere. Akkurat hvor eller hvilken er ikke så viktig, for som Elin Persson skriver: Dette kunne ha skjedd når som helst, nesten hvor som helst i Sverige:

Det er mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag. Det er i en mindre by i Sverige, hvilken spiller ingen rolle. Bare at den ligger i nærheten av vann. En innsjø eller en bekk som man kan kaste steiner i. Steiner som forsvinner, som etterlater seg små bevegelser på overflaten.

På avdelingen som skildres i romanen bor det tre afghanske unge gutter: Ahmed på 18, Hamid på 17 og yngstemann, Zaher, på 14. På institusjonen blir de servert sine måltider, levert ferdig tilberedt og plastinnpakket, og deretter dandert i en gryte. Her drømmer de om jenter, om fotballspillere, kjemmer håret og kler seg opp for å imponere. Her krangler de, danser de, synger de. Her venter de, savner de, sørger de. Fortellingen tar form av korte bruddstykker gjennom et år på institusjonen, som til sammen danner et bilde av en hverdag.

Norsk motstykke

Tematisk kan De afghanske sønnene minne om Erlend Skjetnes Bragepris-vinnende ungdomsroman Eit anna blikk. Også den romanen følger asylsøkere på et ungdomsmottak, men der det er ungdommene selv som forteller i Skjetnes roman, er fortelleren majoritetssvensk hos Persson. Historien om Ahmed, Hamid og Zaher blir nemlig fortalt av Rebecka, en ung og ufaglært boassistent med et særlig ansvar for de daglige rutinene: Hun tilbereder frokost, lunsj og middag, deler ut medisiner og journalfører viktige opplysninger. Rebecka er utstyrt med en tagg – en brikke – som kan åpne alle dører – hun bruker den hvis hun ikke får svar når hun banker på rommene. Rebecka har fått jobben fordi hun adlyder, utfører oppgavene uten å stille spørsmål:

På jobben min arbeider de som mangler en retning. Vi som følger ordre. Da jeg gikk på jobbintervjuet, var jeg sikker på at jeg ikke kom til å få jobben. Jeg kan ingenting om behandling, integrasjon. Men ingen stilte noen spørsmål om det. De spurte: Hvordan ville du reagere om du åpnet døra inn til en ungdom, og personen bare hang der? Jeg ventet en stund, og sa: Hva burde jeg gjøre?

Den samme nøytraliteten kommer til syne i fortellerstemmen, som er observerende, rutinefokusert og nøytralt gjengivende – lett og sømløst gjengitt i Ingrid Melfald Hafredals norske oversettelse, uten skjemmende «svesismer». I begynnelsen skaper fortellerstemmen assosiasjoner til en annen Nordisk råds litteraturpris-nominert, voksenromanen Termin av Henrik Nor-Hansen, som også ga et språk til den brutaliteten og umenneskeliggjøringen som kan prege det standardiserte systemet. I likhet med Termin, blottstiller De afghanske sønnene de brutale rutinene i systemet for mottak av asylsøkere, der besøkende må registreres og opplysninger journalføres. Utover i romanen begynner imidlertid både Rebecka og guttene også å tre frem som tydelige individer, og en varme siver inn i fortellerstemmen. For også Rebecka tøyer reglene, og gir hakket mer omsorg enn rollen hennes tilsier. Kanskje får hun også følelser for en av beboerne.

Nære portretter

Ungdommene på institusjonen blir skildret med verdighet og kompleksitet, med plass for både hverdagslig, ungdommelig frustrasjon og mindre og større gleder. For selv om guttene deler nasjonalitet og bakgrunn, er de ikke særlig like. Mens Hamid er alvorlig og religiøs, er Ahmed impulsiv og oppmerksomhetssøkende. Zaher er sjenert og innesluttet. Det er lett å glemme alvoret som henger over de tre ungdommene når handlingen sentreres rundt middagsspising, fisketur og dansing. Men Persson gir plass til skildringer av underliggende traumer, og ikke minst til det tunge alvoret i beslutningen ungdommene går og venter på:

(…) med tiden kommer sammensmeltningen. Jeg lukter meg frem til uroen deres som en hund. Står utenfor dører og lytter etter tonefall, skritt, stillhet. Afghanerne fra de andre avdelingene begynner å få beskjeder. Jeg løper når personalalarmen går. Guttene hører rykter, kommer og spør: Hva betyr «avslag med umiddelbar iverksetting»? Vi vet at det nærmer seg nå.

Uten å avsløre for mye, kan jeg si at det ender ulikt for de tre ungdommene. En slutt som nok likner på virkeligheten.

Selv om handlingen begrenser seg til det som skjer inne på institusjonen, kommer også det utenfor til syne i ytterkantene: naboene som klager på støy, politiet som gjør guttene usikre, de evinnelige møtene med UDI. I slutten av romanen får vi vite at ungdomsinstitusjonen der Rebecka jobber skal legges ned. På rommene der guttene har drømt om en framtid i Sverige skal det, symbolsk nok, bli et siste hvilested for eldre.

Subtil, men skarp innvandringskritikk

Elin Persson har selv jobbet på en ungdomsinstitusjon lik den som skildres i romanen. Da hun mottok Nordisk råds-prisen, benyttet hun takketalen sin til å si at hun ville dele prisen med alle de barn og unge som, av frykt for fremtiden, har flyktet fra sine hjemland alene. Gjennom De afghanske sønnene har hun lyktes i å gi dem en stemme. Samtidig kan romanen fungere som et brekkjern for å åpne en politisk samtale det blir stadig viktigere å ta. For selv om det aldri blir uttrykt eksplisitt, verken i teksten eller i Perssons tale, er det vanskelig å lese romanen som noe annet enn en skarp kritikk av svensk og nordisk innvandringspolitikk.

Det enkle og lettleste språket gjør De afghanske sønnene til en velegnet bok for ungdom. Men romanen er så god og viktig at den med fordel kan leses av alle.

 



Skrevet av:

Kommentarer