Portrett av et tre

Hvor mange tusenåringer har du rundt deg?

Vi har akkurat forlatt årstiden der gatene er dekket med løvblader, nøtter og tørre kvister som høstvindene har blåst ned. Titter vi opp mot himmelen, dypt nedgravd i tykke skjerf, så ser vi hvordan greinene blir stadig mer avkledde mot en himmel som ikke lenger er blå, men beksvart og stjerneklar. Trærne er alltid med oss. De er pekepinner på hvilken tid vi er inne i. I Eiketreet snus dette på hodet, og vi tas med inn i livshistorien til et eiketre gjennom tusen år, der verden rundt treet er bakteppet, med mennesker og dyr som kommer og går.

Tiden fortelles ikke med årstall og faktarammer, men formidles gjennom bildene som viser vikingskip i horisonten mens barn leker med pil og bue, stivt antrukne viktorianske prosesjoner, eller kamuflasjefargede militærfly som kretser over landskapet.

Elegant om tid

Ett tusen år før vår tid ble det født

en liten spire fra en eikenøtt

En rot sank ned i jorda og fant feste.

Et spinkelt skudd som krøp opp, ble det neste.

Fortellingen fortelles på rim, og rytmen fungerer ofte. Håkon Viggens oversettelse er stødig. Setningene knyter seg likevel iblant sammen og forløses ikke med den letthet Donaldson ellers er kjent for, blant annet hos den folkekjære Gruffalo, der diktene er melodiøse, treffsikre og lekne.

Eiketreet hopper elegant i tid; flere tiår og iblant mye mer suser forbi hver gang vi snur om til ny side. Tiden fortelles ikke med årstall og faktarammer, men formidles gjennom bildene som viser vikingskip i horisonten mens barn leker med pil og bue, stivt antrukne viktorianske prosesjoner, eller kamuflasjefargede militærfly som kretser over landskapet. For barn vil jeg tro at dette er befriende, all den tid de ellers i litteraturopplevelser ofte møter sin egen tid og valgene de selv står i sett gjennom øyene på fiktive karakterer.

Livets sirkel

Illustrasjonene er idylliske, uten noen form for motstand. Barn av vår tid lar seg rask kjede av bilder uten nerve eller tvetydighet. Bøker der illustrasjonene forblir på det forskjønnede planet uten et ønske om å si noe mer, kan fort havne i kategorien «gavebøker til barn»: Bøker voksne kjøper, men som barna selv aldri ville ha valgt. Motivene viser små, sceniske glimt fra hver epoke fortellingen er innom. Perspektivet er distansert og ofte i fugleperspektiv, noe som skaper en distanse til stoffet for leseren. Kanskje dette er et bevisst grep for å holde oss engasjert i store tidslinjene, fremfor i de små menneskelivene som i et lite øyeblikk figurerer i fortellingen?

Dette er andre bok Sandøy og Donaldson samarbeider om. Første bok, Juletreet, kom i 2021 og handler om tradisjonen der et tre som hvert år siden 1947 er blitt fraktet fra Oslo til London og Trafalgar Square som en takk til Storbritannia for støtten under andre verdenskrig.

Hva kan fortellingen om et tre si om oss mennesker? Det oppleves som et klokt grep å se livet fra et tres perspektiv; gjennom å lære livssyklusen til treet ser vi hvordan verden utvikles og forandres fra middelalder til moderne tid. Til tross for innovasjon, industrialisering og de to verdenskrigene forblir treets identitet uforanderlig som stedet for ly og næring for dyreriket og en arena for utforsking og lek for barn.

Svak samtid

Boken treffer målgruppen godt, og valget med å lage en fargeblind gjenfortelling av tusen år i Europa er et ekstra pluss. Likevel savner jeg et mer realistisk bilde på tiden barna lever i nå. De fleste barn som vokser opp i byer og tettsteder har ikke nødvendigvis privilegiet av å omgi seg med grønne sletter, derimot en bydelspark eller felles arealer rundt blokkene. I Donaldsons bok forblir eika omgitt av grønne omgivelser og en isblå bekk som sildrer like ved. Det ville ha vært en stor styrke for fortellingen dersom omgivelsene, like mye som menneskene, hadde forandret seg.