Post

Post er en perle av en bok! Eventyrlig, hemmelighetsfull og skinnende, i innhold så vel som i uttrykk.

Dette er en billedbok der illustratør, forfatter og formgiver er en og samme person (med hjelp av designer Elisabeth Vold Bjone) og det synes. Rune Johan Andersson (f. 1945) har sin særegne stemme som både høres og synes i tekst og bilde. Billedbøkene hans er skrevet like mye for voksne med en barnlig innstilling, nysgjerrighet heter det vel, til livet, som for barn. Forfatter og illustratør griper temaene der han er i livet, slik han gjorde det for eksempel, da han lurte tiden, i billedboka Ellers kommer vi for sent (1996). Der stjeler en småbarnsfar en håndfull tid og fyller opp timeglasset for å unnslippe tidsklemma. Et annet sted i livet, kanskje der far er stivnet i voksentøyet, minner en liten iherdig sønn ham om hvordan det egentlig var, i Glemmeboken (2001).

I dagens bok Post er vår forfatter-illustratør blitt eldre. Stemningen er både vemodig bittersøt, og befriende morsom, der han fabulerer rundt tema; hva kunne skjedd hvis du hadde fått det brevet – du aldri fikk?

Dette er en liten fortelling om livet. Og illustrasjonene er bare så gode. Like fra begynnelsen der «bestefar er en stol» nesten forsvinner i en crosshedge-tegning. På terskelen til et annet liv, gir han barnebarnet et tungt knippe postkassenøkler og et vennlig oppdrag, å sjekke gamle postkasser for om mulig å finne noen brev som kanskje kunne gjort bestefars liv annerledes. Assosiasjonene til Johan Borgens novelle, filmatisert av Astrid Henning-Jenssen med tittelen «Bestefar er en stokk» er uunngåelig.

Så begynner historien, i en skummel, mørk nedtagget inngang med postkasser på rad. Der finner vår forteller i 1. person, det første brevet stilet til Herr Oldefar m/frue, en unnskyldning for oppsigelsen av leieforholdet. En misforståelse. Oppsigelsen gjaldt leieboerne i etasjen over.
Det var altså således ikke Deres sønn, Bestefar, som gjennom lengre tid plaget Vaktmesteren og andre leieboere med uforskammetheter, snøballkasting og skyting med sprettert mot lampekupler og vindusruter

.

Slik blir postkassene, den ene etter den andre, i gamle hager og i bygårder, åpnet og innholdet gjør bestefar mer levende enn han noen gang var for barnebarnet.

I ettertenksomhetens lys blir postkassene en slags motsetning til den mytiske Pandoras eske. Pandora, den første kvinnen på jorda, formet i jord, brakte med seg fra Olympen all verdens ulykker i en eske. De slapp ut så snart esken ble åpnet, kun håpet ble tilbake. Her er det ikke ulykkene som slippes løs, men det kunne de kanskje ha blitt hvis esken hadde blitt åpnet før!?

Vår helt, stadig i 1. person, blir gradvis kjent med bestefar, en vagabond, en eventyrer, som mer av uflaks, enn av ond vilje, lot rike venner, smektende damer og indianere, vente forgjeves på seg. For brevene nådde ham aldri. Ei heller som røyksignal. Selv ikke brevet fra bestemor nådde fram, men hun fant ham uansett. Hilsen Bestemor.

Boken er så morsom, så ironisk, så melankolsk, og så spekket med livsvisdom av den typen som blir til mens du blar, mens du vokser, mens du går. Nydelig er det. Og Rune Johan Anderssons tegninger og akvareller, i mulige og nesten umulige perspektiv, løfter teksten. Eller riktigere, tekst og illustrasjon er lykkelige sammentreff!

Løp, kjøp, les og bli klok – for som bestefar sier;« alt går for fort.»