Potter-klone fra ghettoen

Amari og nattbrødrene
Brandon Bruce Alston
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
416 sider
Gyldendal 2021

Amari og den store kampen
Brandon Bruce Alston
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
432 sider
Gyldendal 2023

Amari og nattbrødrene av den amerikanske forfatteren Brandon Bruce Alston er den første boken i serien om Amari. Her møter vi Amari på rektors kontor. Hun har tatt igjen overfor sine mobbere, og mister dermed sitt skolestipend. Hun er så langt nede som en heltinne bør være. Hennes klassekamerater kommer fra rike familier og vil ikke ta henne inn i varmen, og i tillegg har hennes kjære storebror forsvunnet på mystisk vis. Amari er den eneste som ikke tror på hans død, og vi får innblikk i en søskenkjærlighet som blir selve motoren i den videre handlingen.

Når alt er som mørkest, viser plutselig broren seg i magisk skikkelse, og han gir Amari en billett til det overnaturlige. Hun blir invitert til å gå på sommerskole i en parallell verden, for å lære om magi og overnaturlige fenomener. Amari er ikke nødvendigvis så interessert i dette fagområdet, men griper begjærlig det eneste sporet hun har for å finne igjen broren.

Som Harry Potter begynner altså Amari på en slags trollmannsskole, med den lille vrien at skolen har en egen linje for agenter, for de som vil bidra i kampen mot onde magikere. Det viser seg snart at Amari, som Harry Potter, er den utvalgte, med et arsenal av medfødt magi. I likhet med Harry Potter har hun også fått implantert en kime av ondskap som hun må bekjempe underveis.

Venner og identitet

Da Harry Potter dukket opp på fantasy-scenen på 90-tallet, fremsto fortellingen som original. Den gotiske portalen til en overnaturlig verden var kjent fra annen litteratur. Fantastiske innslag var gjenkjennelige elementer fra film, spill og tegneserier, men selve koblingen mellom kostskolesjangeren og den gotiske reisen var en ny og helstøpt idé. I ettertid er det bare å fastslå at en potteriade har blitt en flittig kopiert undersjanger innen fantasy, og at det er grenser for hvor mye originalitet man kan kreve. Det som bærer bøkene om Amari er derfor ikke de overnaturlige innslagene, men grunnfortellingen om en ung jente som leter etter venner og identitet.

I den virkelige verden har Amari tre personer på sitt lag. Den ene er moren, som er maktesløs overfor skolen når Amari blir plaget av sine medelever. Den andre er Jayton, en jevnaldrende venn som er en snill gutt, men nå i ferd med å bli trukket inn i en gjeng. Den tredje personen er likevel den viktigste, broren Quinton, som muligens er død, men som har gitt Amari det hun har av selvtillit og overlevelsesevne. Selv om mesteparten av handlingen foregår i det overnaturlige, er det dette realistiske bakteppet som engasjerer.

Konsistens og logikk?

Etter femti sider går Amari gjennom portalen, og trer inn i en overnaturlig verden. Hun begynner på en svært komplisert reise, men forfatter Brandon Bruce Alston forteller enkelt og tydelig, og det er derfor lett å følge Amaris ferd. Men det er her en voksen anmelder får problemer. Skal det ikke være noen krav til konsistens og logikk i slike bøker? I bøkene om Harry Potter var det alltid en sammenheng mellom hva trollmannselevene lærte og hva de fikk bruk for, mens Amari blir kastet inn i en kaotisk kamp uten at leseren kan gjette hvilke verktøy hun har til rådighet. Hun er helt undergitt skjebnen, og fremstår mest av alt som en handlingslammet dukke som begivenhetene griper tak i.

Ganske tidlig begynner det å skurre. Hva er selve ideen bak dette universet? Et byrå har som oppgave å sørge for at alt det overnaturlige er skjult for oss, slik at vi ikke forstår at hekser, troll, sfinxer og havfruer går rundt i gatene. Så kommer vi inn på byråets agentskole hvor man kan se det overnaturlige med egne øyne, og Amari gisper når hun får se hekser på kosteskaft, og to digre kjemper som diskuterer Hemingways litterære kvaliteter. Hva mener forfatteren med å bringe inn dette eksempelet, annet enn som et vagt minne fra sin egen skoletid?

Siste nytt om 1. verdenskrig

Byrået har også som oppgave å dekke over den egentlige forklaringen på merkverdige fenomener som Den avskyelige snømann eller Big Foot. For at ikke vanlige folk skal bli redde og usikre, har de også lagt lokk på årsaken til flere historiske gåter, som å skjule hemmeligheten bak 1. verdenskrig: «Visste du at 1. verdenskrig startet fordi noen bittesmå fiendtlige romskip kolliderte inni erkehertug Franz Ferdinand og kona hans? Alle trodde at det var et attentat. Romvesenene kommer på besøk tre ganger i året for å beklage feilen.»

Hva mener egentlig forfatteren med å bringe inn slike eksempler? Det har vært mye diskusjon rundt mordet på J. F. Kennedy, men det berømte skuddet i Sarajevo trenger da ingen overnaturlig forklaring? Attentatet til det unge brushodet Gavrilo Princip er godt dokumentert. Vi vet nøyaktig hvor han sto og hva han gjorde. Dessuten ble hele konspirasjonen rullet opp, slik at i alt 25 personer ble dømt for delaktighet. Det er flere slike eksempler på at forfatteren tenker mens han skriver. Noen steder er bokens figurer godt oppdatert på moderne digitale hjelpemidler, andre steder lar de seg imponere av en heis med informasjon over høyttaler – og det høyteknologiske byrået holder seg pussig nok med en gammeldags boksamling.

Drømmeaktig kaos

Mot slutten av boken blir byrået rammet av onde krefter, og i dette kaoset er det vanskelig for en kritisk leser å henge med. Uhyrer trenger seg gjennom veggene, grensene mellom illusjon og virkelighet går i oppløsning, og som ved et under trer Amari ut av den kaotiske tåken som fortellingens store heltinne. Når alt er over, gjenstår den lange handlingen i den overnaturlige verdenen nærmest som et drømmesyn.  

Mens Harry Potter finner seg selv på Trollmannsskolen, har Amari et virkelig liv å kjempe for – og det er nok den store forskjellen. Denne forskjellen blir mer tydelig utpenslet i bok 2, Amari og den store kampen. Amari har nå blitt seg bevisst sine magiske evner, og kan også tolke overnaturlige innslag når de dukker opp i den virkelige verden. I bok 2 blir Amari utfordret til å bruke sine evner fullt ut, og ta lederskapet i den magiske verden. Dette er en stor utfordring for en ung jente, og Amari kvier seg. Men hensynet til broren teller mest. Han er igjen truet på livet, og den eneste måten å redde ham på er at Amari selv tar kommandoen. Hun er fortsatt en jente fra ghettoen, det realistiske nivå er godt skildret, og magien er ikke like isolert til en skolebygning som i Harry Potter. Fantasy kan ha en slags terapeutisk kraft som eskapisme, og når veggene mellom det virkelige og det fantastiske er så tynne som i disse bøkene, kan man også få den tanken at den vanskeligstilte Amari bare gjennomgår en fase med drømmeterapi.

God og lettlest oversettelse

Selv om handlingen kan være kaotisk, tar forfatteren seg tid til å skildre og forklare. Den lettleste og tydelige stilen er også godt ivaretatt av oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen. Bøkene om Amari har et eget humorplan med innskutte eksempler på magikerskolens regler og forskrifter. Det kan fort bli innviklet når man skal tøyse med magiske elementer i kansellistil, men også her henger oversetter Sjøgren-Erichsen godt med, og språket blir aldri så stivt og konstruert at ikke unge lesere kan henge med: «Derfor kan det å lese dette dokumentet uten nødvendig tillatelse, medføre en rekke ubehagelige konsekvenser, deriblant, men ikke begrenset til: Død i et bunnløst hull.»

Som konklusjon vil denne anmelderen anta at en ung fantasy-elsker vil sluke disse bøkene, og at målgruppen neppe bryr seg om de altfor tydelige lånene fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Vi bør ikke bli overrasket om en ung svart jente vil slå an i rollen som Harry Potter, både i bok og på film. Idéen er kommersielt besnærende – selv om den er litt for opplagt.