Praktbok om rikt og mangfoldig miljø

Det går et skille midt i denne praktfulle boken. Første halvdel fører leseren inn i miljøet på Holmlia, annen halvdel handler om reaksjonene etter drapet på Benjamin Hermansen.

Hør’a! Tekster om vennskap, tilhørighet, savn og kjærlighet er en bok skrevet av mange stemmer. De tilhører en rekke unge mennesker i bydelen Holmlia lengst sør i Oslo, fra 15 til 23 år gamle, og bokens to redaktører, Inger Aguilar og Marco Elsafadi.

Holmlia er en bydel med mange kulturer, noe som er forutsetningen for den aldeles vanvittige skildringen av det problemet som oppstår da niendeklassingene skal på skoletur og oppleve en annen kultur. De bestemmer seg for Island; og så kommer de unge islendingene på gjenbesøk og blir innlosjert hos sine jevnaldrende på Holmlia: «Med tyrkiske og pakistanske mødre som i kjærlighet stappet i dem chapati eller köfter med cacik, og med 24-timers visning av bollywoodfilmer, tre storesøstre og fem småbrødre som sloss om dusjen, dataspill, klær og soveplass, og med en bestemor som helst ville sitte å (sic) klappe den fremmedkulturelle over det lyse håret – det ble kanskje for mye Norge for dem?»

Tonen er lys og åpen; Holmlia er et godt sted å bo, med mye vennskap og samhold, og med et befolkningstall som tilsvarer en mellomstor norsk by. Men så skjer katastrofen: 26. januar 2001 blir Benjamin Hermansen drept av nynazister, som trekkes til Holmlia på grunn av det flerkulturelle samfunnet de hater. Benjamins venn Victor Lopez holder minnetale to dager senere. Noen måneder etter blir Victor funnet død på en gangvei ved Holmlia – intet kriminelt har skjedd, sier politiet, men lokalsamfunnet vet ikke helt om det våger å tro på det.

Hele det norske samfunnet sluttet rekkene den gangen, men det er barn, unge og voksne på Holmlia som for alvor får merke hvor viktig vennskap og nære mellommenneskelige forhold er, det vi vanligvis kaller å føle omsorg for hverandre. Det er nettopp denne omsorgen som gjennomsyrer hele denne boken, og som gjør den så verdifull – foruten tekstenes egen kvalitet og den fremragende designen til Motorfinger, med faksimilegjengivelser, fotografier, montasjer og rent kunstnerisk utstyr.

Litterært varierer kvaliteten, både i dikt, prosa og essaypregede kommentarer. Noe er litt haltende, mye er svært bra, og noe er direkte fremragende. I hvert fall for en litt eldre leser virker det nokså dumt at en god del av tekstene, særlig diktene, er skrevet på engelsk, stort sett av unge forfattere som andre steder i boken demonstrerer at de skriver mye bedre norsk enn engelsk. Men likevel, hovedinntrykket er solid kvalitet og vel så det.

Men det er ikke bare det litterære nivået og den flotte designen som gjør at flest mulig bør lese denne boken. Hvis noen bok er viktig, må det være denne. Den roper opp om et engasjement som både er ekte og helt avgjørende for å kunne bygge og bevare et samfunn.

Engasjementet kan godt være skarpt og kritiserende, særlig fordi de unge har fullstendig rett i sin kritikk, som først og fremst går ut over to grupper: politikere og journalister, det vil si de som skal styre og de som skal føre kontroll med styringen: «Det ble sagt mange fine ord den gangen vi trengte dem. Mennesker med betydning tok følelsene våre på alvor. Bydelsledere, statsminister, politikere som mente både det ene og det andre. Kjendiser ble intervjuet i media om oss. Og de mente og de ville og de skulle. Tidsskille, sa de. Nynazister skulle forbys. Ungdom skulle få sted å være og en trygg hverdag. Alt var så sterkt og folk med makt ga oss håp. Men ingenting skjedde.»

Og om journalistene etter rettssaken mot Benjamins mordere: «Etter at dommen falt, fulgte journalister og TV-kameraer etter oss. Det var helt grusomt. Men da vi tørket tårene og sa at vi ville prate og fortelle hva vi mente, ville ikke media snakke med oss. De ville bare ha tårene våre for å illustrere en jobb de måtte gjøre.»

Det kan være en forbrytelse å glemme. Hør’a! kan virke som en forsikring mot glemselen. Også derfor bør flest mulig lese den. Det verste er ikke medskyldigheten, men likegyldigheten, sa den store østerrikske forfatteren Hermann Broch. «Glem ikke», står det på det flotte monumentet over Benjamin på Holmlia. Glem ikke Benjamin, glem ikke det som skjedde, glem ikke våre menneskelige forpliktelser for hverandre: Det er vi som er samfunnet.