Prinsessen og morderen

Action i skolegården

Prinsessen og morderen er en intens underholdningsmaskin som det er vanskelig å legge fra seg. Dessuten er boken uvanlig kjønnsoverskridende med sin dristige miks av action og drama.

Den svenske forfatteren Magnus Nordin har funnet sin nisje som ungdommens underholdningsforteller, og Prinsessen og morderen rommer alle de ingredienser som en pageturner skal ha for denne målgruppen. Miljøet er moderne og identifiserbart, men rommer likevel dypt alvorlige skjebner. Samtidig er hverdagen krydret med popstjernedrømmer og en liten flik av Paris Hilton. Handlingen er nok litt konstruert for en kritisk leser, men langt på vei aksepterer vi likevel de elementene fra krim- og thrillersjangeren som leder oss fram til en nervepirrende sluttscene.

Designbyrået Motorfingers forsideillustrasjon gir et tilsvarende dramatisk sug av uhygge, og fotomontasje som teknikk understreker at vi er i krimsjangeren. Utgiversignalet stemmer likevel ikke helt med innholdet, for positivt lest er boken også noe mer.

Samfunnskrim
Midt i spenningshysteriet befinner det seg flere alvorstunge temaer. Boken forblir en underholdningbok så lenge ingen av disse temaene behandles mer grundig. I så måte er forfatteren Magnus Nordin verken verre eller bedre enn sine kollegaer innen voksenkrim som også benytter sjansen til å gi samfunnet en liten kommentar. Det tematiske blir likevel ekstra springende fordi boken fremstår som en grupperoman, uten noen egentlig hovedperson.

Ungdomsgjeng
Riktignok er skilsmissebarnet Markus et slags origo i ungdomsgjengen, men hans familieproblemer drukner helt når kameraten Teo går berserk, eller når venninnen Nina får alt på en gang: Mens moren drukner seg i alkohol, og faren trer fram som homofil – og mordmistenkt! – får Nina sin seksuelle debut med en eldre popstjerne. Utenfor dette miljøet følger vi Fredrik, en seksuelt misbrukt tenåring, som er på jakt etter hevn.

Lesere av begge kjønn?
Det er Fredriks hevnjakt som organiserer boken, men han opptrer bare i begynnelsen og slutten. De fleste sidene beskriver ungdomsgjengen rundt Markus og Nina, med stadig sterkere fokus på Ninas dramatiske sommer. Disse to delene av boken er så fascinerende ulike at man kunne tenkt seg en skrivestafett mellom Henning Mankell og Gun Jacobson (Peters baby), hvor Jacobson skriver midten. Dette sjangervekslingen er ikke helt elegant, men vitner også om en spesiell evne til å treffe lesere av begge kjønn. Boken setter i gang en forbryterjakt, men for å komme nærmere løsningen må du først gjennom 85 sider med følelser, og det er mye for en leser som er sugen på action. Til gjengjeld tar det så kraftig av mot slutten at føleriene fort er glemt.

Spennende bifigurer
Tross den rolige midtdelen har denne anmelderen sjelden fått en bok i fanget med så høyt tempo. Skildringene av ungdomsmiljøet, på og utenfor skolen, virker også troverdige og allmenngyldige. Ungdommene velger ulike bekreftelsesstrategier, og problemet er helst at noen skjebner får for liten plass. Men det er positivt at vi også lurer på hvordan det går med bifigurer som snobbejenta Lenita og villbassen Teo – senere i livet. Boken bobler av fortelleoverskudd, men sjangerblandingen rokker ved elegansen både språklig og dramaturgisk.

Stilbrudd
Når boken ganske tidlig går fra krim til hverdag, henger likevel krimspråket igjen, som i denne sjangertypiske similen: …hadde huset krøpet sammen som en gammel mann og sunket sammen i gretten stillhet (s.23). Men så forsvinner bildene fra språket, eller de opptrer så sjelden at de nærmest fremstår som stilbrudd. Forfatteren har vel skjønt at en så handlingsrik fortelling står seg best i et enkelt, beskrivende språk – som for øvrig er godt oversatt av Kari Sverdrup.

Udyret og skjønnhetsflekken
Bokens tittel, Prinsessen og morderen, er en variant av Skjønnheten og udyret som også i denne boken bærer en dobbel bunn. Nina er pappas lille prinsesse, men faren er verken et udyr eller en morder, bare homofil! Mistanken mot pappa er selve møtestedet mellom bokens to parallelle fortellinger, og krimhandlingens dominerende blindspor. I en ellers gripende thriller er det derfor en stor skjønnhetsflekk at dette viktige sporet både er uklart skildret, og tematisk lite kommentert.