Kristian Bergquist
Tenkestjerne [opphøyd i annen]
121 sider
ISBN: 978-82-05-41813-4
Gyldendal 2011

Kjersti Wold
Geir Vang
Rapport fra et sandkorn
158 sider
ISBN: 978-82-05-41814-1
Gyldendal 2011

Prisvinnerne fra RENATE-konkurransen

REALFAGSNERDEN SOM UNGDOMSROMANHELT

To vinnere av romankonkurransen “Romantikk, fysikk, mystikk” er nå kåret, men det er neppe slik at de vil bidra til å gi realfagene et nytt image som på sikt kan bedre rekrutteringen.

Konkurransen
Ja, for dette var den klare hensikten, ifølge utlysningsteksten for romankonkurransen som Gyldendal Litteratur og Nasjonalt senter for realfagsrekruttering RENATE kunngjorde i fjor. “Mye har vært prøvd før, men ikke dette!” het det begeistret. Samtidig som konkurransen lovet tematisk og kunstnerisk frihet, var bestillingen til forfatterne svært klar:

      Vi tar i bruk ungdomsromanen som arena for å profilere realfag/teknologi. Målgruppa er ungdom i alderen 15 år+ som skal ta stilling til de store spørsmålene i livet; hvem er jeg og hva skal jeg bli. […]

Romanen skal bidra til å bryte ned stereotype oppfatninger av hvem realisten/teknologen er – den typiske nerden – og samtidig vise at unge mennesker i slike miljøer, enten det er i studier eller i arbeidslivet, er lik andre unge mennesker. Det er lenge siden nerden regjerte realfagene! Vi ønsker å gi et blikk inn i en verden og et miljø som for mange av unge er fremmed. Ved å vise fram flere sider av tilværelsen innenfor et realfaglig/teknologisk miljø, som for eksempel mangfoldet, kreativiteten og det sosiale, utlyser vi nå en romankonkurranse hvor dette blir fortalt på en ny og heftig måte.

For å nå opp i konkurransen er det viktig å skrive slik at ungdom kjenner seg igjen i romanens personligheter, miljø og språk. Ungdomsromanen skal ikke være en fagbok, men en fengende skjønnlitterær bok som gjennom bruk av mystikk og romantikk trigger interessen for teknologi og realfag, for eksempel fysikk.

 

Utlysningen reiser spørsmål om forholdet mellom den leste litteraturen og det levde livet, som ikke så lett kan besvares. I hvor stor grad påvirker litteraturens verdisystem leseren? Under hvilke forutsetninger inspirerer litteraturens helter til etterligning? Er ungdom og andre ubefestede sjeler mer påvirkelige enn andre lesere? På en side nærer vi med rot i Aristoteles en kulturbærende tro på litteraturens og kunstens siviliserende og humaniserende evne. Aristoteles fremhevet katarsis-virkningen ved at en gjennom fiksjonen opplevde slike handlinger som en selv ikke utførte. Vi finner imidlertid også empirisk belegg for at litteraturens påvirkning kan være sterk og skadelig. Selvmordsbølgen som spredte seg rundt lesningen av Goethes Den unge Werthers lidelser, er et kjent eksempel. Om da et enkelt skriftstykke kan lastes for en destruktiv bevegelse som må ha hatt et langt mer komplekst opphav? Sikkert er det at troen på bøkenes påvirkningskraft trigger sensorer av ymse slag til beklagelig dyst – og at et ledende forlag og Kunnskapsdepartementets rekrutteringsorganer tilbyr 100000 kroner i håp om å frembringe litteratur med ønskelig påvirkningskraft.

Vinnerne
Juryen har bestått av forfatter og musiker Arne Garvang, RENATEs Camilla Nereid og Gyldendals hovedkonsulent Marianne Koch Knudsen, som skal ha forholdt seg til anonyme manus. Vinnerromanene er Tenkestjerne [opphøyd i annen] av Kristian Bergquist og Rapport fra et sandkorn av ekteparet Kjersti Wold og Geir Vang. Kristian Bergquist debuterer med dette som ungdomsromanforfatter, men har utgitt to diktsamlinger Hva nå, kjære (2007) og
Dette er det vi gjør med hverandre (2009) på Oktober. Geir Vang er absolutt debutant, mens Kjersti Wold har vært produktiv som forfatter og kursholder i kreativ skriving siden hun debuterte i 1988. Hun har blant annet levert bildebøker, serien om Nettopp Jensen og ungdomsromaner til barne- og ungdomsbokfeltet.

Prisvinnerromanene er svært ulike i stil, men de har også en påfallende likhet i plotet: Begge romanene tar utgangspunkt i unge, usikre, ensomme protagonister som lengter etter en kjæreste og som finner sin utkårede i sitt nærmeste nabolag. (Hos Bergquist er det naboen som er nyinnflyttet, hos Wold og Vang heltinnen. Et kjent topos kan varieres, må vite.) Og i begge romanene er det kjærlighetslykken som står for realfagsrekrutteringen.

Kristian Bergquist: Tenkestjerne [opphøyd i annen]
Det må også sies at det hefter noe klisjéaktig over mange av referanser til samtidslitteratur, populærkultur og -musikk i Bergquists slanke og utfordrende tekst, referansene er slike som en gjerne støter på i ”ny og heftig” litteratur som er skrevet ”slik at ungdom kjenner seg igjen i romanens personligheter, miljø og språk”. Også Charles Darwin er forutsigelig til stede omtrent fra første side. Men likevel er Bergquists roman på ingen måte forutsigelig i formen. Her gir lyrikeren Berquist seg sterkt til kjenne idet situasjoner, leksikalsk kunnskap, fantasilek, storhetsdrømmer og ønsker presenteres som brokker på samme plan. Leseren kan ikke orientere seg langs noen narrativ tråd, men holdes i usikkerhet av fortellerens ganske introverte, springende og upålitelige selvbevissthet.

Et orienteringspunkt kan være romanens fremste litterære referanse, som er Erlend Loes Naiv. Super. Heltene hos både Loe og Bergquist er ”ungdom i alderen 15 år+ som skal ta stilling til de store spørsmålene i livet; hvem er jeg og hva skal jeg bli?” I stedet for ball mot veggen i bakgården og bankebrettet fra Brio, har Berquists ensomme, navnløse jeg-forteller et bordtennisbord på kjøkkenet og mye tid til overs hvor han ganske manisk slår baller mot veggen. Som Erlend Loes helt, har han en dårlig venn, og mens det hos Loe er Lise det gjelder, er det Lisa hos Bergquist. Hos Loe er det broren som er bortreist, hos Bergquist er det foreldrene.

Det er sommer, og helten er alene hjemme. Mulighetene er legio. Han bærer en sterk lengsel etter vakre piker og ekte kjærlighet, men sammen med den dårlige vennen er det vanskeligere å finne enn falske blondiner, forførende illusjoner og lettvint sex. Han foretar dykk ned i ulike kjønnsmarked før den ekte kjærlighetens får blomstre og hans desperate brøl forandrer seg til et langt mer lovende selvbilde: ”Mitt intellekt har sterke muskler”. Den vakre naboen Lisa er en sjakkspiller og en vinnertype, og til slutt går alt opp og hun vekker hovedpersonens mot til å strekke seg etter ”Teorien om alt” og ambisjonen om ”å bli dette århundrets menneske” på samme måte som Albert Einstein. Slik dupliserer Tenkestjerne [opphøyd i annen] langt fra Naiv. Supers kompromissløse, foruroligende og monomane naivitet. Helten her er både mer uforutsigbar og normal, og mindre ekstrem. Mens Loes helt på de siste sidene ennå ikke vet om ”ting henger sammen, eller om alt vil gå bra til slutt”, finner Bergquists helt meningen med det hele i samme nå som han finner kjærligheten, og han kan dermed ta inn hele universet og måle det opp med vitenskapelig nøyaktighet:

      Jag skal krossa dig, sier hun. Vi spiller bordtennis. Og la oss si:

Og kloden kretser rundt et lys. Og vi spiller åtte og et halvt lysminutt fra solen. Og vi spiller 4,5 lysår fra den nærmeste stjernen i vårt solsystem. Og vi spiller 380 000 kilometer fra Stillhetens hav på månen. Og jeg ser på henne. Med en fart på 300 000 kilometer i sekundet. Det bor rundt syv milliarder mennesker på jorden. Og akkurat nå er det ingen andre her enn oss. Og planetene går i bane omkring oss. Og jeg vil ikke være noe annet sted i verden. Klokken 21.17.42 norsk tid. 88 i puls. I denne stille Oslo-himmelen.

Opplevelsen av dette. Nå slår Lisa. Nettet står og dirrer. 15,25 centimeter høyt. (s. 122)

 

Heltens latente realistevner er blitt forløst av kjærligheten.

Kjersti Wold og Geir Vang: Rapport fra et sandkorn
Med sin kronologiske narrasjon og mer stabile fortellerstemme er Wold og Vangs roman langt mer tradisjonell formmessig, men også her har vi med en jeg-roman å gjøre. Heltinnen Thea er heller ikke helt stabil. Hun er nyinnflyttet i sin mors kones hus, har en fot som er større enn den andre, og et skjørt selvbilde som veksler mellom å være tøff og tafatt. Hun holder mulighetene for en forelskelse åpen bare hun befinner seg i nærhet av en person av mannekjønn i passende alder. Hos henne er imidlertid realistevnene manifeste, spørsmålet er mer hva hun skal bruke dem til. Thea, som skal søke et stort utdanningsstipend som er opprettet av en av slektens tanter, liker bedre å klatre og drømme om drømmemannen enn å tenke på hva hun skal bli når hun blir stor.

Den målrettede narrasjonen lar ikke Thea slå rot i sin forvirring. Snart har hun fått øye på den Johnny Depp-lignende nevøen til naboen, innyndet seg hos hans onkel som har vært professor i pythagoreisk musikktenkning, og etter å ha hjulpet ham under et nesten-hjerneslag, er hun på vei til Egypt, til vitenskapens og realfagenes kilde, sammen med den utkårede Johannes og hans onkel.

Onkel Lundstrøm i Rapport fra et sandkorn ser ut til å ha Alberto Knox fra Sofies verden som et av sine forelegg. Han er en allvitende og begeistret veiviser inn i videnskapens vidunderlige verden. Og Johannes, som skal bli ingeniør, deler Theas realfagsinteresse.

Men det er når onkel Lundstrøm ufrivillig må bli på hotellet på grunn av en magesjau, at Thea og den utkårede kan ta en utflukt sammen til toppen av Sinaifjellet. Her finner de hverandre, og når de ser den fantastiske soloppgangen kan Thea åndeløst proklamere hva hun skal bli:

      En gyllenrød bue ble synlig i horisonten. En stigende glødekule heiste seg ved egen kraft opp på morgenhimmelen og lot lyset sitt flomme over fjelltoppene, og fylle kløftene, gli over steinene, senke seg ned mellom sandkornene. ”Johannes,” sa jeg åndeløst. ”Nå vet jeg hva jeg skal bli.”

 

      ”Hva?” sa han.

 

    ”Jeg så mot sola, en av millioner ildkuler i universet. ”Jeg vil ut og oppdage,” sa jeg. ”Jeg vil bli astronaut.”

 

Igjen er det kjærligheten som viser vei til realfagsmotet. I et etterord blir det fortalt at plassen som første norske romfarer fortsatt står åpen og at opptakene til den europeiske astronaututdannelsen skjer i regi av European Space Agency (ESA). Nåløyet er imidlertid trangt.

Gode ungdomsromaner
Begge vinnerromanene er gode, hver på sitt vis, selv om det er vanskelig å tro at de kan påvirke noen til å bli spesielt interessert i realfag og ville vie livet sitt til vitenskapen. Tenkestjerne [opphøyd i annen] er mer krevende og mørkere, Rapport fra et sandkorn lysere, mer handlingsmettet og mer romantisk. Likhetene mellom dem er mindre til vinnernes forkleinelse, enn de trolig avslører svakheten i selve konkurransen og dens formål. Men så lenge vinnerne hver for seg er så vidt bra og underholdende, og likevel så forskjellige, er det ikke noe vi trenger å bry oss om. Kanskje ingen av romanene var blitt skrevet om det ikke var for konkurransen?



Skrevet av:
Kommentarer