Promp i flere bøker

Høytlesingsbok
Tekst og bilder: Kim Fupz Aakeson
Derfor promper man
Oversatt fra dansk av Morten Moi
Gyldendals gode barnebøker
Gyldendal 2005

Derfor promper man

Kim Fupz Aakeson

Gyldendal

2005

Høytlesingsbok
Tekst: Claudia Schreiber
Bilder: Sybille Hein
Sultanen og Prompen
Oversatt fra tysk av Johann Grip
Ganesa 2005

Sultanen og Prompen

Claudia Schreiber

Ganesa

2005

Bildebok
Tekst: William Kotzwinkle og Glenn Murray
Bilder: Audrey Colman
Prompehunden Walter
Oversatt fra engelsk av Tor Åge Bringsværd
Dialogen 2005

Prompehunden Walter

William Kotzwinkle og Glenn Murray

Dialogen

2005

Ja til mye av det gode

Jeg etterlyste en gang barnebøker som omtalte det naturligste av alt; å gå på do. Der fikk jeg for den, tenkte jeg da tre bøker fra tampen av fjoråret lå i postkassen min forleden.
PROMP – var det de hadde til felles; høylydt, brakende, pruttende, smygende og illeluktende promp. Men ved nøyere ettersyn er prompen bare et lokkemiddel. Fellesnevneren for de tre bøkene er en boblende fortellerglede og evnen til å gjøre narr av fordommer og tillærte overbevisninger, helst på de voksnes bekostning. To av bøkene er høytlesningsbøker, men med bilder som ligger over gjennomsnittet.

Den tredje boken, Prompehunden Walter, er en bildebok med store fargerike illustrasjoner laget i en digital collage-teknikk. Bildene er fortellinger i seg selv og de går utover teksten i form av innskriften på hundematen for eksempel. Økologisk Frisk Bisk er ikke bare morsomt oversatt av Tor Åge Bringsværd, den forteller noe livsstilen til den familien Walter bor hos.

Ja, for det handler om Walter, en herreløs hund som en familie på fire forbarmer seg over. Han er stor, han er snill og etter hvert ganske ren, men han promper. Det fortsetter han med uansett hva familien finner på. De bader ham, tar ham med til dyrlegen, legger om matvanene hans og bruker han som unnskyldning for andres fjerter. Men ingenting hjelper. Walter stinker. Han må bort. Når spenningen er på topp inntreffer noe uventet som snur handlingen. Walter blir dagens helt og moralen er som følger; når enden er god, er allting godt. Og den man elsker, elsker man uansett.

Jeg tror en grunn til at denne boken er blitt en salgssuksess, for det er den, med plass på bestselgerlister i New York Times og oversettelser til 11 språk, er gjenkjennelsen.
Hvem har vel ikke sett det skyldbevisste blikket til en hund som har gjort noe galt. Walter har hundeblikket til gagns i Audrey Colmans fremstilling av en tykk, illeluktende og trist hund.
Og så er det selvsagt dette å gasse seg i eksesser av tabuer. Prompingen vil ingen ende ta.
Til denne enkle teksten som egner seg godt til høytlesning, kommer bildene som en bonus på hver side. Fulle av detaljer forteller de noe mer enn det teksten gjør. Om en far som stadig går med en katt på hodet, om legen med fagbrev som prompeekspert, om bildene familien har på veggen. Prompen er bare et påskudd til å fortelle om inkluderende kjærlighet.

De to høytlesningsbøkene fra henholdsvis Danmark og Tyskland er skåret over lesten; en rammefortelling eller en innledning og en rekke mer frittstående historier. Alle har en moral, en lignelse, et poeng. Og jeg mistenker at i begge brukes prompen mest som lokkemiddel for nye lesere.

Kim Fupz Aakeson er tegner og forfatter, og noen vil sikkert kjenne igjen flere av historiene i Derfor promper man. De er tidligere gitt ut under tittelen: Sallies historier(Gyldendal 1996).

Sallie er ei lita jente som hver kveld maser på at faren skal fortelle godnatthistorier selv om det er midt i Dagsrevyen. Tilsynelatende motvillig gjør han det og dikter opp en historie med tema som henger sammen med deres egen hverdag. Det blir som en omvendt 1000 og en natt der hver historie hektes på den neste. Og alle har en crazy moral enten det handler om verdens uskikkeligste gutt som må på kurs for å lære å lyve. Eller om den leketøysløse stakkaren, som har en far som bare ligger på sofaen og drikker øl, helt til gutten går lei, henger faren utenfor verandaen etter gardinsnora og bytter ham bort mot diverse leker. Tittelhistorien er fornøyelig med sine lydmalende forklaringer på hvordan menneskene måtte lære seg rumpespråket fordi de bar barna sine mellom tennene mens de svingte seg fra gren til gren. Historiene er morsomme. De er poengterte, og med temmelig harde spark til voksenlivet. Og de er gode å lese høyt. På mange måter minner de om Roald Dahl i måten de begynner å fabulere, og så stopper det ikke. De voksne blir verre enn verst og barnas hevn enda verre. De lett rufsete tegneserielignede tegningene kan også minne om Quentin Blakes illustrasjoner til Roald Dahls bøker. De går utover teksten og gjør langt mer utav seg enn det vi vanligvis får i høytlesningsbøker.

Sultanen og Prompen av Claudia Schreiber har en innledende historie, en slags rammefortelling, om hvordan sultanen som ikke gjør noen verdens ting får seg en tjener og etter hvert en god venn. De absurde historiene utvikles i møtet mellom den praktiske, matnyttige men temmelig distré tjeneren og den udugelige men snille sultanen som sitter på toppen av et berg av pynteputer og må heises opp og ned av tjeneren som blir kalt Prompen. For hvert kapitel oppdager sultanen, som ikke vet hva smak, ferie eller komfyr er, nye sider ved seg selv og livet, med god hjelp av Prompen og hans livskunnskap. Historiene er absurde, de er overdrevne, de er veldig morsomme og fulle av visdom for store og små. Det er fordi underteksten er rik, og den følges av de lekende og detaljrike tegningene til Sybille Hein som bokstavelig talt løper gjennom boken fra side til side. Når teksten også er nydelig å lese høyt, er denne boken et funn blant fjorårets høytlesningsbøker – for barn mellom 5 og 9 – men også for voksne sultaner som forlaget så riktig formulerer det.