Prosjekt kjærlighet

Med Romeo og Julie som referanseramme har tolv år gamle Klara store forventninger til kjærligheten. Men i det virkelige livet er kjærligheten vanskelig: Faren er ulykkelig etter skilsmissen med moren, og guttene på skolen er bare teite. En dag begynner en ny jente i klassen. Klara blir forelsket.

Linda Klakkens første bok for barn er innholdsrik: Klara har både en venn, en uvenn, en tåpelig far, en enda verre mor og en slabbedask av en storebror; hun møter en forståelsesfull bibliotekar, har en teit lærer og en streng ballett-lærerinne. Det handler om fester, om en ballett-forestilling, om skuffelser og om å gjøre ting man angrer på, om kåringer av rype- og typetoppen, om å være populær på skolen, kysseleker – og om gutter. Ja, helt til Klara altså blir forelsket i Marie.

Jeg forventet at boka etter denne erkjennelsen skulle ta en annen vending. Men det at Marie faktisk er en jente, blir aldri noe tema i boka. Erkjennelsen handler kun om at hun er forelsket, og forelskelsen blir framstilt rent kroppslig: «Varmen stig i ansiktet», «hjartet hennar dunkar raskare enn vanleg» og «hjartet dunkar hardt under jakka».

At boka aldri problematiserer den samkjønnede forelskelsen, er i seg selv et interessant trekk, men det fungerer bare delvis: For hvordan er det å være forelsket i en jente, når alle rundt henne på skolen snakker om gutter? Leseren kommer aldri ordentlig under huden på Klara. I rekken av Klaras mer eller mindre alminnelige utfordringer, skiller denne seg ut, og derfor virker det litt påtatt at det overhodet ikke tematiseres. Intensjonen kan selvsagt være å normalisere, og det er det ikke noe galt med. Men jeg mistenker at dette er selve bokas prosjekt – og da mister fortellingen kraft og troverdighet.

Språklig lite gjennomarbeidet
Også fortellemåten skaper en viss avstand til hovedpersonen. Boka fortelles i tredjeperson, men fortelleren veksler stadig mellom å være tett på, som her: «Å, ho blir uvel av heile greia! Så det er sånn det er å vere forelska», og å være et forklarende mellomledd som skaper distanse: «Ho er ikkje klar over det, men Klara gaper av nysgjerrigheit», og «seier ho veslevakse». Denne vekslingen i fortellemåte virker tilfeldig og bidrar i liten grad til å bygge opp under nærhet og identifikasjon med hovedpersonen. Det fungerer bedre å få fram Klaras tanker de gangene bestevenninnen Else er en fortrolig samtalepartner.

Det er altså ikke språket som bærer denne boka. Dumme, dumme hjarte inneholder dessuten en rekke billige sammenligninger: «som om han har ete eit heilt glas med sylteagurk» og «som om ho har ete ein heil sitron» er bare noen få eksempler. Flere steder finner vi også høyst forslitte klisjeer: «Det er ei herleg kjensle, synest Klara, litt som å sveve rundt i ein rosa bomullsdott».

I tillegg har boka flere språklige dramatiseringer – av det som må kunne kalles mindre dramatiske hendelser: «Då ser ho det. Lappen landar på ein sko. Ho drar kjensel på den våte, skitne vinterskoen. Stian plukkar opp lappen» – men selv om teksten her legger opp til det, er det ingen dramatikk knyttet til at det nettopp er Stian som finner lappen. På samme måte er det heller ikke noen dramatikk knyttet til at storebroren ser e-posten hun har skrevet på vegne av faren: «Då ser han det. E-posten», eller at kokevannet er blitt rosa: «Då ser ho det. Krafta som potetballane kokar i, er heilt rosa». At den samme formuleringen gjentas på denne måten, vitner dessuten om at teksten burde vært noe mer gjennomarbeidet.

Feel good for barn
Bruken av sammenligninger, klisjeer og dramatiseringer av denne typen er kan hende ment å skulle gjenspeile de voldsomme følelsene i et barnesinn. Imidlertid er det så mye som skjer og så mange personer som er involvert i Dumme, dumme hjarte, at det ikke er noen grunn til å overdrive nettopp den språklige framstillingen.

Kanskje er skrivestilen et uttrykk for en forestilling om den unge, utålmodige leseren. Og selv om det for meg, som en voksen leser, virker noe anmassende med de stadige språklige krumspringene som tilsynelatende er der mest for sin egen del, kan det godt hende at stilen er kjærkomment frisk for den unge leseren som nettopp har begynt å lese romaner på egen hånd. Dumme, dumme hjarte skiller seg imidlertid fra lettlest-bøker ved at den ikke unnlater å bruke lange ord («inkompetente og paringssjuke reptilhjernar»). Boka er kanskje vellykket som lettbent underholdning for ferske lesere. Men som fortelling om en tolvåring som blir forelsket i en annen jente, har den et uforløst potensiale.