Mitt barnebokminne - av Tonje Tornes
Prosjekt X

Prosjekt X

SUPERHELTER I KOTTET

Jeg vokste opp i et rekkehus på Flaktveit drøye to mil utenfor Bergen sentrum. Vi var fem i familien så det var trangt om plassen. Og hva må vike i slike situasjoner? Jo, fedrenes samling av ymse slag. Min far hadde en stor tegneseriesamling. Den ble stuet ned i gamle Hansa-kasser av tre inne på et kott ved siden av mine foreldres soverom. Innholdet i disse Hansa-kassene var ikke for mine åtte år gamle øyne. Ikke i det hele tatt! Men jo mer ulovlig foreldre påstår noe er å lese, desto mer vokser leselysten hos barna. I hvert fall hos dette barnet! Tonje, åtte år, sørget for å være tidlig hjemme etter skolen, fôre storebror med stjernepose, og se beundrende på mens han spilte karatespill på den gamle Amstraden sin. For å så liste seg stille ut av rommet hans, snike seg inn på foreldrenes soverom, åpne døren til kottet… Og der blant alle de mange Hansa-kassene fant jeg blader under headingen Prosjekt X”.

Prosjekt X – eller X-men, som de heter på engelsk – er en superheltgruppe utenom det vanlige. De er mutanter, født med uvanlige krefter, og hatet og fryktet av vanlige mennesker. Frykten bunnet i at mutantene ofte ikke hadde kontroll over kreftene sine. En mann som fikk ildens gave satte en hel skole i brann, mens en kvinne slettet hele hukommelsen til sin første kjæreste. Dermed kom professor X inn. Han hjalp mutantene til å mestre kreftene sine, for å bli helter. Men det var en kvinne han ikke kunne hjelpe. I oktober og november 1985 dukket sagaen om ”Mørke Fønix” opp i Prosjekt X-bladene, og min far kjøpte dem, uvitende om at hans yngste datter også leste dem. Og gråt! Hjelpe meg som jeg gråt.

”Mørke Fønix” handlet om den rødhårete kvinnen Jean Grey som var mutant med telepatiske og telekinetiske evner. Men noe skjedde med kreftene hennes. Hun mistet kontroll over dem, måtte bruke mer og mer. Hun ble en superhelt-kreftejunkie, og i jaget etter mer og mer kraft endte hun opp med å drepe masse mennesker.

Innen superheltsjangeren er det at en helt dreper andre, en skandale i seg selv. Særlig med overlegg. Å drepe mange tusen var helt utilgivelig. Dette forsto til og med Jean Grey. I ett klarsyn forsto hun hva hun var blitt. Hvem hun var blitt. Og tok livet av seg selv.

Jeg lærte mye om rett og galt den dagen inne på kottet blant alle Hansa-kassene. Temaer som massedrap, skyld og selvmord var ikke blitt introdusert for meg tidligere. Ikke i en slik rå forstand som i disse bladene. Klart jeg hadde hørt om at Jesus døde for oss alle, eller at Skorpan og Jonathan kom til Nangijala og levde videre der. Men Jesus var jo skyldfri, og døden fikk jo ikke noen alvorlige konsekvenser for brødrene Løvehjerte. Det gjorde den for medlemmene i Prosjekt X. Jean Grey var død. Borte. Mens jeg hadde tårer jeg ikke kunne forklare til de andre i familien, og det var faktisk både vondt og fint på en gang.



Skrevet av:
Kommentarer