Tittel: Puddingmannen
Tekst: Jan Chr. Næss
Illustratør: Vanessa Baird
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 165

Puddingmannen

Morsomt tull!

I Puddingmannen står det ikke et alvorlig ord. Det er det som er så deilig. Her er det et overskudd av skrudde påfunn, spill med ord, kriminalsjangeren, naturskildringen, leserhenvendelsen og superhelten, som i dette tilfellet er så usannsynlig dum at det gjør vondt i magen.

For en gang skyld kan jeg forsikre om at i hvert fall ett av barna mine er enig i min dom som barnebokkritiker. Nå har jeg jo ikke spurt ham, selvfølgelig. Jeg har bare observert hvor begjærlig han har grepet fatt i Puddingmannen blant alle de årets barne- og ungdomsbøker han er så heldig å dele rom med. Han er ellers en som unngår de tykkeste bøkene. I sin begeistring over boka har han forsøkt å parafrasere den sinnsyke handlingen for meg, uten at jeg egentlig klarte å følge med eller følte at jeg ble noe særlig klokere. Men jeg ble nysgjerrig. Da jeg spurte om å få låne boka, lot han seg ikke uten videre overbevise om at jeg virkelig trengte den. – Hvorfor skal du ha den? spurte han mistenksomt.
– Jeg skal skrive om den, sa jeg.
– Da må du skrive at den er morsom, sa han. Det var betingelsen for at han ville la meg få boka.

Historien er helt sinnssyk. En stor, fet og mindre begavet førtiåring, Kalle Kongo, bor sammen med sin meget usympatiske mor et sted oppå fjellet som heter Blåsbort, hvor de driver en bensinstasjon. En dag kommer det en varebil med en solbrillebebrillet sjåfør og ber om full tank. Kalle Kongo effektuerer ordren, men så viser det seg at sjåføren ikke har annet å tilby i betaling enn en diger pudding.

Som tjukke folk flest er Kalle Kongo glad i mat og sier ikke nei til en pudding – men da med mye sukker på, takk. Etterpå går han en lang tur på fjellvidda, hvor han fjerter intenst. Opp på siden av ham kjører dagens andre varebil, denne gangen med en detektiv ombord, som jakter på” en skurk av verste sort. Han heter Doktor Mausenrumpf, og han prakker skumle puddinger på folk,” forteller detektiven. ”Alle som spiser de puddingene, blir forvandlet til puddinger,” forklarer detektiven videre. Nå gjelder det å redde grev Hallvar i Mjølkedal, som den onde doktor Mausenrumpf har planer om å kidnappe.

Fordi Kalle Kongo så begjærlig nettopp har slukt en pudding, blir ingen leser overrasket når han forvandler seg til en stor pudding. Mer overraskende er det kanskje at han snart oppdager at han kan forvandle seg fram og tilbake fra pudding til menneske eller omvendt, bare ved hjelp av et lommetørkle og litt vilje. Den vidløftige handlingen som følger involverer, som tittelsiden varsler, hendelser knyttet til elgjakt, jakten på heltegjerninger, masse pudding og dessuten melkespannkasting. Jeg skal ikke si mer om alt dette enn at enden er god, men også ganske brutal idet et par hundre mennesker blir omgjort for puddinger for godt, skurkens fly krasjer i et fjell etter at han har kastet grev Hallvar ut av flyet i et bur fullt av grevlinger.

Da Jonas Bakken i fjor anmeldte Selma og ballettmonsteret konkluderte han sin vurdering slik: ”Vi får bare håpe han bruker sine evner på en mer interessant og meningsfull historie nesten gang”. Nå har jeg ikke lest Selma og ballettmonsteret, men slik jeg forstår parafrasen i fjorårets anmeldelse, og slik jeg har lest Puddingmannen, tror jeg at Jonas Bakken delvis er blitt bønnhørt. Om den langt ifra er mer meningsfull, er Puddingmannen nok mye mer interessant. En av grunnene til det er at den er så gjennomført meningsløs, og dessuten utviser slik en glede over å leke og tulle.

Leken og tullet er som oftest språklig og litterært, og da på en måte som ikke bare litteraturkritikere kan glede seg over. Naturskildringene for eksempel. Her er en vilkårlig valgt fra side 59:
Det er en nydelig natt i utkanten av Mjølkedal. Himmelen er som en bolle svart graut med et fint dryss av glinsende stjernesukker, og midt i det hele, som et digert smørøye, lyser den gule månen. Det er så vakkert at man kan miste pusten.Ved siden av sin malende og overraskende metafor, som gjør at beskrivelsen faktisk virker, spiller naturskildringen opp til Kalle Kongos lidenskap for mat. Gjennom den vidløftige, dramatiske handlingen blir han mer og mer sulten, slik at kretsingen om mat i metaforen forsterker leserens fornemmelse av heltens sult. Det er også slik at teksten i fortsettelsen av denne lyriske og overraskende naturskildringen, griper fatt i noen av dens nøkkelord, og kaster dem rundt slik at de plutselig handler om heltens konkrete situasjon:
Pudingmannen mistet pusten for flere minutter siden. Han detter ned på alle fire og krabber rundt mens han leter etter den. Til slutt finner han pusten og får dyttet den på plass. Han reiser seg og banner fordi gubben og hunden er forsvunnet.I sin anmeldelse av Selma og balettmysteriet påpekte Jonas Bakken at Næss forsøker å bygge romanens ”Donald-historie” ”rundt en moral om ærlighet, slit og gjøre seg fortjent til suksess, men denne moralen dukker bare opp glimtvis og blir i liten grad integrert i selve handlingen”. IPuddingmannen er det snarere slik at Næss gjør narr av enhver moralisering. Slik fortsetter passasjen på side 59:
La oss ikke snakke mer om banning. Banning er fæle greier. La oss heller snakke litt om tenking. Tenking er bra.
Nå som Puddingmannen har fått igjen pusten, kan han tenke litt. Han har en fin hjerne, og nå sveiver han den i gang så det knaker og braker under topplokket hans.
Moraliseringen ”Banning er fæle greier” og ”Tenking er bra”, blir fullstendig undergravd fordi Puddingmannen Kalle Kongo er usannsynlig dum.

Over Kalle Kongos utrolige dumme hode etablerer fortelleren en fortrolighet med leseren. For eksempel ved hjelp av en leserhenvendelse som denne. Det er snakk om Hotell Tropikana, hvor mye av handlingen utspiller seg:
De ansatte går kledd i fargerike, fettflekkede skjorter med bilder av bananer og papegøyer på, og maten er full av skumle bakterier med vakre navn som salmonelle, listeria og farrufisa. Hotellets faste lege har hendene fulle, men jeg skal ikke nevne hva han har hendene fulle av, for det sømmer seg ikke i en pen og pyntelig bok som denne. La meg bare gi et diskré hint: Det begynner på b.Billig leserfrieri, kanskje, med så mye b—, promp, klissete vaniljesaus og andre ekle greier, men leserne liker trolig denne fortellerstemmen som er på humorens parti mot tilværelsens gravalvor.

I fjorårets anmeldelse mener Jonas Bakken at historien er vel tynn for en roman på 200 sider, og det har Næss forsøkt å bøte på i Puddingmannen. Halvveis i romanen forsøker han nå å avslutte historien for å unngå at den tretter leseren:
Det har allerede vært en lang morgen, og Kalle Kongo begynner å bli lei av å ikke ha fanget den onde Doktor Mausenrumpf ennå, og han begynner å bli grundig lei av å ikke få mat.
Du begynner også å bli lei, kan jeg tenke meg. Lei av denne omstendelige og utrolig lange historien som aldri kommer til poenget, men bare kverner i vei om alt mulig annet enn puddinger, heltegjerninger og elgjakt.

     (s.82)

Forsøket på å avslutte historien, mislykkes imidlertid. Noen av de mest fantasifulle, vanvittige og morsomme passasjene gjenstår.

Jeg kunne egentlig ha fortsatt denne analysen av denne fullstendig tullete tekstens litterære virkemidler og ordlek, men jeg skal gi meg nå. Kanskje er det riktig at Næss Puddingmannen er vel Donald-aktig, men de som elsker Donald, skal jo også ha bøker, og dummere bøker enn denne er det dessuten ikke vanskelig å finne i barnebokhyllen.

Det minst interessante ved Puddingmannen er egentlig Vanessa Bairds tegninger. De er mest vignetter som setter et omriss til fantasien av Puddingmannen og andre ting i historien, som leseren antakelig har tegnet vel så interessant figur av i sitt hode. Men utover det er ikke tegningenes bidrag til fortellingen noe å skrive hjem om.



Skrevet av:

Puddingmannen

Barnebok
Illustrert av Vanessa Baird
165 sider
Gyldendal 2004

Anmeldt av Inger Østenstad

Morsomt tull!

I Puddingmannen står det ikke et alvorlig ord. Det er det som er så deilig. Her er det et overskudd av skrudde påfunn, spill med ord, kriminalsjangeren, naturskildringen, leserhenvendelsen og superhelten, som i dette tilfellet er så usannsynlig dum at det gjør vondt i magen.

For en gang skyld kan jeg forsikre om at i hvert fall ett av barna mine er enig i min dom som barnebokkritiker. Nå har jeg jo ikke spurt ham, selvfølgelig. Jeg har bare observert hvor begjærlig han har grepet fatt i Puddingmannen blant alle de årets barne- og ungdomsbøker han er så heldig å dele rom med. Han er ellers en som unngår de tykkeste bøkene. I sin begeistring over boka har han forsøkt å parafrasere den sinnsyke handlingen for meg, uten at jeg egentlig klarte å følge med eller følte at jeg ble noe særlig klokere. Men jeg ble nysgjerrig. Da jeg spurte om å få låne boka, lot han seg ikke uten videre overbevise om at jeg virkelig trengte den.
– Hvorfor skal du ha den? spurte han mistenksomt.
– Jeg skal skrive om den, sa jeg.
– Da må du skrive at den er morsom, sa han. Det var betingelsen for at han ville la meg få boka.

Historien er helt sinnssyk. En stor, fet og mindre begavet førtiåring, Kalle Kongo, bor sammen med sin meget usympatiske mor et sted oppå fjellet som heter Blåsbort, hvor de driver en bensinstasjon. En dag kommer det en varebil med en solbrillebebrillet sjåfør og ber om full tank. Kalle Kongo effektuerer ordren, men så viser det seg at sjåføren ikke har annet å tilby i betaling enn en diger pudding.

Som tjukke folk flest er Kalle Kongo glad i mat og sier ikke nei til en pudding – men da med mye sukker på, takk. Etterpå går han en lang tur på fjellvidda, hvor han fjerter intenst. Opp på siden av ham kjører dagens andre varebil, denne gangen med en detektiv ombord, som jakter på” en skurk av verste sort. Han heter Doktor Mausenrumpf, og han prakker skumle puddinger på folk,” forteller detektiven. ”Alle som spiser de puddingene, blir forvandlet til puddinger,” forklarer detektiven videre. Nå gjelder det å redde grev Hallvar i Mjølkedal, som den onde doktor Mausenrumpf har planer om å kidnappe.

Fordi Kalle Kongo så begjærlig nettopp har slukt en pudding, blir ingen leser overrasket når han forvandler seg til en stor pudding. Mer overraskende er det kanskje at han snart oppdager at han kan forvandle seg fram og tilbake fra pudding til menneske eller omvendt, bare ved hjelp av et lommetørkle og litt vilje. Den vidløftige handlingen som følger involverer, som tittelsiden varsler, hendelser knyttet til elgjakt, jakten på heltegjerninger, masse pudding og dessuten melkespannkasting. Jeg skal ikke si mer om alt dette enn at enden er god, men også ganske brutal idet et par hundre mennesker blir omgjort for puddinger for godt, skurkens fly krasjer i et fjell etter at han har kastet grev Hallvar ut av flyet i et bur fullt av grevlinger.

Da Jonas Bakken i fjor anmeldte Selma og ballettmonsteret konkluderte han sin vurdering slik: ”Vi får bare håpe han bruker sine evner på en mer interessant og meningsfull historie nesten gang”. Nå har jeg ikke lest Selma og ballettmonsteret, men slik jeg forstår parafrasen i fjorårets anmeldelse, og slik jeg har lest Puddingmannen, tror jeg at Jonas Bakken delvis er blitt bønnhørt. Om den langt ifra er mer meningsfull, er Puddingmannen nok mye mer interessant. En av grunnene til det er at den er så gjennomført meningsløs, og dessuten utviser slik en glede over å leke og tulle.

Leken og tullet er som oftest språklig og litterært, og da på en måte som ikke bare litteraturkritikere kan glede seg over. Naturskildringene for eksempel. Her er en vilkårlig valgt fra side 59:

    Det er en nydelig natt i utkanten av Mjølkedal. Himmelen er som en bolle svart graut med et fint dryss av glinsende stjernesukker, og midt i det hele, som et digert smørøye, lyser den gule månen. Det er så vakkert at man kan miste pusten.

Ved siden av sin malende og overraskende metafor, som gjør at beskrivelsen faktisk virker, spiller naturskildringen opp til Kalle Kongos lidenskap for mat. Gjennom den vidløftige, dramatiske handlingen blir han mer og mer sulten, slik at kretsingen om mat i metaforen forsterker leserens fornemmelse av heltens sult. Det er også slik at teksten i fortsettelsen av denne lyriske og overraskende naturskildringen, griper fatt i noen av dens nøkkelord, og kaster dem rundt slik at de plutselig handler om heltens konkrete situasjon:

    Pudingmannen mistet pusten for flere minutter siden. Han detter ned på alle fire og krabber rundt mens han leter etter den. Til slutt finner han pusten og får dyttet den på plass. Han reiser seg og banner fordi gubben og hunden er forsvunnet.

I sin anmeldelse av Selma og balettmysteriet påpekte Jonas Bakken at Næss forsøker å bygge romanens ”Donald-historie” ”rundt en moral om ærlighet, slit og gjøre seg fortjent til suksess, men denne moralen dukker bare opp glimtvis og blir i liten grad integrert i selve handlingen”. I Puddingmannen er det snarere slik at Næss gjør narr av enhver moralisering. Slik fortsetter passasjen på side 59:

    La oss ikke snakke mer om banning. Banning er fæle greier. La oss heller snakke litt om tenking. Tenking er bra.
    Nå som Puddingmannen har fått igjen pusten, kan han tenke litt. Han har en fin hjerne, og nå sveiver han den i gang så det knaker og braker under topplokket hans.

Moraliseringen ”Banning er fæle greier” og ”Tenking er bra”, blir fullstendig undergravd fordi Puddingmannen Kalle Kongo er usannsynlig dum.

Over Kalle Kongos utrolige dumme hode etablerer fortelleren en fortrolighet med leseren. For eksempel ved hjelp av en leserhenvendelse som denne. Det er snakk om Hotell Tropikana, hvor mye av handlingen utspiller seg:

    De ansatte går kledd i fargerike, fettflekkede skjorter med bilder av bananer og papegøyer på, og maten er full av skumle bakterier med vakre navn som salmonelle, listeria og farrufisa. Hotellets faste lege har hendene fulle, men jeg skal ikke nevne hva han har hendene fulle av, for det sømmer seg ikke i en pen og pyntelig bok som denne. La meg bare gi et diskré hint: Det begynner på b.

Billig leserfrieri, kanskje, med så mye b—, promp, klissete vaniljesaus og andre ekle greier, men leserne liker trolig denne fortellerstemmen som er på humorens parti mot tilværelsens gravalvor.

I fjorårets anmeldelse mener Jonas Bakken at historien er vel tynn for en roman på 200 sider, og det har Næss forsøkt å bøte på i Puddingmannen. Halvveis i romanen forsøker han nå å avslutte historien for å unngå at den tretter leseren:

    Det har allerede vært en lang morgen, og Kalle Kongo begynner å bli lei av å ikke ha fanget den onde Doktor Mausenrumpf ennå, og han begynner å bli grundig lei av å ikke få mat.
    Du begynner også å bli lei, kan jeg tenke meg. Lei av denne omstendelige og utrolig lange historien som aldri kommer til poenget, men bare kverner i vei om alt mulig annet enn puddinger, heltegjerninger og elgjakt.
    (s.82)

Forsøket på å avslutte historien, mislykkes imidlertid. Noen av de mest fantasifulle, vanvittige og morsomme passasjene gjenstår.

Jeg kunne egentlig ha fortsatt denne analysen av denne fullstendig tullete tekstens litterære virkemidler og ordlek, men jeg skal gi meg nå. Kanskje er det riktig at Næss Puddingmannen er vel Donald-aktig, men de som elsker Donald, skal jo også ha bøker, og dummere bøker enn denne er det dessuten ikke vanskelig å finne i barnebokhyllen.

Det minst interessante ved Puddingmannen er egentlig Vanessa Bairds tegninger. De er mest vignetter som setter et omriss til fantasien av Puddingmannen og andre ting i historien, som leseren antakelig har tegnet vel så interessant figur av i sitt hode. Men utover det er ikke tegningenes bidrag til fortellingen noe å skrive hjem om.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.