Pulverheksa og plageånden

Sterk appell til de små

I disse dager blir Pulverheksa og Plageånden gitt ut, som den sjette i rekken av bøkene om den lille heksen og vennene hennes. Femåringen hjemme hos meg har denne gangen fungert som medkonsulent siden han er midt i målgruppen. Dommen hans er klar: Pulverheksa er kjempegøy. Det er liten tvil om at forfatter Ingunn Aamodt har fått til en kombinasjon av humor, typegalleri og gjentakelser som går rett hjem hos barn. I dette universet er ingenting farlig, selv om hovedpersonen er en ekte heks. Det nærmeste man kommer fare, er den uforbederlige tyven som ikke klarer å la være å stjele, men som bestandig angrer seg etterpå. Bøkene er så koselige at de kunne blitt nesten tannløse, hadde det ikke vært for den lune humoren som befinner seg både på og mellom linjene.

Bøkene har et fast typegalleri som alltid er med: Pulverheksa og hennes to beste venner: katten Hokus og kråka Pokus. I tillegg involverer handlingen alltid politimannen, tyven, krokodillen, suppegjøken og småtrollene. Handlingen settes som oftest i gang av et problem som pulverheksa hjelper til med å løse, både gjennom kløkt og magi. Når problemet er løst, er alle glade, og ting kan gå tilbake til det normale igjen. Alle bøkene avsluttes med fest for alle vennene, og at Pulverheksa, Hokus og Pokus kan gå og legge seg i sengene sine om kvelden.

Aamodt spiller bevisst på gjenkjennelseseffekten, og selv om dette kan bli noe kjedsommelig for den voksne leser, er det tydelig at barna setter stor pris på det. Som voksen kan man glede seg over språket som er enkelt og ujålete, men samtidig nokså komplekst. Gjennom å utnytte språkets ulike betydningsnivå, skaper forfatteren overraskelser og humor som morer både barn og voksne. Uttrykket ”suppegjøk” møter vi for eksempel i form av en litt trist og klønete fugl. En grønnskolling er en mann som er helt grønn i fjeset og som ikke aner noen ting. Og på toppen av Frossenfjell møter Pulverheksa en frossenpinn som gjerne vil bli med henne hjem og varme seg litt. Denne språkleken ser vi mer og mer av utover i de nyere bøkene, og særlig i den nyeste: Pulverheksa og plageånden

Her møter vi Plageånden, som selvfølgelig er en ånd i en flaske og usedvanlig plagsom. Han gjør livet surt for Pulverheksa og vennene hennes helt til han møter sitt kvinnelige motstykke Ertekroken. Hun er formet som en svevende krok, og en kløpper til – ja nettopp – å erte. Min egen femåring lo høyt over erterimene som Aamodt har plukket rett ut fra barnas eget språk: ”Erta Berta Buse, dere har ikke truse. Erta Berta skåle, du er en jåle. Erta Berta Byse, du er en pyse.” Veldig morsomt. Erterimene til ertekroken har som erterim flest en kjerne av sannhet i seg, og hver enkelt karakter får passet sitt påskrevet. Det er ikke særlig pent gjort, og alle er lettet når Ertekroken og Plageånden blir forelsket i hverandre og svever inn i solnedgangen sammen. I Pulverheksa og Plageånden opplever vi for første gang noen som virkelig ikke er særlig snille, og et problem som ikke er helt enkelt å løse. Det gir boka litt mer spenning og snert enn de fem foregående. Derfor er den en klar favoritt her i huset, både for voksne og barn.

Illustrasjonene er en viktig del av bøkenes uttrykk. Forfatteren står selv for disse, og med sin ekstremt naive, nesten barnaktige stil harmonerer de fint med innholdet. I de fire første bøkene finner vi små illustrasjoner på tekstsiden i tillegg til helsidesillustrasjonen på høyre side. Her har forfatteren utforsket ulike muligheter for refleksjon hos barna. I Pulverheksa lager bursdagsfest, er de små illustrasjonene detaljer fra de store bildene. Her kan barna aktiviseres ved å finne igjen hvor de ulike detaljene er. På slutten av boka viser det seg at detaljene er gavene som tyven får, og her oppfordres barna til selv å huske hvem de ulike tingene er fra. I Pulverheksa redder tyven, finner vi et lite bilde av et småtroll på hver tekstside. I bøkene er småtrollene noen små vesener som alltid kommer når Pulverheksa lager boller og brus. Men hvem er egentlig disse småtrollene? Ved å la hvert lite bilde forestille et småtroll som reflekterer handlingen i teksten med ulike ansiktsuttrykk, får plutselig småtrollene en helt ny betydning. Her kan småtrollene like gjerne illustrere barna selv som sitter og leser boka. På denne måten inkluderes også barnet som en del av boka, ikke bare som en utenforstående leser. Andre steder, som i Pulverheksa på Frossenfjell, blir barnet trukket inn i handlingen gjennom å trekke konklusjonen til løsningen på bokas mysterium på egen hånd.

Bøkene om Pulverheksa er med andre ord tilsynelatende svært enkle, men viser seg å være både komplekse, morsomme og aktiviserende for barna som leser dem. I tillegg kan de med enkle grep brukes som basis for pedagogisk opplegg og samlingsstunder i barnehager og i småskolen.