Pustehull i hverdagen

Roald Dahl har fortalt mange historier til både små og store. Det aller viktigste han har lært oss er kanskje å le – også når livet er vanskelig.

Det er vanskelig å være barn. Det er vanskelig å være voksen også. Det vet jeg, for jeg har vært begge deler. Voksen er jeg fortsatt. Da jeg var liten virket noen utfordringer nærmest uoverkommelige. Jeg var, som barn flest, prisgitt andres hjelp. De som var større. De som allerede var voksne og hadde biler og bankkort og telefonnummeret til bestemor, eller helt andre ting som skulle til for å redde en ut av en ekstra prekær situasjon.

Etter lange dager ble jeg og min bror lest for, før vi skulle sove. Jeg, som var yngst, var ofte trøtt, og noen ganger sovnet jeg midt i historiene. Da ble jeg vekket av min far som ville lese et kapittel til, og enda et, og enda et. Noen ganger ville han helst lese ut hele bøker i et langt strekk før vi slukket lyset. Og noen ganger kom min mor inn og sa at nå fikk det være nok. Det var skole dagen etter. Eller barnehage. Eller andre forpliktelser man som barn hadde, og som man på ingen måte kunne komme seg unna. Vi leste det meste – fra fargesprakende tegneserieblader til tykke russiske romaner. En av de absolutte favorittene var Roald Dahl sine fantastiske historier.

100 år med historier

Denne uken er det 100 år siden Roald Dahl ble født. I løpet av sitt 74 år lange liv skrev han ikke mindre enn 17 bøker for barn. Blant dem er klassikere som Charlie og sjokoladefabrikken, Matilda, SVK og Heksene. Sistnevne er så skummel at undertegnede fortsatt tar seg i å noen ganger mistenke de hun møter for å ikke være akkurat dem de gir seg ut for. Om ikke akkurat hekser, så kanskje noe annet, bak sine spisse sko og sitt pene tøy. I tillegg til å skrive bøker for barn skrev Dahl også bøker for voksne, memoarer over egen barndom og ungdom, grøssere, filmmanus og hefter for å fremme togsikkerhet. Ja, du leste riktig. Togsikkerhet.

Dahl hadde tidlig sett nok av verden til å vite hvor vanskelig den kunne være, og bøkene hans navigerer leseren gjennom disse vanskelighetene. Barna, historienes helter, starter stort sett med dårlige kår. Charlie i Charlie og sjokoladefabrikken er fattig. I det lille huset han bor i deler de fire besteforeldrene en seng. Foreldrene til Charlie deler en madrass med ham på gulvet:

«Om sommeren var det ikke så ille, men om vinteren stod det alltid en iskald trekk tvers over gulvet hele natten, og det var fælt.

Det var heller ikke noen utsikt til at de kunne kjøpe seg et bedre hus, ja, ikke engang en seng til. De var altfor fattige til det.»

Matilda, i boken med samme navn, er ikke fattig. Men foreldrene hennes er mer opptatt av å spille bingo enn å tilbringe tid med sin lille datter. I en alder av fire år og tre måneder sniker hun seg daglig ut av huset for å gå på biblioteket. Der leser hun ikke bare barnebøkene, men også forfattere som Charles Dickens og Charlotte Brontë:

«Hun dro til Afrika sammen med Ernest Hemingway og til India med Rudyard Kipling. Hun reiste verden rundt mens hun satt i det lille rommet i den engelske landsbyen.»

Man skal ikke undervurdere viktigheten av å kunne drømme seg inn i en annen verden gjennom ord og historier. Spesielt ikke for barn, som i enda større grad enn voksne er prisgitt situasjonen de er satt i. Å drømme lærer oss at verden ikke trenger å være som den er, og viser oss veier til det samfunnet vi etterhvert skal være med på å bygge.

«Bare fordi vi aldri har sett det omtalte objekt med blunkerne våre, tror vi at det ikke eksisterer i det hele tatt.»

uttaler den nylig filmatiserte SVK (Stor Vennlig Kjempe) kritisk, på sitt karakteristiske brutte språk, til den lille jenten han nettopp har røvet bort fra sitt hjem og nå vil servere agurkulurer, en grønnsak stor som en fullvoksen mann og med en forferdelig smak. Det er sagt at Dahl hentet inspirasjon til kjempens språk fra ordene hans kone brukte i tiden etter at hun ble rammet av et slag da hun var gravid med deres femte barn. Dahl var selv pådriver for et stramt treningsopplegg for henne, som viste seg så vellykket at det senere ble tatt i bruk av andre slagrammede.

Flere av ordene som detter ut av SVK, som om de allerede eksisterte, har i anledning Dahls 100-års jubileum blitt inkludert i Oxford English Dictionary. Om du en sen kveld skulle finne på å påstå at nettopp scrumdiddlyumptious er et engelsk ord, så har du altså ordboken på din side. For ordens skyld, det betyr noe i retning av at noe smaker både deilig og godt. Det motsatte av nettopp en agurkulur.

Rettferdighet for de undertrykte

Det går bra for de gode og dårlig for de onde i Roald Dahl sine bøker, og skillet mellom dem er klinkende klart. Den ufyselige ungen Violet Beauregarde som sammen med de ennå mer ufyselige foreldrene, herr og fru Beauregarde, er en av deltakerne på Charlies magiske ferd gjennom sjokoladefabrikken. I motsetning til Charlie, som oppfører seg pent, gjør Violet akkurat det hun ikke blir bedt om, og ender opp med å bli blåst opp til en gigantisk, blå ball, et kolossalt blåbær. Matilda sin strenge rektor som i årevis har mishandlet barna på Matildas skole, rektor Trunchbull, utsettes for en skummel hevn for all sin dårlige oppførsel når Matilda selv utvikler magiske krefter. Dahl hadde selv en barndom der mye tid ble tilbragt på kostskole hvor han ble straffet, også fysisk, for ting han hadde gjort og ting han ikke hadde gjort. Og det er de små, som Dahl den gang var, som tar hevn i hans bøker. Ofte på utspekulerte måter, mot overmakter som virker større enn dem. Matilda sitter på sitt eget soverom og drømmer det som for de fleste barn forblir fantasier.

«Den planen hun hadde laget for hvordan hun skulle hjelpe lærer Honey, ble tydeligere og tydeligere for henne. Hun hadde allerede utarbeidet nesten hver eneste detalj. Men når alt kom til alt, var hele planen avhengig av at hun fikk til å gjøre noe helt spesielt (…).»

Utspekulert hevn er en gjenganger i Dahls univers. Det som virkelig utmerker seg er likevel ikke hevnmotivet, men hvor sterkt Dahl får både barn og voksne til å identifisere seg med karakterer som til vanlig bare prøver å gjøre godt. Karakterene hans vender ikke det andre kinnet til, men de er helt klart beredt til å stå opp for venner og mot urettferdighet: Matilda. Matildas lærer. Charlie og hans veldig gamle besteforeldre. Stor Vennlig Kjempe. Det er dem vi vil være. Selv om de er små, har tykke brilleglass eller bor i et altfor lite, vindfullt, hus. Dahl var på de svakes side. Og måten bøkene hans snur opp ned på hvem som har makt og hvem som mangler det, virker ofte mer enn noe annet som et forsøk på å skape et unntak i en ellers tøff verden. Kanskje var det også sånn Dahl så det. Bøkene hans tilbyr et lite pustehull før hverdagen igjen setter inn.

En ting var han klokkeklar på. Barn skal ha lov til å le. Også om ingenting rundt dem tilsier at det er det de burde gjøre. Som Matilda sier når hun diskuterer litteratur med sin lærer.

– Barn er ikke så alvorlige som voksne. De liker å le.