Pym Pettersons mislykka familie

KUNNE VÆRT ENDA MORSOMMERE

Boka er god, men Heidi Linde gjør samme «feilen» som de fleste kvinnelige forfatterne som prøver seg i humorsjangeren med en jente i hovedrollen: hun aktiverer lesernes medfølelse.

Visst fins det kvinnelige forfattere som skriver morsomme barnebøker. Mange husker kanskje Sue Townsends utleverende dagbøker om Adrian Mole. Nå regjerer Francesca Simon på salgstoppen i dameklassen med Rampete Robin – triksteren som har til uttalt mål å få læreren til å løpe gråtende ut av klasserommet. De som foretrekker humorbøker med jente i hovedrollen, må leite grundigere. Hva med Ingelin Angelborns serie om Tilda, Lauren Childs bøker om Clarice Bean og Mari Kjetuns bøker om Tessa? Alle har morsomheter av høy kvalitet. Likevel har disse bøkene til felles at de sjelden havner i bibliotekenes humor-hyller. Det kan også bli skjebnen til Pym Pettersons mislykka familie.

Nesten bare gutter
Det er riktig nok forskjeller mellom ulike avdelinger, men min påstand er at barn som leiter i humorhyllene fortsatt vil finne gutt som hovedperson i ni av ti bøker. Man kan spørre seg om kvinnelige humorister blir diskriminert av de som katalogiserer bøker i biblioteksystemet. Jeg er redd forfatterne heller kan skylde seg sjøl. Med støtte fra Nasjonalbiblioteket har jeg dette skoleåret testa humorbøker på elever i 3. til 5. klasse. Angelborn, Child og Kjetun har vært med i utvalget. Jeg spurte blant annet om ikke disse bøkene bør over i humorhyllene.

«Nei,» sa elevene. «Denne er for alvorlig.» «Humoren er ikke det viktigste.» «En veldig fin bok, men jeg lo bare litt innimellom, ikke sånn som i ordentlige humorbøker.»

Og ære være disse forfattere for bruken av humor som virkemiddel. Men de skriver altså ikke det elevene opplever som genuint morsomt. Det er sjølsagt helt i orden – bortsett fra at humor er en av de mest leste og etterspurte sjangrene blant elever i barneskolen. Mangelen på jenter i humorbøkene gir skeive oppfatninger om verden. «Gutter er rett og slett morsommere enn jenter,» sier elevene. Hvis man da ikke lytter til et mindretall blant jentene som mener gutter regjerer i humorbøkene fordi hankjønnet fra naturens side er latterlig.

Gyldendals markedsføringsapparat gjør hva de kan for å forhindre at Pym Pettersons mislykka familie skal havne i skyggen ved å insistere på at vi her har med humor å gjøre: «Første bok i ny humorserie om antiheltinnen Pym Petterson, 11 år, og hennes mislykka liv.»

Autentisk preg
Heidi Linde begynner lovende med en sjølutleverende fortellerstemme i en fortrolig tone. Pym henvender seg direkte til leseren i et «du» som gjør teksten lett tilgjengelig og fristende å leve seg inn i. Stort sett serverer Pym balanserte digresjoner – nok til å gi inntrykk av at vi har å gjøre med en spontan tankestrøm, men ikke så mye at det trøtter ut leseren:

Men la oss begynne med begynnelsen

Ikke den virkelige begynnelsen, da, Big Bang eller Adam og Eva eller hvordan du tenker deg at ting henger sammen. Men den begynnelsen som handler om meg og om hvordan jeg ble Pym.

Innledningsvis kan det bli litt omstendelig, men den muntlige tonen er gjennomført og flyter godt. Snart avslører Pym seg som skrythals og sladrehank, egenskaper hun har vondt for å vedkjenne seg, men som er lett å tolke ut av replikkvekslingene: «– Husker du noe fra du var baby, liksom? – Ja, sa jeg. – Jeg husker alt.» Denne upåliteligheten gjør straks fortelleren mer interessant. Å gjennomskue romanfigurer er gøy. Persongalleriet er langt bedre bygd ut og mer realistisk enn det som er vanlig i humoristisk barnelitteratur. Pym har to eldre søsken, tvillingene Sanna og Sigmund, i evig krangel. Mamma er av det travle slaget med kronisk dårlig samvittighet for stadig å servere Pizza Grandiosa. Pappa er overdrevent pedagogisk innstilt, og positiv til det meste – i teorien. Muligheten for gjenkjennelse er stor i dette forsøket på å se hvor mye moro man kan få ut av en ordinær kjernefamilie.

Fellestrekk med Pingla
Plotet går ut på at alle i klassen til Pym må skrive hver sin familiehistorie som skal framføres for klassen og henges på veggen. Hva gjør du når du tilhører en «totalt mislykka» familie? Pym dikter i vei, men blir avslørt. Til slutt innser hun at nettopp familiens mange pinligheter er den ideelle kilden til gode historier. Noe som også fungerer som en underliggende begrunnelse for hele boka.

Rent tematisk nærmer Linde seg En Pingles dagbok av Jeff Kinney, der humoren er basert på å utlevere egne og andres fadeser. Etter å ha lest seg opp på sånne bøker, overgår klassene med testlesere hverandre i å fortelle sine største tabber. Jo pinligere det er mens det står på, jo bedre blir historien etterpå. En undervurdert bivirkning av denne trenden i humorlitteraturen, er at den lærer leseren å ta seg sjøl mindre høytidelig.

Humor eller drama?
Heidi Linde er en erfaren forfatter, og fjorårets voksenbok Nu, jävlar! etterlater liten tvil om at hun kan dette med å skape realistiske romanfigurer og ta folk på kornet. Pym Pettersons mislykka familie følger også fint opp barneboka Jug! (2005) ved å vise hvordan alle ljuger for hverandre; å ha hemmeligheter er slitsomt, men kan også være en måte å bevare seg sjøl på. Og kanskje er alvoret minst like viktig for forfatteren som morsomhetene. Når jeg blir skuffa over bokas dramatiske høydepunkt, er det på vegne av humorsjangeren.

Pym er underlegen og sårbar overfor de eldre søsknene. Når de har kamerater på besøk, blir hun avvist med «lus» og «Stikk nå, din basill!». Nå har hun ødelagt storesøsters nye smykke. Som hevn blir hun lurt trill rundt. Hadde dette vært antiheltene fra Torunn Lians Adam den tredje i fjerde eller Stein Erik Lundes Pitbull-Terje ville de ha insistert på at det faktisk fins fordeler ved å bli utsatt for hevnaksjoner. Pym frykter derimot hevnen såpass at hun gjemmer unna alle kjøkkenets kniver og sakser. Jeg veit altså godt at hun er redd når det bærer løs: «Det hadde ikke trengt å være så ille. Selv om jeg sto ute i regnet. Helt aleine. Med håret til alle kanter. Med spøkelsessminke. Kledd i bare trusa. (…) Hvis det var halloween, for eksempel.» Men utelåst i regnet er det faktisk ingenting å trøste seg med, ingen klær på snora, intet åpent kjellervindu å krype inn. Det er faktisk veldig ille. Det er synd på Pym. Og da går det galt. Sjøl tredjeklassinger har ingen problemer med å innse et av humorfagets grunnleggende faktum: Du kan ikke le av noen du synes synd på.

Antiheltinnas dilemma
Feilen Heidi Linde og flertallet av hennes kvinnelige forfatterkolleger begår når de skriver om jenter, er å aktivere lesernes medfølelse. Det gråtes og fortviles for mye i bøker med jentehovedperson til at vi kan le hemningsløst av hovedpersonens dumheter. «Og jeg tok ikke mer enn tre skritt før jeg merka at jeg ikke hadde sko på meg, heller. Småsteinene stakk opp under føttene.» Ville jeg blitt mindre berørt om en gutt hadde havna i dette uføret? Når tre gutter fra Pyms klasse sykler forbi, er jeg i alle fall for nær jentas følelser til å le av at hun legger armene i kors foran brystet, peker mot løkka og sier: «fotballbanen er den veien.» Pym har ikke nok perspektiv på seg sjøl til å hjelpe oss å se henne med guttas blikk, og fortellerstemmen hennes har ikke suvereniteten til en antihelt som går ned med flagget til topps. Humorboka er blitt et gripende drama. Stakkars Pym.

Spørsmålet er om Linde kunne behandla familielivets urettferdigheter uten å la alvoret undergrave humoren. Realismen og forfatterens evne til å vekke lesernes sympati kommer i konflikt med muligheten for å ta et steg tilbake og le av full hals. Fortsatt har vi å gjøre med ei god bok. Men hvis antiheltinnene skal få større gjennomslagskraft, må forfatterne hjelpe oss å slutte å synes synd på dem. Humor er i det hele tatt et fagfelt flere forfattere med fordel kan lese seg opp på.