Rabbel

Anna Fiske
Rabbel nummer:1-4
32 sider
No Comprendo Press 2005-2006

Kult for barn

Jeg har oppdaget gleden ved Rabbel, Anna Fiskes tegneserie for barn, litt sent riktignok for nå er nr. 4 i salg. Cool og kult.

Anna Fiske lager tegneserier for barn. Det er en nyhet i seg selv, for Rabbel er for tiden den eneste norskproduserte tegneserien for barn!

Fiskes seriefigurer er sjarmerende, enkle, kloke, kanskje litt rare, og helt sikkert; de har personlighet. En personlighet som går utover den karakteren de representerer. Her er Palle Puddel som liker kunst. Ella Elg som så gjerne vil studere fuglene, men som ikke ser dem – for bare trær. Og Annas fantastiske farmor som aldri sitter i ro, men finner på alt mulig hele tiden, og som elsker utsalg. Sannsynligvis autentiske historier fra forfatterens barndom som er både rørende og morsomme.

Autentisitet er et nærliggende begrep å ty til når jeg skal si noe om disse fabulerende tegneseriene. De er enkle, ganske korte, men rommer allikevel livsvisdom av den basale sorten som at det er hyggeligere å spise kaker sammen med noen, enn å sitte alene. Eller at det finnes mange slags former for latter; Le slemt av noen andre latter og Le sammen med andre latter , er fore eksempel helt forskjellige. Det vet Egon som kan syv slag. Slik visdom formidler Anna Fiske i talebobler og tegning, og historiene er befriende blottet for moraliserende undertoner

Slik er tegningene også. Enkle, med markerte konturlinjer, ingen skyggelegging, naivistiske eller snarere barnlige i streken. De er ulike det meste jeg har sett, kanskje med unntak av Egon som nesten ikke er tegneserie fordi det kun er to ruter på hver side og de er fylt med kantete, heftige hoder uten kropp, og noen få rekvisitter.

I nesten alle tegneseriehefter og magasiner for barn og ungdom (ja, og dameblader) følger det med en liten ting, en gadget i form av en leppepomade, en nøkkelring eller en prompepute. Som regel noe totalt unyttig som skal lokke til seg nye kjøpere. I Rabbel oppfordres man til å noe selv; sy din egen Palle Puddel, klipp ut astralobjekter og lim dem på himmelen til familien Stjerne. Lag dine egne kaktusboller! Slik fungerer bladet som et aktivitetshefte, med litt innslag av gammeldags miljøvern, riktige leker og som en motvekt mot forsøpling. (Dette er det nærmeste Fiske kommer med noe belærende.)

Jeg tror Rabbel tiltaler leserne fordi det taler til dem. Det vil si at Fiske behandler målgruppen sin, barna, med respekt. Hun snakker med dem i et språk de forstår.

Barn forstår tegneserier. De mestrer formen, de får en visuell opplevelse og en historie med på kjøpet. Det skaper leselyst, Det bør alle som lager leseprosjekter for barn bør tenke på. I flere landsomfattende lese- prosjekter er det ikke lov til å telle med tegneserier, det er både synd og skam. En mulig grunn til at gutter scorer lavt på målinger om barn/ungdom og lesing.

– Hun tegner akkurat slik jeg ville gjort det hvis jeg skulle lage tegneserie, sa min konsulent på 12, som antakelig tilhører målgruppens øvre alderssjikt.

Kanskje ikke så rart at forfatteren treffer målgruppen når man vet at hun har brukt tre år på forberedelser før hun ga ut bladet. Under arbeidet fikk barn rundt om på grunnskoler i Norge uttale seg om de ulike figurene og historiene.

Anna Fiske har gitt ut flere bildebøker, for voksne og for barn, blant annet to om Palle Puddel. Denne figuren er nå fast innslag i Rabbel, sammen med Ella Elg, Farmor og Kaktusjenta. I det siste nummeret innfører hun Familien Stjerne og Egon, så her er det tydeligvis rom for flere.
Med tiden er det også tenkt at andre serieskapere skal bidra.

Jeg gleder meg allerede. Rabbel er et godt tilskudd til norsk barnelitteratur, til tegneserier og det er et friskt alternativ i et stadig voksende kommersielt tegneseriemarked rettet mot barn.

Og mange andre har oppdaget Rabbel.
For noen uker siden mottok Anna Fiske Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur 2005, i kategorien tegneserier for «Rabbel» hefte 1-3.