Ramna-Floke

ETNISK NORSKE BÅTFLYKTNINGER

Ramna-Floke er en original, følsom og frodig fortelling om norske båtflyktninger. Likevel klarer verken forfatter Sylvelin Vatle eller illustratør Sveinbjørg Hallgrimsdottir å styre unna de mange sjablongene som hefter ved all vikinglitteratur.

Sylvelin Vatle har gitt båtflyktningen et nytt ansikt – det norske. Det var ikke eventyrlystne nordmenn som bosatte Island. Nei, de var akkurat som andre båtflyktninger – jaget til sjøs, skremt av et nytt regime. På 800-tallet var tiden over for autonome høvdingsamfunn. Harald Hårfagre har sendt sine «spøkelser», dvs. angivere og spioner som forbereder grunnen for nye erobringer. Når høvding Floke Vilgerdsson ikke lenger kan snakke høyt i eget hus, så forbereder han flytting til Island.

Tatovert kjekkas
Denne moderne forståelsen av landnåmet blir fulgt opp i personskildringen. Floke og døtrene hans er akkurat som oss, eller som vår tids båtflyktninger? Her er fremstillingen noe sprikende. Floke nøler ikke med å tvangsgifte bort den ene datteren sin. Likevel får den andre datteren lov til å henge med en sjarmerende utlending. Faxe er bokas ungpikedrøm, mørk og mystisk, og tatovert som en heavygitarist. Bokas nerve ligger i det gryende kjærlighetsforholdet til Flokes datter Ingeborg, og deres gjensidige fascinasjon er elegant hevet fra det erotiske til en felles forståelse av naturmytiske gåter.

Fantasy i naturen
Framdriften er tidvis hemmet av detaljerte miljøskildringer og dialoger på skravlenivå, men skyter fart i møte med Island. Her bestiger forfatteren et høyere nivå, og leseren blir like storøyd som bokas båtflyktninger når nye og ukjente naturfenomener skal tolkes. Er det troll i lavastein? Hvem koker varme kilder eller spruter vulkan? I dette partiet skaper forfatteren en sammensmeltet vev med sagnstoff og skildringer. Boken om Ramna-Floke er på sitt beste når personene møter det ukjente. Det blir fantasy i naturen, og da stiger sagaøya fram på nytt – også for de som skulle kjenne Island fra før.

Problematisk sjanger
Sjangeren er og blir et problem for alle som våger seg løs på vikingtiden. Selv om forfatteren også henter stoff utenfor Snorre, er stilen likevel satt. Når den viktigste kilden er gammel sagalitteratur, så føler tydeligvis alle senere forfattere seg forpliktet til å skildre tiden og menneskene i den samme poetiske tone. Hardbarka vikinger snakker i poesi og metaforer, og som sagalitteraturens figurer lever de både i og utenfor sin tid og religion. Vikingene har jo aldri har vært skildret av likesinnete «hedninger», dessuten har tradisjonen alltid blandet sagn med historisk forskning, fra Snorre til Sylvelin Vatle.

Historiske markører
Boken om Ramna-Floke er krydret med historiske markører, og som i norske oppvekstromaner fra nyere tid kan slike markører hindre fremdriften i fortellingen. Boka åpner derfor tregt med et mylder av referanser til sagn og moderne vikingstudier, for øvrig i freidig blanding. De mange markørene forleder leseren til å tro at boka skal ha et troverdig historisk nivå, også i detaljene. I så fall burde forlaget latt en historisk konsulent skumme gjennom stoffet:

Ved ankomsten til Shetlandsøynene vasser småjentene rett i land – barbent – for å gå både på ski og skøyter. Merkelig nok er det full vinter på den ellers så milde øygruppen, men overfarten til Island foregår nødvendigvis på sommeren. Episoden bryter uansett med alle realistiske forestillinger om hvordan datidens barn opplevde den tøffe overfarten – og hvordan de var utstyrt. (s 24)

Noen av mannskapene er inne på tanken om å fange hval på overfarten, fra åpen båt – full av folk, gods og dyr. Dette vitner i beste fall om dårlig sjøvett. Det er vel heller ikke dokumentert at norske vikinger drev noen form for hvalfangst. (s 43)

Underveis stjeler en ravn en brødskive? Skal vi tippe at båtflyktningene i beste fall hadde med seg en form for flatbrød på tur, og neppe oppbevarte surdeigsbrød i skiver? (s 43)

Om høvdingen Floke heter det: «Han hogg mykje folk, samla rikdomar og slo seg opp frå tronge kår.» Forfatteren tar utgangspunkt i den historiske teorien at landnåmet på Island skjedde i en brytningstid mellom høvdingssamfunn og gryende kongedømme. Da er det merkelig at utvandreren Floke har gjort en nærmest uvirkelig klassereise, og egentlig stiller seg utenfor det ættesamfunnet som boka skildrer.

Moderne fortelling
Disse punktene er likevel detaljer. All vikingkolør til tross, så fengsler boken først og fremst som en moderne fortelling om flukt og kjærlighet. Noen grep er nok gjort for å gjøre den indre fortellingen troverdig, og kvinner blander seg med menn, omtrent som i dagens Norge. Da forstår vi også hvorfor forfatteren nøler med å beskrive vikingtidens slaveklasse. Siden en ung slavejente blir ofret til gudene i bokas mest groteske enkeltscene, er det kanskje like greit at slavene forblir navnløse og ansiktsløse.

Et hjertesukk
Illustrasjonene til Sveingbjørg Hallgrimsdottir består av små uttrykksfulle ravnevignetter og grafiske blad som gir originale, ekspresjonistiske fremstillinger av Islands natur. Men siden oppgaven er illustrasjon, blir dessverre alle menneskene stive som trefigurer, nettopp slik den programmatiske «Snorre-stilen» har satt uttrykket. Boken er lekker, god å bla i, men det er også et hjertesukk om det snart kunne komme en vikingbok fra en forfatter eller illustratør som aldri har bladd i sagalitteraturen.