Illustrerte barneromaner
Forfatter: Andrea Bræin Hovig
Tittel: Ville Wilma
Illustratør: Lene Ask
62 sider
ISBN 978-82-05-37951-0
Gyldendal 2008

Forfatter: Frida Nilsson
Tittel: Hedvig!
Illustratør: Stina Wirsén
Oversatt fra svensk av Cecilie Winger
141 sider
ISBN 978-82-02-29118-1
Cappelen Damm 2009

Rampejenter i to barneromaner

RAMPEJENTER! HVOR ER DERE?

Bøker som handler om sprelske jenter etterlyses. Er Ville Wilma og Hedvig! god og rampete litteratur for barn rundt seks år?

En kunde i bokhandelen der jeg arbeider spurte om jeg hadde en bok til datteren hennes, en bok med ei jente som også er superhelt, ei litt tøff jente datteren kunne identifisere seg med. Pippi hadde vi selvfølgelig. Men noe nyere? Nei. Ikke visste jeg om noe heller. Men hva med ei jente som det var futt i, ei skikkelig rampejente, kanskje? En bok med en hovedkarakter som var litt som Rampete Robin, litt som Svein – han med rotta, ja – og litt som Emil. Og som altså var jente. I hylla fant jeg Ville Wilma og Hedvig!. Er dette god og rampete litteratur til ei jente som går i første klasse?

Hvor vill er Ville Wilma?
Ville Wilma, seks år, er ofte litt vel vill synes pappa. Og som jeg ser det er det pappa som gjennom kjælenavnet han har gitt henne definerer Wilma som vill – det er ikke handlingene til Wilma som får leseren til å tenke ”Ville Wilma”. Ville Wilma er egentlig ikke så veldig vill – hun er ei vanlig, men sprelsk, jente som gis rom til å ta stor plass, og hun har flott selvtillitt. Er det øyeblikk hvor det skorter på selvtillit har hun mestringsstrategier: Svømmebriller og glitterbelte og ikke minst credoet ”Jeg er fantastico.” Wilma vet hva hun vil og hva hun ikke vil, og lar seg ikke overkjøre av andres meninger eller oppfatning av hva som passer seg. Yogakurset pappa sender henne på, for eksempel, er så utroooolig kjedelig at hun bare avreagere, og hun

    … hopper opp og synger: ”Hari hari fari fari prompeprompekari fallerari!” Wilma vrikker på rumpa, og glitterbeltet glitrer i stearinlyset. Hun klemmer i vei med en tulleopera om yoga: ”O-o-o yoga yoga toga loga! Yoga er det gørreste i verde-e-en!” (s.12-13)

Jeg tenker at dette er mer sunt enn vilt, og at ”Ville Wilma” kanskje sier mer om pappa enn om Wilma. Boka handler da også mye om pappa. Pappa er en velmenende og hyggelig fyr, men han fremstår mer som en litt puslete kamerat, og det er like mye Wilma som oppdrar pappa som omvendt. Talende er episoden i skogen der teltet viser seg å være umulig å slå opp, mørket har senket seg, siste buss har gått og regnet begynner å falle. Pappa sier:

    ”Jeg føler meg så dum, Wilma. Jeg er jo voksen og skal liksom fikse ting. Fillern, fillern, fillern. Jeg har jo ikke tatt med lommelykt engang. Hva slags skogssjef er jeg egentlig?” (s. 20)

Wilma fastslår at pappa er en rar og litt glemsk skogssjef, og redder dem ut av den kinkige og skumle situasjonen. Handlekraft? Ja! Villskap? Tja. Wilma er handlekraftig og modig. Er det derfor hun defineres som ”vill” av den litt puslete pappaen? Eller er det kanskje fordi hun er oppfinnsom? Som når hun inviterer barna Frederik og Alma med på skistreik i påskeferien?

Selvsikre, handlekraftige og oppfinnsomme Wilma er ei fin jente for førsteklassingen ”min” å identifisere seg med. Men på denne pakka med positive egenskaper er det klistret en merkelapp pålydende ”vill”. Det får være opp til hver enkelt å vurdere om denne merkelappen også viser til en positiv egenskap og er uproblematisk, eller om den fem-seks-sju år gamle jenta en har i huset burde kunne identifisere seg med selvsikre, handlekraftige og oppfinnsomme Wilma som ikke er ”Ville Wilma” men ”Vanlige Wilma”.

Ville Wilma er en illustrert fortelling. Illustrasjonene er mange, fargerike og blide – de understreker det blide, åpne og impulsive ved Wilma. Vi treffer Wilma i seks kapitler, og hver omhandler en bestemt episode. De korte fortellingene er underholdende, språket glir godt. Ville Wilma er alt i alt en leseverdig bok, men det er en bok på det jevne. Det blir spesielt tydelig lest opp mot Hedvig!, den andre boka jeg fant i hylla som signaliserte sprelsk jente.

Rampete, eiegode Hedvig
Hedvig er sju år og skal begynne på skolen, og hun kan knapt vente – for hun bor ikke engang i hutaheiti – hun bor utenfor der igjen, og der er det ingen barn å leke med. Kjedelig, synes Hedvig. Men Hedvig er langt fra kjedelig! Selv om Hedvig, i motsetning til ”Ville Wilma”, bare er Hedvig. Hun er ei ganske vanlig jente. Hun har snille foreldre som, i motsetning til pappaen til Wilma, fungerer som oppdragende foreldre. Og i motsetning til Wilma finner hun stadig på spillopper og rampestreker. Hun er faktisk ganske så rampete.

Hedvig er en sånn som alle mammaer misliker, mener Hedvig selv, fordi hun har brunt hår og skravler i vei hele tiden, som en frosk. Hun er langt fra stille og sjenert, hun tar like stor plass som Wilma. Vi følger Hedvig fra den ene rampestreken til den andre gjennom hele skoleåret. Hun jukser når hun spiller spill og tjuvtitter på julegavene, hun heller fløte i bøtta med rumpetroll, hun legger alt til rette for å gi Harriet, den gærne dama i kantina, elektrisk støt … Men det finnes ikke noe ondt i Hedvig. Vi kjenner det så godt igjen fra Emil, hvordan rampestrekene bare skjer, hvor underlig det er at noe som virket så fint eller så morsomt plutselig kan vise seg å være så fælt og så trist. Som med lupinene til Wanja i sommerhuset. Hedvig kastes fra den svulmende gleden det er å plukke en så fantastisk vakker og stor blomsterbukett til mamma, til den dypeste fortvilelse når hun forstår at blomstene heter lupiner, er sådd av Wanja og at hun er blitt en tyv. Plutselig har Hedvig aldri sett styggere blomster i sitt liv, og hun slenger dem på komposten. Aldri mer kan hun vise seg ved sommerhusene! Stadig skal Hedvig martres av dårlig samvittighet. Hun må også bale med angsten for at hun kanskje kan ha drept noen. For hun kommer jo plutselig på at det er veldig farlig å få støt. Og tenk at Rickard skulle bli så syk av å drikke saften Hedvig blandet såpe i … Heldigvis var det bare omgangssyke.

Hedvig får være seg selv uten at det gjøres noe nummer ut av det: Hun får være rampete uten å bli ”Rampe-Hedvig.” Den ubetenksomme og impulsive, gode og snille Hedvig er som Wilma ei fin jente for førsteklassingen ”min” å identifisere seg med. Hedvig! er også illustrert, men det er mye mer tekst enn i Ville Wilma, og den passer både for barn som snart skal begynne på skolen og for de som har gått der et par-tre år. Og selvfølgelig for oss voksne som kan ha lett for å glemme at rampestreker noen ganger tvinger seg fram av seg selv, like selvfølgelig som krokusen skyter opp av jorda om våren, og at rampestreken i utgangspunktet var tenkt som noe helt annet enn en rampestrek, noe som kan være vanskelig for oss å forstå, ja, det kan i en stresset hverdag virke omtrent like forunderlig som at krokusen skyter opp gjennom snøen (det er jo forunderlig til tross for at det er selvfølgelig.). Teksten er vittig, lett og lødig, jeg lo flere ganger. De enkle tusjtegningene er få, men uttrykksfulle. Jeg gleder meg til de neste bøkene om Hedvig! (Hedvig! er nemlig første bind i en serie.) Og til alle foreldre og besteforeldre der ute: Husk at også gutter kan lese bøker om jenter.



Skrevet av:
Kommentarer