Tittel: Rampete Robin og den avskyelige snømannen
Tekst: Francesca Simon
Illustratør: Tony Ross
Oversetter: Dagny Holm
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2008
Antall sider: 100

ISBN -978-82-05-37781-3

Rampete Robin og den avskyelige snømannen

Trassalderen som karnevalisme?

Rampete Robin er en barnboksuksess med grundig gjennomslag. Serien har alle ytre karakteristiska på dette: gjenutgivelser i samleutgaver, lydbøker, aktivitetsbøker og i fjor en 24 episoders tegnefilmserie på den engelske barne-tvkanalen CITV. Nå mangler visst bare legofigurer og sengetøy med Robin-mønster.

Mens bokhandlere fryder seg, og gavekjøpertantene faller for den hendige prisen (139 kr), hører jeg at mange bokformidlere i skole og bibliotek er skeptiske til Robins usosiale egoisme.

Forfatteren og bøkene
Francesca Simon er født i St.Louis, Missouri, 1955. Hun vokste opp i California, er utdannet både ved Yale i USA og ved Oxford i Storbritannia, og bor nå i London. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1994 med den første Rampete Robin-boka og billedboka But what does the hippopotamus say?. Hun har vært frilansjournalist siden 1980, og har skrevet andre, frittstående billedbøker parallelt med Robin-serien.

Siden starten i 1993 har det kommet 16 bøker. Alle er oversatt til norsk. Bøkene er i alt oversatt til 25 språk, og det samlede salget av bøker og lydbøker skal, ifølge Wikipedia, være over 10 millioner enheter. I tillegg er det på engelsk utgitt i alt fire omnibusbøker, med ti fortellinger i hver, og med fargeillustrasjoner og litt bonusmateriale. Det er laget egen vitsebok, skoledagbok og aktivitetsbøker. Noen av aktivitetsbøkene er nylig oversatt til norsk.

Serien heter på engelsk Horrid Henry, og det er den erfarne faktabarnebokforfatteren Dagny Holm som har oversatt alle de norske bøkene. Hun har i mange bøker bevist sin evne til å etablere et barneperspektiv, og fortjener nok sin del av æren for at Robin har blitt en suksess på norsk. Lydbokinnleseren Espen Beranek Holm bør nok også nevnes.

Tony Ross’ illustrasjoner følger opp den overdimensjonerte komikken i teksten, og bruker mange av tegneseriens mest overtydelige virkemidler: tenkebobler, kniver i luften mellom uvenner og mange illustrasjoner basert på Robins tenkte scenarier. (Det siste er forøvrig en teknikk som Per Dybvig bruker i Svein og Rotta-bøkene.)

Persongalleri
Robins familie består av ham selv, foreldrene og den irriterende lillebroren Perfekte Peter. Dessuten finnes noen tanter, læreren fru Bjercke-Riis, rektor Hurpesnurp, nabojenta Gretne Grete som er en slags hovedrival, og en lang rekke klassekamerater som bare er statister uten karakter. De har bare replikker og et karikert navn: Sure Sara, Late Linda, Overlegne Ove, Syngende Soroya, Ryddige Roger, Frekke Fredrik, Grådige Graham.

Hver av bøkene består av fire uavhengige kapitler. Prosjektet i fortellingene er hver gang Robins karikerte og overdimensjonerte egeninteresse og ambisjoner, som gjør at han ønsker å oppnå et gode, bli best på et nytt konkurranse- eller ferdighetsområde, eller omgå et hinder. Både goder, konkurransetema og hinder er på samme måte overdrevne eller parodiske. Robins megalomane mangel på hemninger er et gjennomgående tema. Her et tankesitat fra Rampete Robin og mumiens forbannelse (2004):

    Sannelig var han en strålende mumie-maker! Kanskje det var det han skulle bli når han ble voksen? Mumie-makeren Robin. Robin, verdens beste mumie-maker. Robin stjernenes mumie-maker. Jo, det hadde en flott klang.

Serien har et takknemlig fellestrekk med Marit Nicolaysens Svein og Rotta-serie: evnen og viljen til å legge handlingen til fascinerende steder og situasjoner.

Struktur
Mønsteret i fortellingene er mer variert enn jeg forestilte meg. Det er også varierende hvorvidt historiene har en lykkelig slutt. Noen ganger er slutten tvetydig. Allerede i den første bokas åpningshistorie, der han introduseres som umulig, er Robins prosjekt å bryte sitt eget mønster, ved å oppføre seg uklanderlig en hel dag. Han møtes av mistanker hele dagen. Den historien får en lykkelig slutt for Robin, når det til slutt er lillebroren som mister fatningen og får straff.

I denne nyeste boken er de fire historiene slik:
I Rampete Robin og den avskyelige snømannen er prosjektet å bygge den fineste snømannen og vinne et årsforbruk av is. Rivalene er Grete, Sara og Peter. Robin jukser, men gjennom ytre forhold (snøsmelting) taper Robin. Ironisk nok vinner Peter på grunn av Robins juks.
Ideen i Rampete Robins regnværsdag er å overtale andre til å la Robin arve mest mulig, og helst vil han ha alt allerede nå. Det meste av ’handlingen’ er indre resonnementer. I det som er av handling, påføres Robin en straff for grådighet, og nederlaget ledsages av forfatterstemmens satire.
Prosjektet i Bli ny med Gretne Grete å overgå nabojenta i å tjene mest som sminkør. Robin taper fordi han ikke tar oppgaven alvorlig. Slutten er åpen, idet Robin tilbyr sin sminkeassistanse til Peter og hans venner.
Rampete Robins forfatterbesøk går ut på å få nærkontakt med favorittforfatteren som besøker skolen. Robin holder på å ødelegge for seg selv, og blir utvist fra klassen. Bare ved å frivillig sette seg i en pinlig situasjon oppnår han en lykkelig slutt.

Budskap eller Lesemåter
Noen kritikere legger vekt på at fortellingene tar parti for den livlige Robin mot den prektige lillebroren Peter. Og at Robin «ser ut til å vinne alle situasjoner med anarkistisk humor» (sitat fra en anmeldelse gjengitt i SAAA). Det er nok mulig å finne enkelte kapitler og bøker som gir dekning for en slik lesning, men som helhet synes jeg at en slik tolkning legger for lite vekt på at Robin ligger i et like intenst antipati- og konkurranseforhold til alle rundt seg.

Særlig i seriens første bok er det lett å få inntrykk av at Robin egentlig er en grei gutt, fanget i sitt eget dårlige rykte. Dette inntrykket fortaper seg utover i serien, men det er fortsatt mulig å få tilbakemeldinger fra kolleger som holder seg til denne tolkningen av personen og serien.

Det gir mening å se Robin som en klassisk prankster eller spilloppmaker. Robin er like egoistisk og selvhevdende som Karlsson på taket, og like gjennomskuelig ufordragelig. At Robin også har Pippis uredde mestringslyst i møte med alle nye situasjoner, er en del av det samme mønsteret. Men en sammenligning med Karlsson og Pippi er likevel ikke helt ut dekkende. Robins konstante opposisjon og aggressive antipatier overfor alt og alle er mye mer uvennlig enn for eksempel Karlssons infantile egoisme. Jeg er usikker på om dette er en gradsforskjell eller en vesensforskjell.

Leserappellen?
Tilbakemeldinger jeg har fått fra kolleger tyder på at bøkene leses av barn fra 6–7 til 12 år. Jeg har tenkt meg gjennom en del hypotetiske lesemåter unge lesere bruker, og som gjør at de liker bøkene.

Man kan tenke seg at bøkene leses som trøst («Noen er verre enn meg»), med skadefryd («Hah! Han fikk som fortjent!»), eller svart humor, med medlidenhet for planer som går i vasken, eller med identifikasjon («Ja! Så slem får man lov å være!»). Det er óg mulig å tenke seg bøkene lest med en katarsis-effekt, som et kontrollert utløp for leserens aggresjon.

Likevel har jeg festet meg mest ved at bøkene er en slags karnevalistisk litteratur. Når jeg har lest om Robin for barn, er det min erfaring at de fryder seg over Robins overdrevne planer, komplott og skuffelser, men samtidig er meget bevisst på at de ikke burde heie på ham. I fagleksikonets definisjonen av karnevalisme står det at «det populære og inkluderende aspektet ved karnevalet gir det en demokratisk og antiautoritær dimensjon, med latteren som kjennetegn», og videre at den «kombinerer en spillkarakter med frodig humor som kan slå over i det groteske, og kan medføre en radikal (om enn midlertidig) omvurdering av verdier og nivåer». Barn som leser eller hører fortellingene om Rampete Robin er på denne måten inne i et karnevalistisk friminutt hvor rampestreker, egoisme og uredelig konkurranseadferd er tillatt, før de vender tilbake til sine virkelige verdier.

Konklusjon
Bøkenes scener, personer og handlingsmønstre er altså sterkt karikert. Personene er endimensjonale, og motivene deres er de samme. Dette er en type «litterær defekt» som fungerer lesefremmende. Bøkene har også korte setninger og repeterer mange fraser nokså hyppig. Dette er også gunstig for leseevne og leseforståelse.

Det moralske budskapet i bøkene er kompetent tvetydig. Leserens identifikasjon ligger hos en hovedperson som handler i strid med leserens normer. Bøkenes normsendere er lærere, foreldre og egentlig også broren som gjør de rette tingene. Dette er normer og normsendere som barneleseren egentlig anerkjenner, men innenfor tekstuniverset er det legitimt å identifisere seg med Robins opprør.

Da jeg begynte å arbeide med denne anmeldelsen hadde jeg en forestilling om at det skulle være mulig å avsløre hvilke knep bøkene bruker for å lokke leseren. Jeg må innrømme at jeg har fått større respekt for bøkene underveis. Bøkene utgjør et massivt angrep på den voksne leserens gode smak, samtidig som de appellerer til barns tabufølelse og skadefryd. Det som løfter bøkene over det plumpe og det ordinære er den etiske tvetydigheten. Denne tvetydigheten er etter mine erfaringer en overkommelig avkodingsoppgave for barn, og barn kan oppfatte akkurat dét som et kompliment til sin egen forståelsesevne.

Kilder / Litteratur
Omtalt i ”Something about the author”; Vol 111. 2000 (SAAA)
Lothe, Refsum, Solberg. Litteraturvitenskapelig leksikon. 1997
www.francescasimon.com/ (dårlig ajourført)
www.horridhenry.co.uk/



Kommentarer