Rapsodisk om frekke brekk

Hvordan blir man en mestertyv, og hva gjør man med pengene etterpå? Dette er spørsmål vi får svar på i Nora Hvistendahls Håndbok for mestertyver. Leseren tas med på bankran, kunsttyverier og hacking. Forbi alarmsystemer, gjennom underjordiske kloakkrør og bombesikre hvelv. Historiene fra virkeligheten er så tallrike at det er en kunst å henge med.

Spesielt underholdende er det å lese om rare ting som er blitt stjålet. Hjernen til Albert Einstein. En strand på Jamaica. En jernbro i Tsjekkia og en kirke i Russland. Tyvene, mange av dem ukjente, forblir i bakgrunnen. Men noen av dem får vi lov å bli bedre kjent med. Mannen bak den talende signaturen «P.Enger», for eksempel, kunsttyven Pål Enger.

Rom til tanken

«Alle vil jo gjøre noe stort en eller annen gang i livet», er et sitat som fremheves. Nedenfor lokker overskriften «Så til det store spørsmålet – hvorfor stjal Pål Skrik?», hvor vi ikke får vite stort mer enn at han ble fascinert av maleriet på barneskolen, og bestemte seg for å stjele det som voksen. 

Som forfatter inntar ikke Hvistendahl et moraliserende perspektiv. Det er ikke galt å stjele Mona Lisa i dag, men veldig vanskelig. Leseren får rom til å trekke egne slutninger, ingen perspektiver er absolutte. Å skille voksnes holdninger fra objektiv informasjon er en ubeskåren styrke gjennom hele boka. Ikke bare for tanken, men også for lesegleden.

Etter egne uttalelser angret ikke Pål Enger på å ha stjålet Skrik. I fengselet etablerte han seg som kunstmaler, og Skrik ble enda mer ettertraktet enn før. Likeledes får vi vite at mestertyven som stjal Mona Lisa også skal ha bidratt til maleriets enorme popularitet. Her blir leseren introdusert for kunstnerne bak to forsvunne og gjenfunne mesterverk. Velvalgte fakta om Edvard Munch og Leonardo da Vinci blir et lystbetont avbrekk i et halsende geledd av tyverihistorier.

Litterære virkemidler

For det er mange av dem, og leseren trekkes inn i hver scene med litterære virkemidler. Hvistendahl skriver levende og uttrykksfullt i nåtidsform. Der informasjonen er begrenset, har hun har tatt seg frihet til å skrive inn replikker. Slik lykkes hun i å puste liv i gamle åsteder. Men det går fort i svingene. Det tar som regel tre setninger før man er på plass i tid og rom, og når man først henger med, er det over på neste historie. Og man blir nysgjerrig på fortsettelsen, som her:

«– Godt nytt år! Folk jubler og skåler. Det er nyttårsaften, natt til 1. januar 2000. Mens nyttårsraketter overdøver alle andre lyder, knuses et takvindu på et av Englands fineste museer, Ashmolean Museum i Oxford. Akkurat som på film klatrer tyven ned en taustige før han kaster en røykbombe på gulvet. Sakte, men sikkert fylles rommet med røyk. Da overvåkningskameraene ikke lenger fanger opp det som skjer, hekter tyven ned et maleri av den franske maleren Paul Cézanne. På under ti minutter forsvinner han med bildet som er verdt nesten 40 millioner kroner.»

Et lite søk må til for å finne ut at den virkelige historien faktisk stopper her. Maleriet er det ingen som har klart å finne, og Cézanne-tyven er fortsatt på frifot. Neste stopp er et maleri av Gustav Klimt som blir fisket opp gjennom et takvindu med fiskestang, også av ukjente gjerningspersoner.

Illustrasjoner som jorder

Særlig vellykket er kombinasjonen av tegneserie og tekst. Bård Sletvold Torkildsens tegneserieelementer utfyller, uten å gjenta. Når leseren får se Skrik-tyveriet på Nasjonalmuseet under OL i 1994, trinn for trinn, blir hendelsesforløpet med ett håndgripelig. Sønnen min ønsket seg flere av disse! Tegneserieformatet er også nyttig for barn som er i ferd med å utvikle egne leseferdigheter. Men selv barn som kan lese, vil trenge hjelp til å tyde en digital comic-font satt i «slurvete håndskrift».

Mot slutten av boka får leseren vite hvorfor bankran er blitt gammeldags, og hvordan digitale penger lages – og stjeles – når sentralbankens hvelv er tomme. Noe så komplekst klarer Hvistendahl å formidle helt enkelt. Dagens systemer kan virke ugjennomtrengelige. Men, som Hvistendahl skriver: Historien har vist oss at selv de sikreste systemene kan lures. Det krever enormt med planlegging, har vi forstått, men spirende mestertyver fratas ikke håpet. Hvem vet når noen slår til igjen?