Rare påfunn og lokalpatriotisme

Med Gutta krutt har en ny, sjarmerende bande brødre inntatt den norske barnelitteraturen. Tolv år gamle Alex og lillebrødrene Nikk og Proffen bor i et fiksjonalisert Ålesund – en slags fantasiverden hvor barn alltid har tilgang til ubegrensede mengder fyrverkeri og dynamitt, hvor de kan skyte hverandre ut av kanoner på skolen mens rektor applauderer, og så gå samlet til skolekantina for å drikke sjokolademelk og spise godteri.

Den første fjerdedelen av Gutta krutt og gledesdreperen gjør en god jobb med å etablere karakterene og spillereglene i dette universet. Som leser tar jeg meg i å tenke at det amoralske og fantasirike miljøet er for godt til å være sant, og at det er nødt til å komme en moralsk korreks i løpet av boken (halvhjertede advarsler om å «ikke prøv dette hjemme» teller ikke – og er kanskje uansett unødvendige med tanke på hvor få tolvåringer som prøver å sprenge seg gjennom underjordiske dører med TNT).

Når det blir satt inn en vikar for skolens rektor, skal det vise seg at ikke alle har et like blidt syn på sjokolademelk og sprengstoff. Men noen pekefingre blir det heldigvis aldri fra forfatternes side.

Debutanter med løse tråder

Gutta krutt er debuten til forfatter Alexander Istad og illustratør Espen Meling Sele. Boken er nærmere 400 sider lang, men de korte tekstblokkene blir hele tiden brutt opp av illustrasjoner – gjerne opptil fem stykker på en dobbeltside. Duoen har et tett samarbeid som gjør at tegningene utfyller teksten på en god måte: I stedet for å gjenta teksten har tegningene ofte sine egne små poenger. Bortsett fra i et spesielt handlingsmettet parti sent i boken, gir teksten og tegningene i kombinasjon flyt i lesingen.

De tre brødrene er også godt tegnet ut. Proffen er den veslevoksne MacGyver-fikseren, Nikk er influenseren med midtskill og boyband-look, mens Alex er hovedpersonen og limet i gruppen. Selve håret hans blir jeg ikke klok på: Det ser ut som en blanding av en rettkantet afro og en fez – eller kanskje det skal være en lunte som stikker opp av toppen av hodet hans.

Etter hvert som historien skrider frem, er det tydelig at det er flere steder hvor det henger løse tråder. Hvorfor får brødrene – i en familie med ikke så god råd – plutselig ekstremt mange julegaver (og ikke minst et kjemisett som de bruker til å sprenge ting)? Hvorfor introdusere to skurker som ikke har noe med hverandre å gjøre, annet enn for å fylle ut historien? Og hvorfor ta en lang avstikker midt i historiens dramatiske siste konfrontasjon?

Godhjertet kaos

Kanskje det rareste er likevel den nesegruse beundringen boken har for Ålesund. Jeg har sjekket både foran og bak, men utgivelsen virker ikke være støttet av kommunen. Likevel får vi nærmest en rundtur blant byens severdigheter, og det er ikke måte på hvor fantastisk og interessant denne byen er – noe som blir underbygget av byguider som har fått et helt lite subplott for seg selv. Kanskje er det ment som et virkemiddel for å få den sentrale trioen til å fremstå som mer konstruktive og positive, men effekten er likevel litt komisk.

Når det likevel føles rett å anbefale Gutta krutt, er det fordi den balanserer godt på randen av godhjertet kaos. Tonen er lett, actionfylt, og ikke så rent lite tåpelig. Det er mye som kunne vært ryddet opp i, men om vi setter det på kontoen til to ivrige debutanter, så er det entusiasme og rare påfunn nok her til å veie opp for det.

Skulle jeg ha forklart hvordan hovedkonflikten blir løst (på en måte som til og med knytter en fin sløyfe til starten av historien), ville du trodde det var funnet på av en femåring. At det faktisk fungerer innenfor permene til Gutta krutt gjør at jeg ønsker en mulig bok nummer to velkommen.