Rått og romantisk fra Grønland

Kim Leine (f. 1961) er en dansk-norsk forfatter som har skrevet flere bøker både for voksne og barn. Han er opprinnelig utdannet sykepleier og bodde flere år på Grønland. Han skriver bøkene først på dansk, deretter oversetter han dem til norsk. I 2013 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for romanen Profetene i Evighetsfjorden.

Miraklet i snøhulen er en selvstendig fortsettelse av Gutten som dro nordover med faren sin for å finne julenissen (2016) og Jenta som kunne snakke med hunder (2017). Bøkene er illustrert av den danske illustratøren Peter Bay Alexandersen (f. 1955).

Med hundeslede for å føde

Andreas og Sofie bor i en grønlandsk bygd sammen med moren og faren sin, og de gleder seg til å få en lillesøster eller -bror. Når moren skal på sykehuset for å føde, er helikopteret til reparasjon, og familien må ta hundesleden over isen for å komme seg til byen. Turen skal normalt ta tre timer, og det er fint vær. Underveis bygger det seg imidlertid opp til en orkan, på grønlandsk: piteraq, og de må grave seg ned i en snøhule for å overnatte. Mens faren er ute og leter etter mobildekning for å ringe etter hjelp, starter fødselen inne i den kalde hulen. Barna må trå til som fødselshjelpere, og det viser seg til alles overraskelse at moren får tvillinger.

Avslappet dramatikk

Det mest interessante ved boka er at situasjoner som for de fleste ville vært veldig dramatiske, beskrives på en hverdagslig, avslappet måte. Som den dagen det er så mye storm at skolen er stengt, og faren tar med seg de to barna og krabber av gårde til matbutikken:

Det var ikke spor av butikken noe sted. Den var helt skjult. Men endelig fant de en grop i snøen. De så mennesker som kom opp av gropa, og mennesker som forsvant ned i den. Sofie og Andreas og faren deres skled ned til bunnen av gropa. Der sto to menn fra kommunen og skuffet snø for å holde hullet åpent så kundene kunne komme seg på butikken.

En eksotisk detalj følger: «De handlet (…) to varme grovbrød som Andreas og Sofie fikk lov å stikke innenfor heldraktene, hvor de lå og varmet deilig.»

Og som den mest naturlige ting i verden legger hele familien ut på en – etter min mening risikabel – sledetur over isen for å komme seg til sykehuset når moren skal føde. Her er det ikke snakk om å skaffe barnevakt! Fødselen beskrives ærlig og rått, med ord som ‘slim’, ‘etterrier’ og ‘morkake’. Søskenparet får ansvar for å hjelpe moren med å få ut babyene, og de klarer det med glans.

Å leve isolert og nært på den ville naturen fører tydeligvis til et sterkt samhold i familien. Selv om Andreas og Sofie er hovedpersonene, er ikke boka så mye en historie om enkeltmennesker, som en historie om en familie, der alle hjelper alle.

Mystikk er også et element i fortellingen. Sofie kommuniserer nemlig med ravnen og åndemaneren Kraka, som ønsker å bli gjenfødt i et menneske. Det er nok ikke tilfeldig at han dukket opp hos dem idet moren ble gravid, og forsvant etter fødselen. Vi lesere kan undre oss over om det var Krakas magi som gjorde at moren fikk tvillinger, når hun hadde blitt forespeilet at det kun var én baby i magen? Vi blir særlig mistenksomme når Sofie syns hun ser Krakas øyne i den ene babyen.

Akvarell-landskap

Illustrasjonene er i tradisjonell og sikker strek, fargelagt med akvarell. Motivene følger teksten nært, og hjelper lesere med å forstå og få med seg innholdet.

De maleriske vått-i-vått-effektene passer perfekt til selve Grønlandstemaet – med «våte, kalde» skildringer av hav, is, havdyr og snølandskap. Den store hvalen på forsiden fremstår vakker og storslagen. Det er et muntert preg over de lett karikerte menneskefigurene. Jeg syns allikevel at Sofie og Andreas fremstår litt for nøytrale – som om de mangler særpreg. Etter min mening har Peter Bay Alexandersen gitt faren den mest interessante personligheten. Faren er lett gjenkjennelig med sin store nese og sitt lange, spisse skjegg. I bakgrunnen holder han på med praktiske ting, og fremstår dermed som både kul og ansvarsfull. Ofte er blikket hans tankefullt. Moren ser ut som det jeg vil kalle en «typisk snill mamma». Kanskje illustrasjonene kunne bidratt med litt mer utbrodering av personlighetene?

Eventyrlig og overraskende

Det vi leser i denne page-turneren overrasker oss og gjør oss nysgjerrige. Dramatikken ligger aller mest i scener som potensielt kunne vært dramatiske – for noen andre. Familien møter ingen videre motstand i litterær forstand. De kommer aldri i situasjoner hvor de må vurdere sine egne verdier eller ta vanskelige valg. «Motstanden» er innbakt som en naturlig del av livet, ingen rokkes ut av harmonien. Alt er naturlig – for naturmennesker. Vi som lesere kan lære noe av dette: å ha respekt for naturkreftene, å leve med det vi ikke har kontroll over. Samtidig undrer jeg meg på om forfatteren går en smule for langt i å romantisere så vel grønlandslivet som familielivet. Alt går litt for lett.

Kim Leine, i godt samarbeid med Peter Bay Alexandersen, har uansett skapt en eventyrlig og underholdende bok som vil glede mange lesere.