Realfag for babyer

Det lille geniet: Tyngdekraft for babyer
av Alexander H. Sandtorv
Fredrik Edén (ill.)
Vigmostad & Bjørke 2025

 

Det lille geniet: Fotosyntese for babyer
av Alexander H. Sandtorv
Fredrik Edén (ill.)
Vigmostad & Bjørke 2025

 

Pekebøker er en sjanger med klare normer. De skal være enkle i form og innhold, med klare farger og tydelige figurer – og de skal være solide. Dette er bøker som skal lekes med, bites i, kastes og dras i – i tillegg til å bli lest. De aller minste leserne krever fysiske bøker på en helt annen måte enn oss andre.

Den nye serien «Det lille geniet» møter disse fysiske kravene. Seriens to første bøker er med sine 18 ganger 18 centimeter fortsatt små nok til at babyen kan få et godt grep rundt dem, og de tykke pappsidene tåler det meste. Tyngdekraft for babyer og Fotosyntese for babyer er hardføre og fargerike objekter som kan tåle mange gjennomlesninger.

Normbrudd

Titlene røper likevel at bøkene bryter med normen. For selv om ettåringen kan gripe de to utgivelsene med begge hender, er det slett ikke sikkert at babyen kan gripe innholdet med forstanden. Den typiske pekebok tar for seg konkrete ting og situasjoner, som mat eller å gå på do, og hvis det handler om noe abstrakt er det gjerne noe den lille har erfaring med, som følelser eller årstider. Forfatter Alexander H. Sandtorv og illustratør Fredrik Edén vil derimot lære bort realfaglige begreper.

I utgangspunktet er det et konsept som vekker både skepsis og nysgjerrighet. Hvordan i alle dager skal de løse en slik oppgave? Og tror de på ramme alvor at ettåringer kan forstå hva fotosyntese eller tyngdekraft innebærer? Disse barna har jo mer enn nok med å lære seg å tygge maten, kommunisere hva de trenger og utforske sitt eget lille univers. Eller?

Løsningen

Illustratør Fredrik Edén har gitt hver bok sin egen professorbaby som hovedperson. Fotosyntese-babyen har tykt, svart hår og brun hud, mens tyngdekraft-babyen er bleik med en enslig krøll i panna. Begge er kledd i laboratoriefrakk med gammeldags professorlue på hodet og framstår som kjønnsløse. Valget av professoral bekledning og påtatt mangfold gir bøkene et satirisk preg. Jeg blir usikker på om serieskaperne tar sitt eget prosjekt på alvor.

Bøkene følger en felles dramaturgi der vi først blir presentert for hverdagslige fenomener i et babyliv (spise frukt eller miste noe på gulvet). Deretter følger et oppslag hvor babyen står foran en tavle og introduserer bokas begrep (fotosyntese eller tyngdekraft) med formler eller figurer. Så kommer hoveddelen av boka der begrepet blir «forklart». Til sist kommer en standardisert avslutning der fotosyntesen eller tyngdekraften blir erklært som noe «godt». Fotosyntesen er visstnok god fordi «den gir oss det mykeste gresset», mens tyngdekraften er god for «da holder ting seg på plass». Er det godt nok?

Lettvint

Illustrasjonene til Fredrik Edén har rene flater og sterke farger. Han gir babyene mange ulike ansikter og reaksjoner, og han tegner situasjoner og objekter som de små kan kjenne igjen, peke på og snakke om. Det kan bli gode pratestunder av disse bøkene uten at man trenger å lese et eneste ord eller forstå hva som foregår. Bøkene vil nok også, om foreldrene hjelper til, kunne gi en generell forståelse av at fotosyntese har med planter å gjøre, og at tyngdekraft holder oss på jorda. Kanskje vi skal si oss fornøyde?

På den andre siden er det lett å finne svakheter ved forklaringene i begge bøker. Hvis du først skal fortelle om fotosyntesen holder det ikke å skrive at «lys blir til plante». Fotosyntesen krever mer enn lys, og den skaper bare en del av planten. Sandtorv serverer med andre ord en fordummende forenkling som også kan forvirre den voksne høytleseren. Det blir for lettvint.

Boka om tyngdekraft er hakket bedre, men for et barn som ennå ikke har utviklet metakognisjon blir formuleringen «En tanke har ikke tyngdekraft» nokså intetsigende. Og jeg tror heller ikke at Edéns illustrasjon av en jordklode i oppløsning gir særlig mening for målgruppen (og takk og pris for det).

Målsettingen

Alexander H. Sandtorv er åpenbart drivkraften bak prosjektet. Han har doktorgrad i organisk kjemi og har drevet med forskningsformidling i mer enn ti år, gjennom podkast, TV, foredrag, artikler og bokutgivelser. Han har gitt ut flere barnebøker, lærebøker og populærvitenskapelige bøker for voksne. Det kan ikke være tvil om at han brenner for å spre faget sitt og vekke interessen for forskning rent generelt. I fjor ga han ut «Finn ut av det!», ei bok for alle forskningsspirer i Norge, der han lærer ungene å sette pris på sin egen evne til å stille spørsmål og være nysgjerrige.

Så hva er det Sandtorv vil oppnå denne gangen? På Instagram reklamerer han for «Det lille geniet» og skriver: «Det finnes så mange pekebøker der ute, men vi savnet en serie som vekket gnisten i de små geniene. Så da måtte jo den skrives!» Da må jeg spørre: Har Sandtorv og forlaget gjort research? For konseptet er slett ikke nytt. I 2017 ga den australske fysikeren Chris Ferrie ut Newtonian Physics for babies, der han forklarer Newtons tre bevegelseslover og tyngdekraften. Siden har han, i samarbeid med andre forskere, gitt ut 75 pekebøker med realfaglig kunnskap for de aller minste. Serien heter «Baby University».

Store ideer til små barn

For meg framstår motivasjonen bak den engelske og den norske serien lik: Det handler om å introdusere STORE ideer til små barn (og foreldre) på en enkel måte. De engelske bøkene er i likhet med de norske bygget over et gjentakende mønster. Uansett om Ferries skal forklare atomfysikk eller organisk kjemi begynner han med «This is a ball» og han avslutter med å erklære at «Now you know…».

Ferries prosjekt skiller seg fra Sandtorv og Edéns på to grunnleggende måter: For det første består illustrasjonene av helt enkle former på hvit bakgrunn. For det andre formidler bøkene hans rent faktisk noen grunnleggende konsepter innen hvert fagfelt. De engelske bøkene er fagbøker på ramme alvor.

Overraskelser

Det engelske Babyuniversitetet selger, og bøkene blir lest. Vitnesbyrd på internett antyder til og med at realfagsgnisten blir tent av å lese om baller med og uten energi, eller baller med negativ og positiv ladning. Jeg innrømmer at det overrasker meg. Og kanskje vil «Det lille geniet» bli en liknende overraskelse? Men hadde jeg vært det norske forlaget, hadde jeg heller satset på en oversettelse.