Realisme og nostalgi

Boken er inndelt i to seksjoner, henholdsvis en oppdiktet og en faktabasert del, som begge refererer til hverdagen i Kristiania på 1890-tallet. Slik blir kunnskapen formidlet i en engasjerende kontekst, der tidsånden visualiseres gjennom virkelighetsnære illustrasjoner. Vi sitter igjen med et kinderegg av en bok: Den er opplysende, lærerik og estetisk. Det er mye informasjon å fordøye, men desto større uttelling, om man legger inn en liten innsats.

En viktig epoke i bagasjen

Sagene er i dag blant Oslos mest attraktive bydeler, med sin vakre bebyggelse fra industrialiseringens spede begynnelse. Det var her de første fabrikkene og arbeiderboligene ble etablert, men også villaene for de bedrestilte. Fasadene bærer dette med seg, men selve epoken er i ferd med å gå i glemmeboken. Boken Barna i fabrikkbyen fremstår som en viktig påminnelse om modernismens begynnelse i Kristiania.

Første del gir oss et lite gløtt inn i fabrikklivet i Kristiania, slik det kunne være på 1890-tallet. Selv om historien er oppdiktet, har forfatteren tatt utgangspunkt i virkelige personer og steder: Oskar Braaten med familie, og Sagene bydel, der han vokste opp. Saanum forteller om en dag i deres liv, både i hjemmet og ved tekstilfabrikken, der moren arbeidet. Faren forlot dem og reiste til Amerika før Oskar ble født, og moren jobbet så mye at «de savner henne hele tiden». Når de ikke er på skolen, hjelper Oskar og søsteren til i hjemmet og leverer matspann til fabrikkarbeiderne, som de tjener noen øre på. Under leveransen denne dagen, sniker de seg for første gang inn i fabrikken, til tross for skiltet på døren; «Spinderi. Adgang forbudt for uvedkommende». De blir slått ut av alt støvet fra maskinene, som svir i øynene, før de oppdager moren. Hun sitter foroverbøyd med ryggen til dem, over en kvinne som ligger på gulvet og hoster. Det er hennes kollega Mathea, som har fått fillesjuka; en yrkessykdom som kommer fra alt støvet i fabrikken. Hanna og Oskar vil hjelpe til, og drar til arbeiderboligen Brenna for å hente Matheas barn. Yngstedatteren Maia, som også er syk, tar de med seg på kjerra, og på veien passerer de doktorens bolig i Lohrbauers villa. Hanna går inn porten og forteller legefrua Bolette om hva som har skjedd. Bolette bestemmer seg for å hjelpe dem, og kobler sin mann på saken. Etter mye frem og tilbake får de hjelp av både doktoren og fabrikksjef Graah, som sender Mathea på sanatorium. Samtidig sørger de for at barna er trygge på Brenna. De får både mat og gaver fra Bolette, som forteller at hun vil starte en veldedig forening, der de deler ut mat og klær til fattige, enslige mødre. I kjølvannet av hendelsen bestemmer arbeiderkvinnene på fabrikken seg for å aksjonere, og marsjerer sammen til fabrikksjefen. De krever bedre ventilasjon på arbeidsplassen, slik at man kan unngå at flere får fillesjuka.

Solidarisk fremstilling

Med fortellingen om Oskar og familien får vi en realistisk stemningsbeskrivelse, som setter del II «Kristiania på 1800-tallet» i en forståelig kontekst. Fortellingen inkluderer et bredt spekter av tidstypiske ingredienser: en porsjon byhistorie og en porsjon dramatikk, som viser oss hvilke utfordringer man møtte i hverdagen: kummerlige boforhold, sosiale forskjeller, fattigdom, barneasyl, tukthus og dårlig arbeidsmiljø. Disse fenomenene blir grundigere forklart i faktadelen, som også består av en liste med ordforklaringer.

Med så stor informasjonsrikdom balanserer boken på bristepunktet av å gape for høyt. På den annen side er det imponerende hvor mye Kari Saanum klarer å formidle i disse to seksjonene. Hun har en inkluderende tilnærming med lav terskel. Språket er enkelt og upretensiøst, med en muntlig «arbeiderslang» som skaper autentisitet. Det er et fint grep å gjøre Oskar Braaten til protagonist, som en hommage til forfatteren – og selve personifiseringen av Kristianias østkant på denne tiden. Braaten har bidratt til å løfte frem arbeiderklassen gjennom sine verk. Saanum følger i hans fotspor, også i sin skildring av arbeidersamfunnet. Fremfor å vektlegge fabrikklivets mørke sider, fokuserer hun på medmenneskelighet og solidaritet. Samtidig legger hun ikke skjul på de vanskelige kårene og utfordringene som var en del av hverdagen. Det er en lykkelig og rørende avslutning på historien, som erkjenner at selv de rike kan være gode på bunnen. Eller som Hanna formulerer det: «Vi trenger ikke å være redd for de fine, vel».

Del II bygger videre på den oppdiktede historien, men kun i form av faktaopplysninger. Her tar Saanum for seg de ulike temaene som vi allerede har fått kjennskap til, samt flere interessante kjensgjerninger om Kristiania på 1800-tallet. Vi får vite at byen hadde en befolkningsvekst på nærmere 200 000 innbyggere mellom 1845 og 1900. Vi får vite at barn kunne bli auksjonert bort via Fattigvesenet, at Christiania Pudrettfabrikk produserte gjødsel av avføringen fra utedoene, og at det var vanlig å sette blodigler på huden for å kurere sykdom.

Sanselig nostalgi

Signe Torps illustrasjoner bidrar til å visualisere den nostalgiske Kristianiastemningen. De detaljerte tegningene fortjener nærmest en egen lesning. Hver millimeter er fylt med kuriøse fraksjoner, som bare må absorberes. Dette gjelder især interiøret fra Oskars og familiens hjem, som fyller to hele boksider: Vi ser Hanna som ligger i bondesengen, med filleryer på gulvet, bilder på veggene, planter i vinduskarmen, vaskefat på kommoden og en kakkelovn i enden av rommet. Bildet er suggererende; som om vi blir tatt med inn i rommet. Dette gjelder også de andre illustrasjonene, som på hver sin måte besitter unike sanselige kvaliteter. Ikke minst det mørke bildet fra innsiden av fabrikken, der vi ser Oskar og Hanna som kikker innover i bomullsspinneriet, med alle sine maskiner og industrielle elementer. Her kan vi formelig kjenne lukten av olje og kløen fra støvpartiklene som svever rundt i rommet.

I tillegg til bokillustrasjonene følger det med et sammenbrettet vedlegg i avlangt format: En tegning fra Sagveien anno 1890 med sin karakteristiske trehusbebyggelse i alle fargenyanser. Et gjenkjennelig skue for alle som kjenner bydelen, et tidsbilde fra 1890 og et kunstverk i seg selv. Litt av en bonus å få med på kjøpet!

Kari Saanum og Signe Torp har gjort et grundig dypdykk i arbeiderhistorien, og deler av funnene er nok ukjent for mange av oss. Boken er et prisverdig tilskudd, både som historisk dokument og høyverdig barnelitteratur.