Realistisk jakt

Bjørn Arild Ersland er opptatt av formidling for barn og har gjennom sitt mangslungne forfatterskap skrevet om ulike tema som ikke tidligere har vært behandlet i barnelitteraturen. Han har skrevet om hvor gamle dyr blir, om å sitte i fengsel og om havforskning, bare for å nevne noe. Årets bok handler om jakt, og hvordan det oppleves å være med på jakt for en liten gutt som heter Loke. Loke er med farfaren sin og onkelen sin, og Bjørn Arild skriver nært og realistisk om hva de opplever på to jaktturer oppunder jul.

Forestillinger om jakt

Jeg vet ikke hva slags forestillinger barn i Norge har om jakt. Noen barn har sikkert familiemedlemmer som jakter, og dermed har de en mer realistisk oppfatning av hva det dreier seg om. Andre har aldri møtt en jeger, og de tenker kanskje at jakt er spennende og dramatisk. Og det er selvsagt ikke feil, men jakt er også kjedelig venting og forventninger som ikke innfris. I Loke er jeger blir begge sider ved jakta fint belyst.

Loke elsker å være med på jakt. Han er ivrig og nysgjerrig. Men også han må være stille når jegerne sitter på post og venter. Underveis i lesingen lærer både Loke og leserne mye. Dyr er flinke til å holde seg skjult. Og de kan ligge stille lenge. Farfar forklarer Loke at man ikke kan skyte dyr som ligger stille, da risikerer man å skade dem. Slik jaktlærdom strømmer naturlig inn i samtalene. Og lesere som ønsker seg enda flere harde fakta, kan kose seg med Jaktfakta mot slutten av boka.

Stemningsfulle fotografier

Fotografiene til Tommy Ellingsen er en fortelling for seg. For unge lesere vil det være disse som bærer boka. I nesten alle fotografiene er Loke tydelig til stede, og de viser skogen og jakten sett fra Lokes perspektiv, selv om vi som lesere ser det hele utenfra. Fotografiene får tydelig fram at Loke er engasjert, men også at han innimellom kjeder seg og er urolig. Boka handler ikke om to voksne som er på jakt, men om Loke som er på jakt med sine voksne slektninger. De fargerike jaktklærne hans i brunt og oransje framhever guttungen mot de grå og uklare karene.

Det er mye informasjon i fotografiene. For eksempel viser de at farfar bruker en caps med et tøystykke som skjuler ansiktet for ikke å skremme vekk dyrene. Og det er godt at vi får en forklaring, for han ser ut som en god gammeldags bankraner. Det er også interessant å se at farfar bruker et stativ for å støtte rifla når han skal skyte. En hjortebæsj er også med, for en jeger må kjenne sporene etter dyrene. Fotografiene er vakre å se på, og de rommer mange detaljer leserne kan fordype seg i.

Erslands metode

Ersland har en metode, eller skal vi kalle det en suksessformel, han ofte bruker i bøkene sine. I forberedelsene til en ny bok gjør han research, og fortellingen om denne researchen danner ryggraden i boka som skal skrives. Han iscenesetter seg selv og sitt journalistiske arbeid, og leserne får være med Ersland på ferden mot den ferdige boka som vi faktisk sitter og leser. Ofte synes jeg denne metoden fungerer godt. Det er interessant å være med i kulissene og lære hvordan en forfatter arbeider. Utfordringen er at det kan være vanskelig for unge lesere å identifisere seg med en halvgammel gubbe og hans mer eller mindre intetsigende liv. Men i Loke er jeger er Ersland flue på veggen og skriver om det han ser, uten å avsløre seg selv. Han setter Loke i sentrum, beskriver hans opplevelser så tett og nært som mulig og tematiserer ikke forfatterens arbeidsprosess. I denne boka synes jeg det er et godt grep.

Loke er hovedaktør i boka. Farfar og onkel er selvsagt med, men det er ikke dem leserne engasjerer seg i. Slik sett blir det nesten et antiklimaks når vi mot slutten av boka får høre at farfar har skutt en hjort mens Loke var på skolen. Loke kan ikke annet enn glede seg til neste års jakt, for nå er jakta over for denne gangen. Det ble ikke skutt dyr på de to turene boka handler om. Det viser også noe av begrensingene i Erslands metode. Han beskriver det han ser og opplever, og ikke noe mer. Det er realistisk, etterrettelig – og dessverre også litt kjedelig. Ersland ville hatt mer å spille på hvis han hadde lagt ned mer arbeid over lengre tid. I stedet ble det disse to turene, som absolutt har noe å lære oss, men som heller ikke gir den helt store leseropplevelsen.