Rebellen i hønsehuset

Rebellen i hønsehuset

Vesle Virgil

Ole Lund Kirkegaard

Gyldendal, 1972

Gyldendal

1972

«I et hønsehus i en liten by bodde en gutt som het vesle Virgil.»
Slik begynner boka jeg tror jeg husker. For når jeg leter i hukommelsen etter barnebøker, er det oftest bare småting som dukker opp, kaktusnåler i en hånd, en våt katt langt hjemmefra, eller en sjøorm i et badekar. Selv om det står svære bokstabler igjen etter barndommen, har jeg bare små flakkende minner jeg nesten ikke vet hvor kommer fra.

Jeg husker aldri hele bøker, og ingen store handlinger, men skal jeg likevel nå påstå å ha et minne om en bok fra barndommen må det være boka om Vesle Virgil, jeg husker at han bodde i et hønsehus, på taket bodde en hane med ett bein, og aller best husker jeg at vesle Virgil ikke vasket seg og bare drakk brus til frokost. Jeg husker godt første gang jeg hørte om boka, da var det frøken på skolen som leste for oss; i hver matpause ble det lest, og vi lo så melk og brødsmuler sprutet. Det er noe spesielt med barnebøker der folk ikke er som vi forventer. Vi holder alltid med rebellene, med de som tenker alternativt. Pippi, Emil, Snusmumrikken eller lille My. De fineste karakterene fra barnebøkene er ofte gjenstridige, egne, varme og fantastiske. De brenner seg fast i hukommelsen. Og akkurat en slik figur er vesle Virgil.

Boka er full av historier om vesle Virgil, og vennene hans Oskar og Carl Emil. En dag lander en mutters-alene-stork på taket til kjøpmannen, og kjøpmannen er redd den skal sitte der til pipa ramler. Det eneste som kan få den videre er hvis de finner en kone til den. Guttene tar oppdraget, og belønningen lyser i det fjerne: tre lakrispiper. Det går ikke helt som planlagt, men de klarer likevel å kapre noen lakrispiper. Eller de skal i bursdag til Carl Emil. Vesle Virgil aner ikke hva en bursdag er, men får beskjed om å ta med en presang som skal være hemmelig. Moren til Carl Emil åpner døren, og sier:

«… kom inn i stuen og hils på fødselsdagsbarnet.»
«Hva for et barn?» sa vesle Virgil.
«På Carl Emil,» sa moren til Carl Emil. «Dere vet da at han er fødselsdagbarn i dag?»
«Vi vet at han har fødselsdag og at han skal ha hemmelige presanger,» sa vesle Virgil. «Men det barnet har vi ikke hørt noe om.»

Guttene fanger en drage som de tar med på skolen, og de møter en merkelig figur – en av landeveiens farende svenner, Kong Gulrot – som forteller om landet Jappia, der folk spiser solstråler og ikke behøver gjøre noe. Og en dag bygger guttene et stort tårn på toppen av hønsehuset, av et plankegjerde de stjeler fra Kullemannen. Alt fortalt med en herlig naiv energi, og alt det vante blir gjort nytt og annerledes gjennom vesle Virgils øyne.

«I et hønsehus i en liten by …» – setningen er ikke bare begynnelsen på en fantastisk bok, men også begynnelsen på et fantastisk forfatterskap, som dessverre ble alt for kort. Den danske forfatteren Ole Lund Kirkegaard (1940-1979) debuterte i bokform med Lille Virgil i 1967. Han arbeidet som lærer og brukte elevene som prøvekaniner for tekstene. Barn er som kjent de mest begeistrede og mest nådeløse kritikerne som finnes, og at han brukte elevene under skriveprosessen tror jeg er grunnen til at tekstene hans er så gode. Det finnes knapt et kjedelig parti i bøkene hans, de er hele tiden forunderlige og morsomme.

Jeg husker at hele klassen min lo, og hvordan vi diskuterte hvor herlig det ville være å bare drikke brus til frokost. Som barn skjønte jeg jo at det ikke gikk an å leve som vesle Virgil, og faktisk var jeg så naiv at jeg trodde vesle Virgil bare var tull og fantasi, helt til voksen alder. For når man kommer til Danmark skjønner man jo fort at dette er et land der folk både kan bo i hønsehus og drikke til frokost hvis man vil.

Håkon Øvreås er forfatter og er i høst aktuell med sin første barnebok Brune. Han sender stafettpinnen videre til Mona Vetrhus, forfatter og journalist.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Nina Aalstad