Reddet av barnevernet

Hovedpersonen i Dette er ikke oss, fjorten år gamle Sanna, er ensom. Det er nesten et år siden moren hennes døde, og siden da har faren hennes sittet mest på kontoret og skrevet. Han glemmer å følge med på middagen han har satt i ovnen, kjøleskapet er tomt for matvarer. I tillegg har bestevenninnen til Sanna, Mie, fått seg en ny bestevenninne i Mitra. Plutselig er katten som pleier å vente utenfor oppgangen den eneste vennen Sanna har.

Men så finner Sanna en bursdagsgave til seg selv gjemt innerst i skapet: et kamera moren ville gi henne før hun døde. Den nye gutten i klassen, Yousef, tilbyr seg å hjelpe henne med å komme over frykten for å ta bilder, og sammen kjøper de et engangskamera de kan ta bilder med annenhver gang. Sanna tror fotointeressen kan være starten på et nytt vennskap, men alt går ikke på skinner der heller. For hvorfor holder Yousef det skjult for klassekameratene at han skal møte henne etter skolen? Hvorfor tagger han henne ikke i bildet på instagram der hun står med ryggen til, det som Mitra tror må være et bilde av kjæresten hans? Og kanskje aller viktigst: Hvorfor kommer faren hennes aldri ut av kontoret lenger, hva er det egentlig han holder på med der inne?

Med Kent i platespilleren

Dette er ikke oss er debutromanen til Neda Alaei, tidligere student ved forfatterstudiet på Norsk barnebokinstitutt. Romanen tematiserer vennskap og omsorgssvikt, men Alaei stiller også interessante spørsmål om kunstens rolle. Kan fotografering hjelpe en med å se verden klarere? Kan sorg bearbeides gjennom skriving, eller blir skriveprosjekt isteden et middel i søken etter isolasjon?

I likhet med Bjørn Sortland i ungdomsromanen Livredd for å leve, dødsredd for å dø (2018), har Alaei valgt seg musikken til Kent som lydspor til handlingen. Musikken brukes til å speile stemningen i romanen: Den minner Sanna om moren mens hun fortsatt levde, om faren mens han fortsatt var glad, og den minner henne om sorgen etterpå. Samtidig brukes sangtekstene til å skildre følelser både Sanna og faren har vanskelig for å uttrykke:

«Pappa begynner å le. Kent spiller i bakgrunnen. Det er ingen som forstyrrer den andre, bare pappa og jeg som synger sammen med Jokke Berg. Endelig synger vi sammen.

Innan himlen faller ner så är du allt jag har
Jag ska göra allt jag kan för att ha dig kvar»

Når lydene blir overveldende

Uten faren som omsorgsperson, er hovedpersonen Sanna nemlig i fritt fall, men uten å ville innrømme det selv. Mens de indre refleksjonene fra jeg-fortelleren insisterer på at ting går greit, blir tegnene på at Sanna sliter stadig mer synlige gjennom andres reaksjoner: kommentarer i gymgarderoben om at hun har blitt tynnere, bekymrede kommentarer på innholdet i skolestilene hun skriver. Mens vekten i handlingen ligger på de ytre konfliktene, som trekantdramaet med Mitra og Yousef, er ting i ferd med å rakne innenfor veggene i leiligheten til Sanna og faren.

Ikke alle virkemidlene Alaei bruker for å synliggjøre den nedadgående spiralen til Sanna er like effektive. For eksempel blir de mange skildringene av kaffedrikking, et middel Sanna bruker for å fortrenge sulten, mer monotone gjentakelser enn tydelige faresignaler. Metaforbruken hennes sitter heller ikke helt, som i setningen: «kaffen smelter som lava i magen», eller den stadige gjentakelsen av at faren «smiler firkanta».

Andre steder treffer Alaei imidlertid bedre, som i beskrivelsen av lydene Sanna opplever rundt seg og inni seg, og som hun forsøker å fortrenge: «Det er lyder inne i meg, lyder jeg ikke vet hvor kommer fra, lyder jeg ikke vet hva betyr, lyder jeg prøver å stenge ute.» Lydene blir mer og mer påtrengende ettersom presset på Sanna vokser, og blir et effektivt uttrykk for fornektelsen og angsten hennes. Samtidig bidrar de til å skape et godt driv fram mot klimakset, der presset på Sanna blir for stort og hun ikke lenger klarer å stenge lydene ute.

Barnevernet som redningsmenn

Det er først og fremst siste halvdel som skinner i Dette er ikke oss. Mens første halvdel er noe ufokusert, uten en tydelig rød tråd og med flere motiver med utydelige funksjoner, får romanen sterkere driv og retning når konflikten strammer seg til. Alaei skriver både originalt og troverdig om de komplekse følelsene Sanna opplever når faren forveksler henne med den avdøde moren, samt om de vanskelige valgene hun blir konfrontert med etter at faren blir sendt på sykehus. Hva kommer til å skje hvis hun forteller noen at hun nå bor alene i leiligheten? Skal hun tørre å be om å få bo hos læreren Trine, eller blir det for mye å forvente av henne?

Når ting blir umulige for Sanna, kommer nemlig barnevernet inn i fortellingen. Alaei er selv utdannet barnevernspedagog, og intensjonen om å gi en sympatisk fremstilling av barnevernet skinner gjennom i handlingen. Det er alltid en fare for å gå i moraliseringsfella med denne typen forfatterintensjoner, og barnevernspedagogene som skildres i Dette er ikke oss er påfallende forståelsesfulle og velvillige:

«Og den dagen pappa kommer hjem skal vi fortsette å hjelpe dere begge», forsikrer Maria meg om. «Vi har nemlig lyst til at det skal gå bra for deg og pappa å bo sammen. At du skal få være Sanna, snart 15 år, og at Mikkel skal få være pappa.»

Alaei unngår likevel å bli for styrende i fremstillingen av Sannas møte med barnevernet, og romanen blir dermed en viktig motfortelling til de mange negativt orienterte historiene som florerer om temaet. For omsorgssvikt og inngripen fra barnevernet er jo noe som møter mange barn i Norge, og hvert av disse barna har sin egen historie.

Denne kompleksiteten blir også ivaretatt i Dette er ikke oss. For mens Sanna og faren får hjelp av systemet, blir den nye vennen Yousefs erfaringer med barnevernet redusert til den korte setningen: «(…) barnevernet som kom og flytta søstera til et annet sted.» Familiesituasjonen til Yousef får ingen løsning, isteden blir han stående igjen som en litt ambivalent karakter, en som unngår å ta klare valg, med ønske om å gjøre alle til lags. Eller, som det står på et av bildene han har lagt ut på instagram, en som «vil ikke være alt for noen, men noe for alle». Oppmerksomme lesere vil kunne relatere dette til Yousefs egen vanskelige familiehistorie, som sikkert kunne rommet en roman i seg selv, den også.