Reinbukk på badeland

Ragnar Aalbus tjuende bildebok for barn er en forvirrende utgivelse. Til dels fremstår boken som en julebok, med innslag av nordlys, julenissen og flyvende reinsdyr. Samtidig ender det med sommer og sol – i Flekkefjord.

Vellykket barneblikk

Fortellingen starter friskt, med et storøyd reinsdyr på vandring i isødet. Tittelen Kalde klover oppsummerer godt hvor ugreit hovedpersonen opplever vintersesongen; reinen drømmer nemlig om sol. Baksideillustrasjonen av en furten, liten reinkalv utmaler denne følelsen perfekt.

Nå drar fuglene til Syden igjen.
Og her står jeg, med snø til knærne.
Det er urettferdig.

Stikkordet «urettferdig» er en sikker måte å fange barns oppmerksomhet, og definitivt et vellykket grep når målgruppen er 3-6 år. Kroppsspråket til det lille reinsdyret gjør det også enkelt for de minste å ta del i følelsen. For større barn og voksne er opptrinnet dypt gjenkjennelig og komisk. Baksideoppslaget er noe av det lekreste Aalbu har laget. Kun enkeltscener i boken når opp til dette anslaget.

Velbrukt mal

Grunnkonseptet i boken følger en mal forfatteren har perfeksjonert gjennom årene, og som kan gjenfinnes i utgivelser som Anda i ødemarka (Cappelen Damm 2012), Krokodille i treet (Cappelen Damm 2015) og Hakk o ve (Vigmostad & Bjørke 2018). Felles for disse bøkene er måten Aalbu plasserer en liten, komisk figur i et stort og åpent univers. Disse overveldende landskapene gir et eksistensialistisk tilsnitt til den ellers underfundige komikken i Aalbus bøker. Virkningen forfatteren oppnår er like deler humor og poesi.

Aalbus signaturgrep er velbrukt, men rikt, og åpner for en mengde innfall, som i fjorårets helstøpte Det suser i Sivert (Vigmostad & Bjørke 2022). Boken tematiserte barn i selvstendighetsalderen, og argumenterte for hvor viktig det er å utvise romslighet overfor barn i overgangssituasjoner. Årets bok inntar et litt annet perspektiv; når årstidene skifter flykter hovedpersonen vekk.

Premisset for fortellingen i Kalde klover har Aalbu vært innom før, i bildeboken Harry og Roger (Cappelen, 2007). Her er det Harry Horn og Roger Mår som lengter etter sommeren, men når sommeren endelig kommer, lengter de straks tilbake til vinteren. Læringskurven i denne fortellingen har mye til felles med den nevnte boken om Sivert. Overgangene er verst.

Dumme voksne

Hovedpersonen i Kalde klover er navnløs og annerledes. Øynene hans skiller seg fra de andre ved at de er åpne og nysgjerrige, søte og endatil lengtende. De andre reinsdyrene lunter av gårde med tunge øyelokk og skeive gevir på jakt etter mose og lav. Hovedpersonens horn står rett opp. Reinkalven identifiserer seg langt mer med julenissens flyvende hjelper enn med flokken sin. «Når Rudolf kan… da kan vel jeg lære det også?» fabulerer han. Drømmen om å fly punkteres av besserwisser-kommentarene til onkelen: «Julenissen fins ikke», formaner han: «Akkurat som enhjørninger og pandaer».

Kjedelige voksne som mangler fantasi, er en velvalgt hovedfiende i boken. Ekstra morsomt for barneleseren er det da at de kan arrestere den voksne på fakta som er formulert feil. Pandaer finnes jo nemlig på ekte. «Onkel Ingvar er en dust», tenker det lille reinsdyret. «Onkelen din er en løk» slår ugla fast.

Landskapet Aalbu beskriver i boken er ingen dum metafor for trangsynthet. Og som leser blir man glad for at reinkalven etter mye strev lærer seg å fly. Dermed bærer det til Syden. En betimelig innvendig til flukten sydover er at reinsdyr er flokkdyr og gjensidig avhengige av hverandre. Ikke tåler de varme særlig godt heller. Kanskje er det derfor Aalbu velger å ende flyturen i Flekkefjord? «Hjem kjære hjem» står det på skiltet til Ugla som har lært reinsdyret å fly. Formodentlig drar de to hjem igjen etter hvert.

Mer originalt sluttpoeng, takk

Sluttscenen i boken minner om sluttscenen i Bukkene Bruse drar til Syden (Cappelen Damm 2020), i den grad at det er påtagelig. Slik hadde det ikke trengt å ende: Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds bok handler om tre geitebukker som flyr til Syden. Ragnar Aalbus Kalde klover handler om én reinsdyrbukk som gjør nesten det samme. Sluttscenen i de to bøkene er svært like, med shorts- og solbrillekledde, antropomorfe dyr som boltrer seg på stranda blant solsenger, parasoller og lyseblått hav. Sammenligner man de to bøkene, ser det unektelig likt ut. Forskjellen er at det ser enda mer festlig ut i Bukkene Bruse drar til Syden.

Riktignok fletter Aalbu inn sine egne figurer i scenen, som eksempelvis Muldvarpen, sist sett i Paisommer (Ena 2019). Flodhesten Sivert stikker også hodet opp fra vannet i bakgrunnen. Det bakerste innlegget som viser reinsdyret badende i solnedgangen, er enda en referanse til Det suser i Sivert.

Det suser i Sivert handlet om et dyr som trengte tid til å tilpasse seg sitt rette element. Kalde klover handler om et flokkdyr som flykter unna problemene sine. Som leser skulle man ønske at de foregående sidene hadde ledet til et klarere sluttpoeng. Effekten av de siste sidene er at man få mer lyst til å lese referansebøkene.