Reisen til ledestjernen

Hun var en av våre mest betydningsfulle kunstnere og en kvinnelig pioner på det mannsdominerte 1800-tallet. Det er på sin plass å belyse Harriet Backers kunstnerskap, slik Nasjonalmuseet gjør i disse dager. Billedboken Harriets verden er et fint supplement, som bidrar til å løfte henne frem for yngre generasjoner. Boken gir et innblikk i Backers liv og kunst, gjennom lille Ada, som oppdager maleriene hennes. Slik blir leseren med på en spennende og lærerik reise inn i Backers billedverden. Boken inngår i Orfeus forlags nye serie «Kunst for barn», som formidler historier om kjente kunstnere.

Ada og moren er på handletur for å kjøpe nye sko, men blir overrasket av et uvær midt på Rådhusplassen. De søker ly for regnet og havner på Nasjonalmuseet, der Ada blir bergtatt av Harriet Backers malerier. Samme kveld leser hun i boken om Backer og studerer bildene nøye før hun sovner. Da fyker bildene ut av boken og opp i en blå sky. Plutselig svever hun selv på denne skyen, over byen og slottet, og ned til Harriet Backers atelier i Hansteensgate. Skyen tar henne videre på en reise inn i de ulike bildene. Fra Harriets hjem og atelier i Oslo, til hennes tantebarn i Holmestrand, der Ada også møter komponisten Agathe Backer-Grøndahl. Videre treffer hun ulike personer i Harriets liv, som figurerer i maleriene. Drømmen avsluttes i bildet «Ved lampelys», der Ada får møte den lesende kvinnen ved vinduet. Til slutt våkner hun i sin egen seng, der boken fortsatt ligger oppslått på gulvet. Ada stirrer på det samme motivet som hun nettopp besøkte, men noe er annerledes i bildet; en stjerne lyser i vinduet.

Maleriene som litterært utgangspunkt

Fortellingen diktes frem på bakgrunn av Backers motiver, som hovedsakelig kretser rundt interiører. Maleriene besitter litterære kvaliteter, som Snarud vet å benytte seg av. Dette er også et snedig grep, ettersom motivene er fundert i virkeligheten. Rommene blir kulisser for handlingen, der Ada får møte kjente personer fra Harriets liv. Naturlig nok begynner reisen i kunstnerens atelier og maleriet «Interiør fra atelieret, Hansteensgate 2». Ada står utenfor maleriet og kikker inn på motivet: kunstnerens private sfære, med en rød sofa, planter i vinduskarmen og en vegg dekorert med malerier. Samtidig studerer hun selve bildet, som et fysisk objekt omsluttet av en elegant gullramme. Illustrasjonen demonstrerer en metafiktiv tilnærming, som går igjen flere steder i boken: kunstneren og hennes historie, selve kunsten, og Ada, som står på sidelinjen.

Backers magi og lyset utenfra

Bokens avslutning får en dobbel funksjon når Snarud innlemmer en stjerne i maleriet «Ved lampelys». Det åpner for en undring: Hvordan kunne stjernen dukke opp, hvis det bare var en drøm? Samtidig refererer stjernen til et av Backers kjente sitater:

«I en urokkelig konstellasjon skal de staa, farveflekkene, som i stjernebillederne himmelens stjerner staar og vinker til hindanden. Som akkorder i musikken klinge sammen fuldkommen skjønt i koloristisk samspill» (Harriet Backer, 1924).

Stjernen er også en allegori tidligere i fortellingen, når Ada besøker maleriet «Interiør med figurer» og Harriets tantebarn, Nenna. Ada betrakter henne fra sidelinjen, mens hun sitter og tegner: «Tante Harriet sier at kunsten er en stjerne», sier hun høytidelig. «Den skal lyse for oss».

Stjernen som viser seg mot slutten av denne fortellingen, underbygger magien i Backers kunst. Den ligger snarere i det hverdagslige og nære enn i det overnaturlige: hjemmets atmosfære, lyset og fargene i alt vi omgir oss med. Fremfor å beskjeftige seg med landskapsmalerier, skapte hun «friluftsmalerier innendørs». Hun ønsket å bringe lyset utenfra inn i interiøret, slik at komposisjonen kunne gjengi ulike valører og lysvirkninger.

Kontraster som virkemiddel

Illustrasjonene av Ada, som en enkel tegneseriefigur, står i skarp kontrast til Backers utsøkte billedspråk. Motsetningen er en fin manøver, som underbygger distansen mellom det oppdiktede og virkelige; fortid og samtid, Ada og Harriet. Effekten forsterkes gjennom Adas gradvise inntreden i maleriene. Først står hun utenfor bildene og betrakter dem på avstand, men i møtet med «Thorvald Boecks bibliotek» tar hun et skritt nærmere: «Jeg skulle ønske at jeg bodde inni dette maleriet, sier hun og går bort til bildet». Ved maleriet «Aften, interiør» har hun tatt neste steg; fra betrakterposisjon til deltakelse. Her sitter hun på bildets gullramme og kikker inn i motivet, som ved foten av et fjell man skal bestige. Illustrasjonen fungerer som historiens vendepunkt: Ada er fortsatt i sin egen samtid, på Nasjonalmuseet, og betrakter Harriet Backers malerier. Men på dette tidspunktet befinner hun seg nærmest i transitt, mellom to virkeligheter. Og det er nettopp her, ved vendepunktet, at fortellingen virkelig fungerer.

De foregripende begivenhetene i boken fremstår derimot noe umotivert. Handlingen starter med at Ada drar på bytur med moren for å kjøpe sko, kikker i butikkvinduer og lengter etter sjokoladeboller. Innledningen gir et feilaktig inntrykk av platthet, som en billedbok man har sett tusenvis av ganger før. Dramaturgisk oppbygning er selvsagt en nødvendighet, men denne delen kunne med hell vært kortere. Når det er sagt, bidrar overgangen til å forsterke forvandlingen fra det trivielle til det subtile, som skjer gjennom Adas kunstneriske åpenbaring.

Kledelig innfallsvinkel

Boken har et pedagogisk aspekt, uten å bli for teoretisk. Fortellingen får gå sin gang, uavbrutt av faktaopplysninger. I stedet har forfatteren lagt inn en tidslinje og verkliste bakerst i boken, slik at leseren kan velge sin tilnærming. Forfatteren har også inntatt en ujålete innfallsvinkel som kler Backers realisme. Snarud stiller seg i bakgrunnen, og lar fortellingen springe ut fra maleriene. Som en opptakt til maleriet «Blått interiør» får Ada lære om ulike blåtoner og fargestoffer; asurblått, akvamarin, og indigo. Dialogene er preget av lyset og fargene i Harriets univers, og lar henne få skinne i fred. Det er en vakker bok som gir rom for magiske leseropplevelser.