Revolusjonær kattekos

Handlingen er egentlig ikke så komplisert. Nord i Mexico bor de to kattene Hvitebart og Støvlesvart Zapata. Ganske tidlig mister de sin mor, deretter kommer de i klammeri med korrupte myndigheter, og den ene broren blir drept. Den andre broren flykter over grensen til USA, og ender lykkelig opp som popartist.

Leken poesi

Teksten er skrevet på rim, med remser av verslinjer plassert på gjennomillustrerte oppslag. Tanken går først til Andrè Bjerkes barnerim, men etter hvert ser vi at Rebolledo Pedersen ikke vil la seg binde av faste enderim, ei heller av en bestemt målgruppe:

”Han som vil ha seg berte

han må pusse bootsa bedre

enn han pusser tenna

Uten bootsa pussa

kan du heller gå på henda

men da blir smilet opp ned

Eller for å si det sånn …

da blir barten smilet

og smilet …det blir barten

… om du fatta det i farten?”

(s. 11)

Rundt disse strofene har illustratør Lilian Brøgger virkelig fått leke seg med sine ekspressive tusjtegninger. Hun zoomer inn og ut, fra påtrengende nærbilder til små detaljer. Mesteparten av figurene er likevel i tegneseriestørrelse, og noen innskutte tegneseriestriperkan være formidlerens trøst hvis teksten blir for komplisert. Katten som graver sin egen grav er et vakkert eksempel.

Ordkunstner

Torgeir Rebolledo Pedersen har nå noen barnebøker bak seg, men er mest kjent som stuntpoet og ordkunstner. Brødrene Zapata har et uvanlig kommunikasjonsspråk, men en forfatter som leker seg inn og ut av voksne referanser er likevel godt innenfor det norske bildebokløftet, hvor bildeboken har fått høyere status som fri kunstform. Likevel sitter man som anmelder og grubler rundt bruken av en slik bok. Hvor gammelt er barnet, og hva kreves av formidleren?

Opplagte paradokser

Hvis du tenker prosaisk på målgruppe og anvendelse, har dette bokproduktet noen opplagte paradokser. Typografien er liten og voksen, men samtidig er det vanskelig å tenke seg at eldre barn går løs på boken på egenhånd. Som rimsmed har forfatteren utvilsomt hatt mindre barn i tankene, og han har klokelig forenklet ordvalget. Men forfatteren setter gjerne formidleren i knipe med plutselige innslag av voksenstoff, eller med brutale enkeltscener, som når kattene avliver en søt liten harepus uten en eneste forskjønnende kommentar. Boken er heller ikke helt upolitisk, eller er den?

Historisk brødrepar

Brødrene Zapata har sine forgjengere i et historisk brødrepar fra den mexicanske revolusjon, som senere har blitt flittig mytologisert i bøker, film og tegneserie. Det virker som om forfatteren også i dette tilfellet forholder seg løselig til bakgrunnshistorien, men blander inn moderne myter om korrupsjon, narkotikahandel og lykkereiser over grensen til USA. Også hos denne forfatteren er det «de andre», altså mexicanerne som er belemret med korrupsjon og kriminalitet. Denne klisjeen er så åpenbar at det politiske neppe er poenget, men heller den personlige utviklingen hos hovedpersonen. På viktige steder i boken er den svarte katten Hvitebart nødt til å forholde seg til viktige menneskelige problemstillinger. Det er vakker poesi når han prøver å forstå brorens død, og det dirrer i sluttmoralen, når han oppsummerer sin egen skjebne:

Takk alle som stoppet meg

…  død

kunne jeg vært

… banditt

kunne jeg blitt

For i kryssild mellom drøm og mareritt

mellom rovrikdom og fattigdom

kan selv et dydsmønster bli monster.

(s. 97)

Vakker om døden

Til slutt handler boken om en katt som opplever triste dødsfall i sin nærmeste familie, som må bryte opp for selv å overleve, og som må ta moralske valg underveis. Tematikken er ikke nødvendigvis barnestoff, men kan naturligvis bli det, med noe innsats fra en velvillig formidler. Flere steder er døden snedig skildret, og det er vel i dette temaet fordypningspotensialet ligger nærmest.

Hvem er målgruppen?

Brødrene Zapata har allalderperspektiver både i rim og tegninger, men målgruppen for bildebøker har tradisjonelt vært barn som får voksen lesestøtte, og da kommer denne anmelderen i et dilemma. Klarer egentlig noen formidlere å dra barn gjennom dette mylderet av bilder og språklige påfunn?  Forlaget har selv antydet målgruppa til barn mellom 10 og 14, altså en periode hvor de gjerne leser på egenhånd – da blir denne anmelderen enda mer forvirret.

En bok på kunstkvoten

Naturligvis kan jeg fantasere fram en ung leser som ikke er avhengig av dramaturgisk sug for å komme videre i en bok, som i stedet begraver seg i rimlek og bildedetaljer, og som får sin første kunstopplevelse hvis humor og stemninger treffer. Men konklusjonen er likevel likelydende for flere andre norske bildebøker. Denne boka er utgitt på kunstkvoten, og Brødrene Zapata, som både er klok og vakker, er også helt ubegripelig arrogant overfor sedvanlig målgruppetenkning.