Ridder av søppelkassa

RIDDEREN AV HØYTLESNING

Ridder av søppelkassa var tredje bok i en serie om Bertram og brødrene hans. De to andre bøkene Kidnappere (1977) og Rent gull i posen (1978), ga Bjarne B. Reuter Børnebogsprisen i 1977, og var starten på et omfattende forfattervirke. Reuter utga senere mer enn 60 bøker for barn, ungdom og voksne. Allerede som 30-åring sluttet han å arbeide som lærer for å kunne være forfatter på heltid. Bjarne Reuter har skrevet bildebøker og romaner for barn og ungdom, krim for voksne, filmmanus og skuespill. Bøkene hans er oversatt og utgitt i 16 land, og han har mottatt en rekke litterære priser.

Reuter er i dag en av Danmarks mest leste forfatter. Dette visste nok knapt den unge Steffen noe om den gangen boka ble lest høyt for ham noen kvelder etter jul for mange år siden. Min utgave av Ridder av søppelkassa ble utgitt hos Cappelen i serien Grønn Delfin. Hva en delfin har med en bokserie som dette å gjøre aner jeg ikke, men på boken sto det tydelig at bøkene var for aldersgruppen 9-13 år.

Lillesteffen må ha vært 7-8 år da boken ble pakket opp. Siden den ikke var på nynorsk kan jeg med sikkerhet si at det ikke var tante Frid som hadde gitt den. Alle gavene fra tante Frid var på nynorsk eller av ull. Året må ha vært 1984 – det første året jeg har en virkelig husker noe fra og klarer å plassere i forhold til år. Sommerlekene i Los Angeles, Arne Treholt arresteres for spionasje, romfergen Challenger sendes ut på sin tiende romferd. Astronautene om bord tar verdens første vandring i verdensrommet uten å være tilkoblet fartøyet. I den grønne postkassen nede ved gjerdet begynte det å dukke opp brev med bokstavene A, B og C stemplet på konvoluttene. Og den blå tieren skulle byttes ut med en mynt. Far hadde skaffet en i et flott etui og skapte stor furore hjemme hos familien Sørum. Samtidig skjedde det helt andre ting på Stokka i Stavanger. Far hadde fått reprimande fra mor. Det var på tide han satte av tid til guttungen.

På åttitallet jobbet alle fedre i Stavanger innen oljå. Pengene strømmet inn og alle hadde det løje. Og Rogalands svarte gull betydde i praksis en hel del reisedager til spennende steder som Mexico Gulfen, Houston og London, og det var mye som skulle bestemmes og ordnes når sokler skulle settes og plattformer skulle bygges. At moren min mente at høytlesning måtte være en god mulighet for å etablere bånd mellom far og sønn, eller om hun selv ønsket seg noe mer fri, vet jeg ikke. Men resultatet var en ny runde med høytlesning. Med en viss motvilje gikk jeg med på det. Jeg hadde jo tross alt lært meg å stave og sette sammen ord.

Jeg har vage minner om at jeg ble lest for i sprinkelsengen en del år før. Thorbjørn Egners Kardemommeby husker jeg, fordi jeg sammen med to kompiser i barnehagen skulle fremføre ”Vi skal ut å røve” med påtegnede barter og skumle hatter av vatt. (Vi øvde i flere uker og under fremvisningen var jeg dødstrøtt og sovnet bak en stor potteplante). Så tror jeg det var en runde med Donaldblader som mor satte en effektiv stopper for (sikkert i samråd med tanta). Grunnen til at Ridderen av søppelkassa sitter så langt fremme i minnet, har mye med fars rolle som oppleser å gjøre. Ikke hans innlevelse, eller spesielle måte å lese på, eller at han satt på en sykt vond krakk noe halvveis vridd inn mot sengen, eller at han var den eneste mannen som faktisk leste bøker høyt for meg (alle lærerne var kvinner og ellers leste søstrene mine). Det som gjør at dette bokomslaget vekker minner, er utbrudd. Far fikk stadig latterutbrudd under lesningen, til min store irritasjon, selvfølgelig. Mellom lattertårene og pusteproblemene hans, fikk jeg ikke med meg noen ting. Setninger måtte leses på ny, pausene i dialogene ble hyppigere og hyppigere avbrutt, og det hele ble mer som Elvis sin legendariske latterfremførelse. At boken var morsom var det ingen tvil om, men den var morsom for ham, ikke meg. Hvor gøy er det å måtte vente på å høre poengene til vedkommende som leser har roet seg såpass at han knapt klarer å gjenta bruddstykker av det som var morsomt?

Når jeg leser boken igjen nå, 25 år senere, blir jeg først imponert over persongalleriet og Reuters evne til å bevege seg inn i familier og de svarte får som alltid finnes der. Mye av humoren gikk nok over hodet på meg den gangen i 84, men fars latteranfall gjorde hvert fall en ting klart: skulle jeg ha fullt utbytte av en bok måtte jeg lese den selv. En annen ting: At jeg ikke ante hvem Reuter var, eller tenkte noe videre over hvorfor jeg ble lest fra en bok som var den tredje i en serie, bare understreker min fornemmelse om hvor lite unge lesere vektlegger å lese bøker i rekkefølge om det ikke er nummerert rygg, og hvor lite et forfatternavn har å si i forhold til en delfin. Jeg tipper min holdning til boken var omtrent som denne anmeldelsen: http://www.of.fylkesbibl.no/lesenett/204.html.