Rik minnebok

«Hvis noen spør, pleier jeg å si at jeg hadde en lykkelig barndom. Når jeg lukker øynene og tenker på den, flimrer bilder i hodet mitt som bare jeg kan se.» Slik begynner Torill Koves (selvbio)grafiske roman Kanskje det var elefanter, som viser fram en oppvekst som er både gjenkjennelig og helt spesiell.

Biografiske innslag

Allerede med Min bestemor strøk kongens skjorter (2000) benytter forfatter, illustratør og animatør Kove innslag fra sin egen familiehistorie som utgangspunkt, selv om det nok ikke er helt historisk korrekt at bestemoren hennes nesten egenhendig jaget nazistene ut av landet ved å sabotere uniformene deres. I Moulton og meg (2014) bruker hun minner fra sin egen oppvekst og skildrer barnets bekymring over å vokse opp i en familie som skiller seg fra naboene både estetisk og ideologisk. I årets utgivelse, Kanskje det var elefanter møter vi den samme familien igjen. Men der Moulton og meg tar for seg en avgrenset periode av jeg-personens barndom, har Kove denne gangen skapt en oppvekstskildring som strekker seg fra barndommen og helt inn i voksenlivet til fortelleren og hennes to søstre.

Fra Hamar til Nairobi

Tre døtre vokser opp med arkitektforeldre på Hamar. Verdenen deres er liten og forutsigbar med turnstevner, sykling og den daglige diskusjonen om hvor mange poteter de skal beregne til middag. Men moren vil oppleve noe mer, og overtaler familien til å flytte til Kenya. Dermed begynner et veldig annerledes liv for de fem. Her skildres språkvansker, et skolesystem med knallhard disiplin, møter med overflatiske innflyttere som ligger ved svømmebassenget og klager over tjenerne og av barna deres som på sin side omtaler foreldrene som «capitalist pigs». Et sentralt minne er familiens safari, der de havner på et helt annet sted enn planlagt, og telter i villmarken med en mor som er tøff nok til å jage bort en hel flokk elefanter. Det er jeg-fortellerens perspektiv som inntas, men prosjektet hennes synes i stor grad å være et forsøk på å sirkle inn og forstå sin egen mor.

En mor med en mørk sky

For denne moren beskrives som en som kan alt. Hun er yrkesaktiv i en tid da det å få tre barn og gjøre karriere ikke er noen selvfølge. Hun kan snekre, spille piano, regne algebra, safte, sylte og er dessuten flink til å bestemme. Så når hun bestemmer at det er en god idé å bli hjelpearbeider i Afrika, må resten av familien bare følge på. Men moren beskrives også som en som i perioder har en sky hengende over seg. «Jeg vet ikke hva som var inne i skyen og vi snakket aldri om det. Kanskje hun ble sliten av å være flink til alt.», undres det i verbalteksten, mens bildene viser en fysisk sky som omringer moren så hun synes å sveve bort fra resten av familien. Kove får fint fram de begrensningene som 70-tallets kvinner støtte på. Til tross for at moren er bedre kvalifisert, er det faren som får tilbud om jobb i Nairobi. Dermed blir mor, som opprinnelig er initiativtager til hele flytteprosjektet, redusert til privatsjåfør for resten av familien. Et oversiktskart over morens bevegelsesmønster i løpet av en dag viser hvordan hun kjører i skytteltrafikk mellom diverse skoler og aktiviteter. Til sammen danner disse turene mellom hjemmet og de andres liv et mønster som, sett ovenfra, kan minne om en livmor med eggstokker der hjemmet er plassert i sentrum. Den kvinnelige anatomien kobles slik på en smart visuell måte til feminist-morens begrensete radius i dette nye landet.

Fortellemåter og fargebruk

Som med mange av Torill Koves tidligere utgivelser er Kanskje det var elefanter en remediering av hennes egen animasjonsfilm med samme tittel. Muligens er det fordi hun også er filmskaper at hun er så god til å skape en vekslende fortellerrytme med smidige overganger mellom referat og scenisk fremstilling og mellom å zoome inn på det lille gjennom mange små ruter og så sette ned tempoet i store splash-oppslag som utvider perspektivet, slik at leseren kan betrakte situasjoner og steder på avstand. Scener der familien er samlet i fine fellesopplevelser blåses opp og dveles ved, som når de henger rundt bassenget i en nydelig lillafarget natt, eller ligger tett sammen i teltet. Men Kove bruker også det store formatet for å vise hvor utsatte de kan være. Sett i fugleperspektiv er bilen deres knøttliten mot et øde landskap uten vegetasjon eller skygge. En del oppslag holdes i svart-hvitt, men blikket trekkes mot noen få enkeltelementer i farger. Når jeg-fortelleren kommer tilbake til Hamar og henges ut av læreren som den eneste i klassen som ikke kan algebra, understrekes følelsen av annerledeshet ved at hun også er den eneste fargelagte karakteren i klasserommet, mens matteprøven er full av sinte røde kryss. Fargebruken bidrar til å markere forskjellene mellom Norge og Kenya og mellom storby og uberørt natur. Søstrenes liv i Nairobi er fremstilt i intens neon, mens Hamar virker stusselig blek og utvasket etter at familien har flyttet hjem igjen.

Mer enn minner

Bokas svarte innsidepermer viser henholdsvis datteren på en huske, og moren i det høye gresset i Kenya. Begge er tegnet med forskjellig fargete linjer, som minner om når barn tegner med flere lag fargestifter for så å risse i arket med noe spisst, slik at de ulike fargene på magisk vis kommer til syne. Det er et passende bilde på denne fortellingen som hentes fram fra hukommelsen og formidles med nøktern innestemme uten noen synlig dramaturgi. Koves personlige, flimrende bilder gjøres levende for leseren gjennom lukter, smaker, farger og små og store hendelser, løst rammet inn av utreisen og hjemreisen. For det som kunne forblitt en rekke private minner for de spesielt innvidde, blir en oppvekstfortelling om det som er trygt og skummelt, fint og konfliktfylt, hverdagslig og spektakulært. Og i sentrum for det hele står en modig mor som kanskje, kanskje ikke, konfronterte en flokk elefanter i Narok, Kenya.