Rikke gidder ikke!

Opprør over gammel lest

For ikke lenge siden anmeldte jeg tre bøker i kategorien lettlesbøker, det betyr bøker som skal få barn til å lese. Det var ingen oppløftende leseropplevelse. Tekstene var formelstyrte og kjedelige. Man formelig kjente at det var bøker skrevet på oppdrag.

I dag anmelder jeg en bildebok for barn. Den er beregnet på små barn som det skal leses høyt for. Tekstmengden er stor til bildebok å være. Lars M. Aurtande har laget bildene. Som i billedboka Sageren(2006), er figurene hans burleske, eller snarere groteske, i betydningen grovt komiske. Figurene er ganske skumle med sine enorme gap der drøvel, tunge og tenner dominerer. Alt spys ut av de overdimensjonerte kjeftene enten det er mat, eller edder og galle. Slik underbygger illustratøren godt den aggressive og støyende tonen som er gjennomgående i boka. Illustrasjonene er tydelige og utsnittene er ikke vanskelige for de minste å tyde. Utover det følger Aurtande denne gangen teksten tett uten å bringe inn noe annet, noe som tar den videre.

Barneboka – et pust i bakken?
Jakhelln er en voksenbokforfatter, og dette er hans første barnebok. Det er en vanlig kombinasjon forfatterskap i dag. Forfattere som skriver for voksne, og innimellom de seriøse romanutgivelsene kommer det en barnebok eller to, av vekslende kvalitet. Forfatteren og black/trash metal- musikeren Cornelius Jakhelln vant i fjor en stor nordisk romankonkurranse med romanen Gudenes fall. En grensesprengende roman både når det gjelder språk og innhold, med guder og et gudløst språk. Jeg nevner dette fordi forfatteren trekker inn norrøne så vel som greske guder i barneboka si. Men utover det er det ikke mye annet som likner. Grensesprengende og nytt er i alle fall ikke det som karakteriserer denne boka om den vesle jenta Rikke som ikke gidder mer.

Si nei, og det blir fred
Det handler om Rikke som en dag bestemmer seg for ikke å gjøre det hun blir bedt om, tvert imot. Hennes anarkistiske opprør brer seg som ild i tørt gress, broren gidder ikke, heller ikke moren, faren, sikkerhetsvakten, forretningsmannen, piloten, damen i bokhandelen, reporteren, læreren, kongen og soldatene. Da blir det fred i verden. Men det stopper ikke der. Det giddeløse opprøret omfatter etter hvert alt mellom himmel og jord, levende som døde, og da det er brukt opp, er det gudenes tur til å legge ned våpnene. Puh!

Jeg må komme med en innrømmelse her. Jeg har alltid kjedet meg grenseløst når jeg har lest høyt eventyr av typen ”Geitekillingen som kunne telle til ti”, eller eventyret om pannekaka. Av og til hoppet jeg til og med over noen av figurene når det nærmet seg klimaks i de lange oppramsingene. Det skal jeg aldri gjøre mer. Etter å ha lest denne boka er de gamle eventyrreglene for rene Haikudikt å regne. Det jeg prøver å si, er at dette er kjedelig!

Hakk i overspilt plate

Forfatteren har brukt en rekke velkjente og velfungerende formler, jeg nevner i fleng; Prinsesse vil-ikke, eventyrregler, litt hverdagsrealisme og en dash Pippi Langstrømpe-anarki. Og jommen er det litt av det eventyret om den melodien som spredte seg til hele verden, og alt ble fred og gammen, den av Knutsen & Ludvigsen, men den bygger jo også på disse gamle formlene…

Oppkok av gammel graut, det er det. Hvis jeg skal være velvillig, og det er jeg, så tror jeg det kunne blitt en morsom bok hvis forfatteren hadde stoppet oppramsingen omtrent på side 10 og bestemt seg for at det skulle handle om noe. At det skulle skje noe som fikk oss til å lese videre, en viss stigning i spenning kanskje, og så en avrunding. Oppramsing over 64 sider er ikke til å holde ut.

Og hvis poenget er at Rikke er verdens viktigste person, og det er fint for små jenter og små gutter å høre at de er viktige, så må det formuleres på en annen måte, ellers tror jeg ikke det når målgruppa fordi høytleseren rett og slett ikke gidder å lese boka ferdig.