Tittel: Ringeren i Notre-Dame
Tekst: Victor Hugo
Illustratør: Tord Nygren
Forlag: Gyldendals Juniorklassikere
Årstall: 2004
Antall sider: 87

Ringeren i Notre-Dame

Når opphavsrett ikke lenger beskytter

Hvis ikke Victor Hugos Notre-Dame de Paris hadde vært så gammel at det ikke lenger er noen opphavsrett å ta hensyn til, ville denne boken ha vært en forbrytelse også i juridisk forstand.

Victor Hugo er en av romantikkens store forfattere, og faktisk en av fransk romantikks ideologer. Notre-Dame de Paris er en av det tidlige 1800-tallets store romaner.

Gyldendals «Ringeren i Notre-Dame» er ingen ting av noe av dette, men en søt, melodramatisk tragedie, oppsummert og gjenfortalt av svenske Maj Bylock. Den majestetiske originalens drøyt 500 sider med fluesporskrift er blitt til 87 små sider når man trykker med kjempeskrift og mange og store illustrasjoner.

Illustrasjonene er forsåvidt greie nok, selv om de ikke gir stort, annet enn å fortelle at slik ser tegneren de få personene som har fått bli med fra Hugos verk. Og de gjengir i hvert fall ikke den pukkelryggede dvergen Quasimodo som en vakker Hollyowood-figur i kjempeformat, slik Disneys tegnefilm gjorde. (Forsiden av boken er selvfølgelig hentet fra nettopp Disney-filmen og har knapt noe med hverken denne boken eller originalen å gjøre.)

Hva er så Victor Hugos verk? For det første finnes det ingen «ringer» i tittelen. Den norske tittelen er riktignok ikke noe Gyldendal har funnet på nå – «Notre-Dame de Paris» har alltid hett «Ringeren i Notre-Dame» på norsk. I Hugos roman er det den mektige katedralen som er bokens «hovedperson». Gjennom 30 tettrykte sider skildrer han i voldsomme vendinger et av middelalderens største byggverk og den enorme utsikten man har fra toppen av det. Kirken blir levende, som en kraft i boken. I Gyldendals/Maj Bylocks versjon er den borte, annet enn som et praktisk møbel i fortellingen.

Man har hentet ut en håndfull personer fra originalverket og fortalt om noen av hovedmomentene i handlingen, som stadig foregår på 1400-tallet (Hugo beklager i sin bok at den store katedralen nå på 1800-tallet ikke lenger er hva den var da den sto nybygget): Den uutholdelig stygge, pukkelryggede dvergen Quasimodo som blir sørget for av den nifse presten Frollo og oppdratt i kirken; lille Esmeralda som blir stjålet av sigøynerne, vender tilbake som vakker, ung kvinne, dømmes som heks og skal henrettes; Quasimodo som forsøker å forsvare henne ved å trekke henne inn i kirken; den flotte, men feige Febus som forelsker seg i henne, i likhet med Frollo. Det er omtrent alt. Borte er de mektige kreftene som kjemper om menneskesinnet, det ondes voldsomme kamp med det gode, det gode som ikke nødvendigvis er vakkert – Quasimodo er det motsatte av vakker, steinuhyrene på Notre-Dame likeså. Det onde skjuler seg bak de tilsynelatende største maktene, religionen og statsmakten, og spiller på lag med dem. Det gode har bare sine egne krefter og sin egen list å stole på; men når nøden er størst, dukker en enda større makt opp: folket. Scenen hvor folket dukker opp foran Notre-Dame, er voldsom – hos Hugo, vel å merke, ikke hos Maj Bylock.

Denne delen av handlingen gjentok forresten Victor Hugo i sitt skuespill Le Roi s’amuse («Kongen morer seg»), som Giuseppe Verdi tonesatte og utga i operas form under tittelen «Rigoletto». Her var det Verdi og hans librettist som forgrep seg: Sluttscenen fra «Le Roi s’amuse», hvor folket kommer og bistår den utrøstelige faren som er blitt narret til å knivstikke sin egen datter mens kongen synger fornøyd i bakgrunnen, folket som lover den ulykkelige pukkelryggen hevn, er borte i Verdis «Rigoletto». Revolusjonens dimensjon er bevisst fjernet.

Victor Hugos politiske oppfatninger passet i det hele tatt dårlig inn i samtidens reaksjonære Europa, som utover annen halvpart av 1800-tallet ble preget av Napoleon 3. og Bismarck. Derfor tilbrakte da også Hugo 20 år i eksil på Kanaløyene Jersey og Guernsey, hvor han la seg ut med den britiske kronen fordi han var en aktiv motstander av dødsstraffen, over 100 år før den ble opphevet i hans hjemland Frankrike – hans ungdomsroman Les Derniers jours d’un condamné («En dødsdømts siste dager») fra 1829 brukes fremdeles i kampen mot dødsstraff i mange land.

Notre-Dame de Paris er også et ungomsverk; den endelige versjonen kom ut i 1832, da Hugo var 30 år – han ble 83 og skrev og skrev hele tiden. Romanen er derfor ikke noe finpusset, glatt verk, men et taggete, uproporsjonert monument som rager i mange dimensjoner. Forresten laget Victor Hugo selv en operalibretto basert på boken, til Louise Bertins opera «Esmeralda», som hadde premiere i 1836. Den blir ikke spilt lenger.

Gyldendals Ringeren i Notre-Dame er ikke Victor Hugos verk, slik at forfatternavnet på forsiden av boken er et falsum. Hvis det i stedet hadde stått noe slikt som: Maj Bylock: Ringeren i Notre-Dame, etter en idé av Victor Hugo, ville det kanskje ikke ha vært så galt. Maj Bylocks historie er riktignok flat, banal og springende, men den fungerer like bra som mange andre flate og banale, melodramatiske historier. Hvis den dessuten kan trekke noen lesere til den virkelige Notre-Dame de Paris, er kanskje noe oppnådd likevel. Tegneseriebladene «Illustrerte Klassikere» fungerte slik på enkelte for mange år siden. Men lar Victor Hugos store roman seg skaffe i norsk oversettelse for tiden? Hvis ikke, ville det kanskje være en oppgave for forlags- og bokhandlerverdenen åsørge for at verdenslitteraturens klassikere finnes, ikke bare maltrakteres?

En pussighet, forresten. Noe av handlingen i Maj Bylocks gjenfortelling foregår et sted som kalles «Mirakelgården». Noe slikt sted finnes ikke, heller ikke i Victor Hugos bok. Det franske uttrykket «cour de miracles» betegner et hvilket som helst sted hvor tyver og tiggere ferdes. Skal man først gjenfortelle et verk, er det en fordel å forstå det.



Skrevet av:

Ringeren i Notre-Dame

Klassiker
Gjenfortalt av Maj Bylock

Illustrasjoner av Tord Nygren
Oversatt fra svensk av Jørn Roeim
87 sider
Gyldendals Juniorklassikere, 2004

Anmeldt av Kjell Olaf Jensen

Når opphavsrett ikke lenger beskytter

Hvis ikke Victor Hugos Notre-Dame de Paris hadde vært så gammel at det ikke lenger er noen opphavsrett å ta hensyn til, ville denne boken ha vært en forbrytelse også i juridisk forstand.

Victor Hugo er en av romantikkens store forfattere, og faktisk en av fransk romantikks ideologer. Notre-Dame de Paris er en av det tidlige 1800-tallets store romaner.

Gyldendals «Ringeren i Notre-Dame» er ingen ting av noe av dette, men en søt, melodramatisk tragedie, oppsummert og gjenfortalt av svenske Maj Bylock. Den majestetiske originalens drøyt 500 sider med fluesporskrift er blitt til 87 små sider når man trykker med kjempeskrift og mange og store illustrasjoner.

Illustrasjonene er forsåvidt greie nok, selv om de ikke gir stort, annet enn å fortelle at slik ser tegneren de få personene som har fått bli med fra Hugos verk. Og de gjengir i hvert fall ikke den pukkelryggede dvergen Quasimodo som en vakker Hollyowood-figur i kjempeformat, slik Disneys tegnefilm gjorde. (Forsiden av boken er selvfølgelig hentet fra nettopp Disney-filmen og har knapt noe med hverken denne boken eller originalen å gjøre.)

Hva er så Victor Hugos verk? For det første finnes det ingen «ringer» i tittelen. Den norske tittelen er riktignok ikke noe Gyldendal har funnet på nå – «Notre-Dame de Paris» har alltid hett «Ringeren i Notre-Dame» på norsk. I Hugos roman er det den mektige katedralen som er bokens «hovedperson». Gjennom 30 tettrykte sider skildrer han i voldsomme vendinger et av middelalderens største byggverk og den enorme utsikten man har fra toppen av det. Kirken blir levende, som en kraft i boken. I Gyldendals/Maj Bylocks versjon er den borte, annet enn som et praktisk møbel i fortellingen.

Man har hentet ut en håndfull personer fra originalverket og fortalt om noen av hovedmomentene i handlingen, som stadig foregår på 1400-tallet (Hugo beklager i sin bok at den store katedralen nå på 1800-tallet ikke lenger er hva den var da den sto nybygget): Den uutholdelig stygge, pukkelryggede dvergen Quasimodo som blir sørget for av den nifse presten Frollo og oppdratt i kirken; lille Esmeralda som blir stjålet av sigøynerne, vender tilbake som vakker, ung kvinne, dømmes som heks og skal henrettes; Quasimodo som forsøker å forsvare henne ved å trekke henne inn i kirken; den flotte, men feige Febus som forelsker seg i henne, i likhet med Frollo. Det er omtrent alt. Borte er de mektige kreftene som kjemper om menneskesinnet, det ondes voldsomme kamp med det gode, det gode som ikke nødvendigvis er vakkert – Quasimodo er det motsatte av vakker, steinuhyrene på Notre-Dame likeså. Det onde skjuler seg bak de tilsynelatende største maktene, religionen og statsmakten, og spiller på lag med dem. Det gode har bare sine egne krefter og sin egen list å stole på; men når nøden er størst, dukker en enda større makt opp: folket. Scenen hvor folket dukker opp foran Notre-Dame, er voldsom – hos Hugo, vel å merke, ikke hos Maj Bylock.

Denne delen av handlingen gjentok forresten Victor Hugo i sitt skuespill Le Roi s’amuse («Kongen morer seg»), som Giuseppe Verdi tonesatte og utga i operas form under tittelen «Rigoletto». Her var det Verdi og hans librettist som forgrep seg: Sluttscenen fra «Le Roi s’amuse», hvor folket kommer og bistår den utrøstelige faren som er blitt narret til å knivstikke sin egen datter mens kongen synger fornøyd i bakgrunnen, folket som lover den ulykkelige pukkelryggen hevn, er borte i Verdis «Rigoletto». Revolusjonens dimensjon er bevisst fjernet.

Victor Hugos politiske oppfatninger passet i det hele tatt dårlig inn i samtidens reaksjonære Europa, som utover annen halvpart av 1800-tallet ble preget av Napoleon 3. og Bismarck. Derfor tilbrakte da også Hugo 20 år i eksil på Kanaløyene Jersey og Guernsey, hvor han la seg ut med den britiske kronen fordi han var en aktiv motstander av dødsstraffen, over 100 år før den ble opphevet i hans hjemland Frankrike – hans ungdomsroman Les Derniers jours d’un condamné («En dødsdømts siste dager») fra 1829 brukes fremdeles i kampen mot dødsstraff i mange land.

Notre-Dame de Paris er også et ungomsverk; den endelige versjonen kom ut i 1832, da Hugo var 30 år – han ble 83 og skrev og skrev hele tiden. Romanen er derfor ikke noe finpusset, glatt verk, men et taggete, uproporsjonert monument som rager i mange dimensjoner. Forresten laget
Victor Hugo selv en operalibretto basert på boken, til Louise Bertins opera «Esmeralda», som hadde premiere i 1836. Den blir ikke spilt lenger.

Gyldendals Ringeren i Notre-Dame er ikke Victor Hugos verk, slik at forfatternavnet på forsiden av boken er et falsum. Hvis det i stedet hadde stått noe slikt som: Maj Bylock: Ringeren i Notre-Dame, etter en idé av Victor Hugo, ville det kanskje ikke ha vært så galt. Maj Bylocks historie er riktignok flat, banal og springende, men den fungerer like bra som mange andre flate og banale, melodramatiske historier. Hvis den dessuten kan trekke noen lesere til den virkelige Notre-Dame de Paris, er kanskje noe oppnådd likevel. Tegneseriebladene «Illustrerte Klassikere» fungerte slik på enkelte for mange år siden. Men lar Victor Hugos store roman seg skaffe i norsk oversettelse for tiden? Hvis ikke, ville det kanskje være en oppgave for forlags- og bokhandlerverdenen åsørge for at verdenslitteraturens klassikere finnes, ikke bare maltrakteres?

En pussighet, forresten. Noe av handlingen i Maj Bylocks gjenfortelling foregår et sted som kalles «Mirakelgården». Noe slikt sted finnes ikke, heller ikke i Victor Hugos bok. Det franske uttrykket «cour de miracles» betegner et hvilket som helst sted hvor tyver og tiggere ferdes. Skal man først gjenfortelle et verk, er det en fordel å forstå det.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.