Riordan på dypt vann

Dypets datter er preget av å være et bestillingsverk. Suksessforfatter Rick Riordan har tydeligvis fått et tilbud han ikke kunne takke nei til. Resultatet er en fortelling som er sterkt inspirert av En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya, begge skrevet av Jules Verne. De to klassikerne er kuttet opp, tilsatt noen tidsriktige ingredienser, kokt i hop og pyntet som en futuristisk eventyrroman. Kort fortalt handler Dypets datter om den begavede Ana Dakkar, førsteårsstudent på det velrenommerte Harding-Pencroft-akademiet. I starten av boka blir skolen hennes utslettet av det rivaliserende Landinstituttet, og hun og de andre førsteklassingene må ut på havet for å ta opp kampen mot en fiende som virker uovervinnelig. Heldigvis har Ana evner og anlegg, og selvsagt tilgang til avansert teknologi.

To avslørende forord

Ikke alle bøker trenger et forord. Dypet datter trenger tydeligvis to. Før leserne kommer fram til fortelling om Ana, må de først gjennom en ganske lang «blurb», en tekst som kunne vært brukt for å promotere boka. Det spesielle her at reklamen er bakt inn i selve boka. Forordet er skrevet av Roshani Chokshi, forfatteren av Aru Shah-kvintetten, en bokserie som visstnok er «perfekt for fans av Rick Riordan» (Google Books). Hun har lest Dypets datter og hevder entusiastisk at boka fanger inn hver eneste bit av ærefrykt og redsel for havets «ukjente krefter, ufattelige skjønnhet og uutnyttede potensial». Historien er «spennende», «skremmende» og «kjempekul», ifølge Chokshi.

Etter forordet kommer det en lengre innledning. Her forklarer Riordan hvorfor han skriver seg inn i en sentral del av Jules Vernes litterære univers. På en barnebokmesse i Bologna får han spørsmål fra en av sjefene i Disney Publishing om han vil skrive om noe som de har rettigheter til. Riordan velger seg umiddelbart En verdensomseiling under havet. Kaptein Nemos verden har tydeligvis gjort inntrykk, selv om han innrømmer at han syntes Vernes romaner var «tunge og trege» da han var gutt. Disneys filmversjon av En verdensomseiling under havet (1954) derimot elsket han.

Hva er det som foregår her? Det er snakk om skryt fra en forfatterkollega, rettigheter til gamle fortellinger, Disney. Er Dypets datter første tiltak for å revitalisere Jules Verne? Vil vi se oppdaterte filmversjoner av både En verdensomseiling under havet og Den hemmelighetsfulle øya i nærmeste framtid? Det som er tydelig er at denne boka ikke har startet i forfatterens hode, men er initiert av kommersielle aktører. Forordene fungerer som reklame – eller kanskje som unnskyldning for at boka ikke har blitt så bra som kunne ha blitt med større grad av frihet i skriveprosessen.

Arven etter Jules Verne

De fleste av Riordans kjernelesere kjenner Vernes Nemo-fortellinger ganske dårlig, og han er derfor påpasselig med å flette inn og forklare alle referansene til Jules Vernes verden. I første halvdel av boka er spenningen knyttet til stadige nye avsløringer som avdekker slektskap og forbindelser til Kaptein Nemo. Dette håndverket behersker Riordan. Hvert kapittel avsluttes med en cliffhanger som driver handlingen og leserne videre. Riordan har en effektiv fortellerstil som står i sterk kontrast til Vernes langsomme og dvelende skildringer. Det er action og avsløringer framfor vitenskapelige utlegninger. Men hvor engasjerende er disse avsløringene for lesere som aldri har hørt om verken Nemo eller Jules Verne?

Riordan presser innholdselementer fra Vernes verden inn i sin moderne suksessformel.  Resultatet er en haltende fortelling som ikke gir karakterene rom til å utvikle seg og utfolde seg naturlig. De er overraskende flate. Emosjonelt sett er de aldri helt på høyde med situasjonene de utsettes for. Noen av konfliktene studentene imellom er umulig å forstå, med tanke på hvor ressurssterke de er. En litt uheldig kommentar fra en av guttene, gjør ham til et hatobjekt for alle jentene i flere år etterpå. Dette halmstrået legger grunnlaget for konflikten i gruppa. Med enkle, kommersielle triks prøver Riordan å tilpasse fortellingen målgruppen. Men appellerer lissomkonflikter i gruppa, samt mensen-plager, egentlig til jentelesere? Jeg håper de ikke lar seg lure.

Ingen verdig arvtaker

Verne er kjent for sine visjonære og kunnskapsrike romaner. Han bygget mye av det han skrev om rundt naturvitenskapelig kunnskap. Riordan, derimot, kamuflerer sin manglende forståelse eller interesse for vitenskap i mumbo-jumboaktige beskrivelser av alternativ teknologi, såkalt «alt-tek». Det blir faktisk for dumt når Ana og hennes medstudenter må finne en øy innen tre dager, ellers går de tom for mat og vil dø. Dette er noen av verdens ledende eksperter i marinbiologi, de er om bord på et høyteknologisk skip ute på havet, og må finne en øy med mat. Hallo! Kan noen fortelle Riordan om fenomenet fisking! Verne må snu seg skamfull i graven over å ha fått en slik etterfølger.

Muligheten til å bruke «alt-tek» utgjør en farlig mulighet for en spenningsforfatter. Riordan er tydeligvis bundet til å bruke klassiske innholdselementer fra Vernes bøker, og må dermed ty til dramaturgiske nødløsninger for å få handlingen til å gå opp. Når det ser som mørkest ut, trykker en av aktørene på en knapp, og så løser alle problemer seg. Det er flere slike «knapper» i dette universet, og de blir trykket på. Resultatet er at fortellingen blir det motsatte av spennende. Ettersom teknologien er fullstendig uforståelig, lærer man heller ingen ting av de løsningene forfatteren legger fram. Riordan er en underholdnings­forfatter, og han kan de fleste av triksene som skaper leserengasjement. Men når innholdet ikke passer inn i suksessformlene, blir resultatet skuffende. En jevnt over god oversettelse kan heller ikke rette opp et semmert utgangspunkt. Det skal nok mer til enn dette for å få liv i gamle Nautilus.