Robins reise

Robins reise

Boktittel: Robins reise

Forfatter: Harald Nordberg

Illustratør: Harald Nordberg

Forlag: Aschehoug

Årstall: 2010

Antall sider: 50

ROBINSONADE I RUNDKJØRINGEN Robinson Crusoe møter Peter Pan møter Pablo Picasso møter Walt Disney… på

ROBINSONADE I RUNDKJØRINGEN

Robinson Crusoe møter Peter Pan møter Pablo Picasso møter Walt Disney… på en øde trafikkøy i et hav av biler.

”Det aller beste er når de store leker.” Påstanden er hentet fra Albert Åberg, og de fleste barn vil nok si seg enige. Vi voksne er ofte så vonde å be når det gjelder å tre inn i barns rollelek. For de motvillige som ”skal bare…” før de deltar i leken, er det inspirasjon å hente i bildeboka Robins reise. Pappaen i denne fortellingen er nemlig skikkelig god til å leke med sønnen sin, og forfatter Harald Nordberg er skikkelig god til å leke med kjente litterære og ikoniske referanser av alle slag.

Midt i trafikken

Robin vil ut på oppdagelsesferd. Han og pappa pakker proviant og drar av gårde. Men pappas motorsykkel streiker underveis, og de strander på en trafikkøy. Her bygger de et imponerende trehus, spiser sardiner og utforsker terrenget. Det viser seg etter hvert at øya allerede er bebodd av den vennligsinnete Fredag og vennene hans. Fredag lærer dem å fiske kasser med mat fra lastbilene på motorveien, og lenge lever de alle i pakt med ”naturen”. Helt til idyllen trues av det nye kjøpesenteret som skal bygges på øya. Dermed må øyboerne utarbeide en lur strategi for å holde bulldoserne på avstand, slik at de kan redde det de mener er ”verdens beste trafikkøy”.

Urban villmark

Og nettopp denne umulige dobbeltheten der urørt paradis møter tungtrafikk er originalt tenkt, og bidrar til å skape glidende overganger mellom illusjon og virkelighet. Historien ligger hele tiden og vaker i dette spenningsfeltet der den bittelille øya rommer enorme mengder uutforsket villmark, mens skyskrapere og reklameboards rager i bakgrunnen. Det blir en kul kabal som ikke helt går opp.

Kjentfolk

Robins reise er, som tittelen tilsier, en intertekstuell pastisj som leker med barnebokklassikere som Robinson Crusoe, Til Huttetuenes land og Peter Pan for bare å nevne noen. Og typegalleriet på trafikkøya må sies å være mildt sagt eklektisk. Her finner vi Pinocchio, Sinbad Sjøfareren, tinnmannen fra Oz, han lille med flosshatten i Alice i Eventyrland, som også kanskje kan være H.C.Andersen? Eller ligner han ikke rett og slett litt på Søren Kierkegaard? I jakten på litterære referanser har jeg googlet meg gul og blå i et fånyttes forsøk på å identifisere den hjelpsomme Fredag. Iført renessanse – inspirerte gevanter, svart pasjehår og et imponerende nesegrev minner han om noen. MEN HVEM? Sitting Bull? Christoffer Columbus? Paven? Kjære Harald Nordberg: si det vær så snill!

Kunstferdig

Mye av moroa med å lese Robins reise er altså knyttet til følelsen av gjenkjennelse. En slags Hvor er Willy for voksne, der kjente maleriske motiver opptrer på rekke og rad. Nordberg låner med begge hender, og har lagt et kunsthistorisk puslespill der biter av Picassos ”Guernica” flettes sammen med Arcimboldos frukt og grønt. I elva flyter Andy Warhols Cambells-suppe forbi, og øya antar gradvis form av Magrittes flyvende klippe. Men dette er intellektuell innsidemoro som i liten grad inkluderer barn. Spørsmålet er om det gjør noe?

Tilbake til naturen nå igjen?

Og nei, det gjør absolutt ingenting, for dette er en visuelt svært vakker bok uansett hvilke forkunnskaper man måtte møte den med. Det er noe poetisk over Robins univers, noe fint og lite høyrøstet, det store formatet til tross. Som illustratør representerer Nordberg noe eget og noe annet. Teksten fremstår imidlertid etter hvert som et litt slitent ekko av 70-tallets sivilisasjonskritiske barnelitteratur. I samme tradisjon som Jørgen Moes vei 13, Serafin og Plym og Barbapapa, trues øya av kyniske utbyggingsplaner. Dermed konstrueres en maskin av skrot for å skremme vekk inntrengerne. Når dette viser seg å være en utilstrekkelig løsning, heiser Robin og co storseilet, seiler mot stjernene og forsvinner. Dette har vi sett før, og den maskinstormerske kampen mot gravemaskinene kunne med hell vært gitt en ny omdreining avslutningsvis. For den tradisjonelle natur–kultur-konflikten faller på sin egen urimelighet når det tross alt er en rundkjøring som utgjør bokas tapte paradis. Slik virker problemet litt kunstig og problemløsningen litt for lettvint. Og nettopp fordi ideen med en øde trafikkøy er så god, hadde teksten fortjent en spenstigere og mer uforutsigbar spenningskurve.

Andre stjerne

Men i rettferdighetens navn: Når øya på siste side gradvis stiger til værs, og låner silhuetten til Peter Pans flyvende skip, slik vi kjenner det fra Disney-filmen, er det ganske flott. Så flott at man får litt lyst til å bygge en trehytte av sofaputene, og si som gutten som aldri ville bli voksen: ”Ta andre stjerne til høyre og fortsett til morgengry!”

Mette Moe

Født 1970. Allmennlærerudannet med hovedfag i nordisk litteratur fra UiO. Har jobbet som lærer i grunnskolen og videregående skole. Førstelektor i norsk ved grunnskolelærerutdanningen ved OsloMet Storbyuniversitetet. Foto: Syver Reinton