Robinson Crusoe

Så ble han forkynner likevel …

Daniel Defoes roman Robinson Crusoe fra 1719 er kanskje
klassikeren over alle klassikere. I hvert fall er det få romaner som er
blitt etterlignet så mange ganger.

Allerede tittelen på denne klassikeren er sterkt forkortet. Det er
likevel forholdsvis lett å tilgi, når originalens fulle tittel lyder:
Livet og de underlige, forbausende eventyrene til Robinson Crusoe fra
York, sjømann, som levde i åtteogtyve år helt alene på en ubebodd øy ved
Amerikas kyst, nær munningen av den store elven Orinoco, etter å ha
blitt kastet i land ved et skipbrudd da alle mann omkom unntagen han
selv, med en redegjørelse for hvordan han til slutt ble befridd på like
underlig vis av pirater. Skrevet av ham selv.

Handlingen er kjent av alle. Eller er den det? Hva med Robinsons
første fryktelige reise fra Hull i Nord-England, som etter en ukes
tid(!) endte med hans likeså første fryktelige skipbrudd ved Yarmouth,
utenfor munningen av Themsen? Og hva med den andre reisen, til Afrika
for å bytte glassperler mot gullstøv? Eller den tredje, da han ble tatt
som slave av en maurisk sjørøver og langt om lenge flyktet i båt langs
Afrika-kysten hvor han vant lokalbefolkningens respekt ved å opptre som
mektig løve- og leoparddreper? Eller den fjerde, til Brasil hvor han
skaffet seg en plantasje? Først på sin femte reise, da Robinson Crusoe
skal tilbake til Afrika for å skaffe seg slaver til plantasjebruk og
salg, lider han det berømte skipbruddet som plasserer ham på en øde øy –
som likevel ikke er mer øde enn at han kan se over til Trinidad, og som
(mer kjent blant det lesende publikum) blir hyppig besøkt av de brutale
karib-indianerne. (På den tiden som skildres, midten av 1600-tallet, ble
forøvrig karib-indianerne presset nordvestover i den karibiske øyrekken
av de enda mer brutale europeerne; i dag overlever noen få tusen av dem
på den karibiske øya Dominica).

«Alle» vet også at Robinson og hans trofaste tjener Fredag etter 28
år blir «reddet» ved at det kommer et skip med mytterister, og at de to
bytter plass med mytteristene. At dette plassbyttet er en temmelig
blodig og krigersk historie, er mindre fremme i bevisstheten. Likeledes
at det rommer en god del humor. Og historien som følger, om hvordan
Robinson administrerer sitt forretningsimperium, er heller ikke så
kjent.

Alt dette kan tyde på at Aschehougs nyutgivelse av klassikeren har
forkortet mer skånsomt enn mange tidligere utgaver. Likevel må det være
skåret forholdsvis grovt ned (jeg har ikke originalen for hånden),
ettersom Robinson stadig nevner ting han skal si mer om senere, noe som
aldri blir gjort i denne utgaven. Med mindre Robinson er en svært
upålitelig forteller. Men i så fall må også illustratøren være en
upålitelig illustratør, ettersom enkelte av de hyggelige, gammeldagse
illustrasjonene viser Robinsons bruk av gjenstander som han i teksten
klager over at han ikke klarer å fremstille.

Få klassikere ble så umiddelbart populære som Robinson
Crusoe. Boken ble en av det tidlige 1700-tallets største
bestselgere, til tross for – eller kanskje nettopp fordi? – den egentlig
er en sterkt moralsk forkynnelsesbok. Om og om igjen får vi høre at
Robinson selv nedkaller alle ulykkene over seg fordi han ikke hører på
sin fars gode, kristne råd, og om og om igjen møter vi det anglikansk-
puritanske idealet: Be og arbeid, og angre dine synder. Først da
Robinson oppretter et korrekt forhold til Gud, begynner det å gå ham
virkelig godt. Og da han oppdrar Fredag i den samme puritanske tro, går
det aldeles strålende. Det skipbrudne spanske skipsmannskapet som havner
hos karib-indianerne (men heldigvis hos stammen til Fredags far) helt
mot slutten av Robinsons opphold på øya, blir riktignok funnet å være
til nød redningsverdig av Robinson, men først etter at de har lovet ikke
å ta noe særlig hensyn til sin forferdelige, katolske tro. Katolisismen
er nemlig en vederstyggelighet på linje med kannibalisme, minst: «Jeg sa
at (…) jeg heller ville utlevere meg til de innfødte og la meg spise
av dem, enn falle i prestenes og inkvisisjonens ubarmhjertige klør,»
bekjenner Robinson. Daniel Defoe var født som presbyterianer, og det var
meningen at han skulle bli prest. Det ble han ikke, men i sine bøker ble
han i hvert fall åpenbart forkynner.

Oversettelsen er litt stiv og gammelmodig, men med et rikt og
variert språk. I tillegg er denne utgaven belemret med et overdådig
antall trykkfeil. I adskillige passasjer er «å» systematisk blitt til
«a», noe som kan virke plagsomt. At Robinsons dagbok opererer med datoen
«75. juni», skjønner man likevel umiddelbart må være feil. Det kan virke
som om forlaget har skannet inn en gammel oversettelse uten å se særlig
nøye på det tildels merkelige resultatet.

Når blir forresten fortsettelsen på Robinson Crusoe nyutgitt
på norsk? Allerede i samme år, 1719, utkom nemlig en bok vi kan omtale
under kort-tittelen Robinson Crusoes videre eventyr, hvor vår
helt streifer til lands og til vanns over hele verden gjennom elleve år.
En av episodene, gjenbesøket på øya, er faktisk tatt med til slutt i
denne nyutgivelsen til Aschehoug, som en kort oppsummering. Det finnes
også et etterskrift med filosofiske refleksjoner, fra 1720: Alvorlige
refleksjoner gjennom Robinson Crusoes liv og forbausende eventyr.