Røverskogen

Speiderlitteraturen: Alltid beredt

Å lese Røverskogen hensetter leseren i en eiendommelig stemning og til en forgangen tid. Sagnet om hvorfor det ikke vokser trær på Gossen er som alle sagn ikke tidsbestemt, og fortellingen er tro mot det sjangertrekket. De historiske detaljer gir ikke belegg for å bestemme fortellingens tid noe nærmere enn en gang etter Svartedauden og før 1814.

Like sterk museumsfølelse gir selve lesningen av boken. Kanskje kan det sammenlignes med å komme over en fillete lefse av en bok i den nederste hylla på en av DNTs turisthytter, og i mangel av noe bedre tidsfordriv setter man seg ned for å lese noe en turgåer for 80 år siden la igjen. Man føler at denne boka like gjerne kunne vært skrevet da speiderlitteraturen stod sterkt en gang på 20-30-tallet, og folk villig leste bøker om kjekk ungdom som levde og overlevde ute i naturen uten annet enn en kniv og et fiskesnøre til hjelp.

Effektiv fortelling og langdryg natur
Fortellingen til debutant Harald Nortun har et effektivt plot. En gutt rømmer fra en tyrannisk onkel, blir funnet og adoptert av en sjølberga familie som bor i skogen. Familien har en fosterdatter som bærer på en hemmelighet: Hvem er hennes opphav? Konflikten med onkel holdes ved like, og mot slutten samles trådene: En apokalyptisk skogbrann tvinger fram en uunngåelig konfrontasjon med den despotiske onkelen.

Rundt dette plottet tegner Nortun et detaljert og rikt bilde av naturen, årstidenes gang og menneskets plass i helheten. Leseren får servert lange, detaljerte skildringer av naturen. Forfatteren legger for dagen en grundig og troverdig kunnskap om naturen på øya der handlingen utspiller seg. Dette utdraget gir et visst inntrykk:

Stormåse, svartbak og sildemåse sirklet skrikende over oss. En og annen fugl stupte ned, sneiet nesten hodene våre for å skremme og jage oss. Reirene var lette å finne, de lignet skåler av mose, lyng og tørr tang. På kanten av et av reirene fant vi en råtten flik av et gammelt sildegarn. I reirskålene lå opptil tre egg, lysebrune med store og små svarte flekker og prikker. I reirene med bare ett eller to egg, gravde måsene ofte litt mose eller en lyngtust over dem som skjul. Det var helst disse reirene vi tok egg fra. Når vi tok ett egg fra fugler som ennå ikke hadde verpet ferdig, ville fuglen fortsette å verpe i det samme reiret, helt til kullet var fullt. Om en dag eller to kunne vi komme tilbake og ta flere egg fra de samme reirene. (s. 43)

Kunnskapsnivået til forfatteren imponerer. Han har virkelig evnen til å hente fram og bruke den gode observasjonen. Denne anmelder tok seg mange ganger under lesningen i å ønske seg forfatteren som følge på neste skogstur; det ville vært lærerikt og engasjerende.

Samtidig synes jeg at de mange naturskildringene demper lesehastigheten og bremser framdriften i fortellingen. Flere kapitler her faller helt ut av fortellingen. De består utelukkende av tablåaktige skildringer av for eksempel skogen om vinteren. Hvis ikke leseren visste gjennom frampek at noe forferdelig vil komme til å skje, ville han kanskje bli borte der mellom de snøkledde granene. Skildringen av naturens gang klarer ikke å holde på den samme spenningen som konflikten med onkel, og pausene er for lange til at de kan fungere som spenningsakkumulerende cliffhangers.

Flere hjelpekonflikter ville lettet lesningen av de lange naturskildringene. For eksempel ble det ganske tidlig introdusert en bjørn som kunne skape dobbelte problemer for skogsfolket. En bjørn ville både åpnet for naturlige naturskildringer, og holdt konflikten med gårdfolket ved like. Dessverre følger ikke Nortun opp denne anledningen.

Sjangerproblemer
Et annet problem med naturskildringene til Nortun, er at de ofte bærer preg av å være faglitteratur. De mange detaljene skygger for en sansende person som opplever, føler og skaper en stemning. Noen ganger er det som å lese læreboka ”Livet i fjæra”, og ikke ”Helge i Røverskogen”. Selve hovedplottet derimot er like dramatisk som en hvilken som helst kioskroman: Her får vi servert trolldom, hekseri, incestuøs søskenkjærlighet, kultisk spedbarndrap og et ødipalt fadermord.

Umiddelbart skulle en tro at kiosklitteraturen og naturfagsboka var to uforenelige sjangere. Samlet mellom to permer må jeg innrømme at Nortun har klart det kunststykket å lage en helhet ut av stoffet sitt. De to motstridene sjangrene setter likevel fingeren på et ømt punkt hos Nortun: Konflikten mellom viljen til å belære og evnen til å underholde. Denne boka klarer sjelden begge deler samtidig.

Målgruppe?
Denne fortellingen reiser også noen spørsmål knyttet til forhold rundt boka. Jeg undrer meg for eksempel over at forlagene ser et salgspotensial i en anakronistisk sjanger som speiderlitteraturen. Det ville gledet meg hvis denne boka ble revet ut av hyllene på Tanum, men jeg tviler imidlertid på det, og det skyldes først og fremst interessene til dagens unge lesere.

Hvilken målgruppe ser forlaget for seg for denne type litteratur? Å lese om et gammelt sagn i romanform ville nok utvilsomt ha appell hos lokalbefolkningen. En robinsonade fra Gossen kunne nok også engasjere blasert byungdom. Men når alt dette egentlig bare er ytre staffasje rundt en lærebok i naturfag, hvem er da kjøper av boka? Norske skoleelever? Norske lærere?