Rojal underholdning

Emnet for Jon Ewos nyeste bok, Norske konger og dronninger, kan framstå som noe traust – kongerekka er neppe like sentral i skolens pensum nå som for et par generasjoner siden. Men verket beskrives av Cappelen Damm som nyskapende: «For første gang presenteres alle norske konger og dronninger noensinne, skrevet i Jon Ewos karakteristiske lette, underholdende stil.»

En engasjert forteller

Bokas vaskeseddel er formulert som spørsmål og lover oss variert lektyre: «Hvem var den eneste dronningen som styrte landet uten en konge ved sin side? Hvem var vår yngste konge noensinne? Hvem er stamfaren til dagens kongehus? Hvem var den første kongen og dronningen som giftet seg av kjærlighet? Hvem ble drept av en hjort? (…)» (I parentes bemerket: At denne korte teksten inneholder den ugrammatiske setningen «Og visste du at vi har mye å takke en dronning for at det ikke ble krig mellom Norge og Sverige i 1905?», vekker en viss skepsis når det gjelder grundigheten i den redaksjonelle prosessen.) Baksideteksten vekker nysgjerrighet. Men dette er ikke Guinness rekordbok – den som vil ha svar på spørsmålene, må lese boka fra perm til perm.

Kongene (og dronningene) er presentert i kronologisk orden, gruppert i sju perioder. Hver av disse periodene beskrives kort før Ewo gir seg i kast med de komprimerte vitaene over regentene i angjeldende periode. Hver av dem nevnes med nummer i kongerekka, navn og eventuelt tilnavn. Nedenfor står en liten faktaboks med fødsels- og dødsdato samt ektefelles navn og biografiske data, og så følger regentbiografien, som stort sett er på mellom én og én og en halv side. Teksten er, som forlaget lover, underholdende. Flere ganger gir Ewo plass til et overraskende blikk på velkjente historier, som når det fortelles om miraklene som skjedde etter Olav den helliges død: «På den tiden syntes man tydeligvis at det var en helt naturlig ting å leie en blind mann inn til kongens lik.» Iblant kommer forfatteren til syne og tar stilling: «Det som fulgte var grusomt, men typisk for en nådeløs tid.» Han spanderer et utropstegn i ny og ne («Plutselig var det tre konger som styrte Norge!») og lever seg inn i dronningenes kvaler når kongene «forsyner seg grovt» av «andre damer». Om Christian 4.s kone Anne Kathrine heter det: «Hun var lojal mot ham, så lojal at det nesten er vondt å tenke på. Hun må ha valgt å overse mye ved kongens oppførsel.» Det er denne engasjerte fortelleren som lykkes best i å formidle stoffet.

Det norske «vi»?

Forfatteren er av og til del av et «vi», men det er ikke alltid så klart hvem «vi» er. Han skriver om Stockholms blodbad, som fant sted under Christian 2., at «Vi er ikke sikre på om kongen sto bak». Andre steder er det et nasjonalt «vi», som når Ewo skriver om svartedauden: «Vi ble et puslete, nesten forsvarsløst land.» Dette vi-et sier også noe om den tenkte leseren: Han eller hun har norske røtter langt bakover i historien. I lys av dette og av bokas tittel er det umulig å komme utenom spørsmålet om «det norske». Norske konger og dronninger er en presentasjon av alle dem som etter Harald Hårfagre har hersket over det vi i dag kaller Norge – en god håndfull av dem er som kjent ikke «norske» etter Statistisk Sentralbyrås definisjon. Man kunne vente at en bok fra vår egen tid problematiserte størrelsen «Norge» – men i Ewos framstilling kan det se ut til at Norge alltid var en språklig og geografisk enhet, uavhengig av ytre faktorer, som bare lå der og ventet på å bli samlet og styrt.

Tøffe tegninger

Norske konger og dronninger inneholder «mange tøffe bilder», for å sitere husets andreklassing. Hver av kongene (og den ene regjerende dronningen, Margrete Valdemarsdatter) har fått en illustrasjon, nesten alle over en helside. Geir Moens illustrasjoner er gjenkjennelige i stilen: røffe og fargesterke. Moen – ellers kjent som tegneserietegner, blant annet fra Nemi – har lagt vekt på et eller flere aspekter ved hver enkelt hovedpersons livsfortelling og avbildet vedkommende i en situasjon eller med et attributt som leseren vil finne igjen i teksten. Noen av illustrasjonene skiller seg ut – som Magnus 2. Haraldssons. Denne kongen døde antakelig av å ha spist korn med meldrøye på, og illustrasjonen er et svart dødninghode og noen kornaks mot en giftiggrønn bakgrunn. Harald Hardrådes sønn, den senere Olav Kyrre, måtte hente farens lik fra slagmarka ved Stamford. Dette har Moen skildret over en dobbeltside – illustrasjonen der en spinkel tenåring beveger seg mot en haug av ille tilredte døde vikinger under en mørk og nesten helt jevn himmel, får fram den uhyggelige «stillheten etterpå». I teksten holder Ewo denne episoden fram som en mulig årsak til at Olav Kyrre ble en fredskonge, og illustrasjonen er svært lojal mot denne tolkningen. Der volden ellers i illustrasjonene er tegnet slik at den kan framkalle gode grøss, gir bildet av den unge Olav helt andre assosiasjoner.

Slurvefeil skjemmer

Ewo og Moen har utvilsomt tatt mål av seg til å skape et praktverk, og de lykkes langt på vei. Dessverre skjemmes utgivelsen av slurv. Det hevdes i forordet at kongerekka teller «64 konger, noen med dronning, noen uten». Men (som bebudet i baksideteksten) én av de 64 er ingen konge, men en dronning – som «styrte landet uten en konge ved sin side». Slike feil undergraver tilliten allerede før lesningen kommer i gang, og det er flere tegn i teksten til at det kan ha gått litt fort i svingene. Faktaboksen om Harald Hardråde opplyser om at «Han ble også gift med Tora Torbergsdatter», men i brødteksten på samme side står det at «i dag tviler vi på om de virkelig var gift. Hun var nok antakelig bare elskerinnen hans.» I samme kategori havner forklaringen om at Norsk Kroningsmuseum «ligger ved (sic) Erkebispegården i Trondheim» fordi «norske konger blir kronet i Nidarosdomen». Den siste kroningen fant som kjent sted i 1906, kroningsparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1908.

For vanskelig eller for enkel?

Selv nærmet jeg meg boka med nysgjerrighet, ikke minst når det gjelder tenkt målgruppe. Boka er stor og tung, med mye tekst, men den er gjennomillustrert og har et iøynefallende omslag. Er dette en høytlesningsbok for interesserte åtteåringer? Et oppslagsverk for ungdomsskoleelever? Fagbok for elleve år gamle nerder? Forlaget oppgir at boka passer for aldersgruppen 8–14 år. Det er stor forskjell på en åtteåring og en fjortenåring både når det gjelder leseferdigheter, historiekunnskaper og modenhet. Og nettopp dette ser ut til å være et problem for denne utgivelsen. Jeg har vondt for å se for meg at en fjortenåring har tålmodighet med formuleringer som: «Når vi snakker om konger og dronninger, ser du sikkert for deg kong Harald og dronning Sonja. De reiser rundt i landet, er godt likt av de fleste, åpner broer og besøker skoler.» Ifølge læreplanen skal tross alt barn som er ferdige med barneskolen, kunne «fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida, og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden». Men Norske konger og dronninger retter seg heller ikke bare mot den yngste delen av målgruppa, teksten spriker: I ett avsnitt serveres forklaring og forenkling, i det neste forutsettes ganske avansert kunnskap.

Norske konger og dronninger har mye å by en interessert leser, men tydeligere tanker om målgruppas forutsetninger og forkunnskap ville gjort teksten mer helstøpt.  Et eksempel: I boka henvises det til forordet i hele 21 fotnoter – alle disse handler om riksråd, tronfølgelover, kroningsregalier eller hird. Samtidig forklares et ord som «stattholder» overhodet ikke, ei heller begrepet «gifte seg uoffisielt». Til tross for at den i likhet med mange av vikingkongene er noe ujevn og rufsete, fortjener denne utgivelsen sin plass på skolebibliotekene – kanskje først og fremst som oppslagsverk og appetittvekker.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Prosa 1/2013.