Rom for lesing

Rom for lesing

Uprisen: Når lærerne skygger banen, oppstår en særegen litteraturinteresse hos elevene. Det skriver også lærerne under på. Men veiledere er uansett fint å ha.

Marte Mittet vant Uprisen i år for sin roman Heiloen, med handling fra andre verdenskrig. Prisen ble delt ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer nylig. Det er ungdomsskoleelever over hele landet som nominerer titlene til Uprisen, og som avgjør vinneren. Vi har tatt en prat med noen av elevene og lærerne på Ris ungdomsskole i Oslo. De har deltatt i Uprisen 2023 med 240 elever – hele 9. trinn på skolen. Elevene som kommer til orde er: Ella Selbo Weyergang, Maria Lossius, Julia Johnsrud Landgraff og Sofie Welle.

De nominerte titlene var:

Blått blod. Halve kongeriket 5 av Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaug, Aschehoug 2022
Lik meg – første gang av Anne Wisløff, Cappelen Damm 2022
Høyt press av Jan Tore Noreng, Gyldendal 2022
Heiloen av Marte Mittet, Omnipax 2022
Splintra av Hilde Myklebust, Samlaget 2022

Elevenes erfaringer

Elevene er enige om at det var veldig kult å lese bøker i norsktimene og at det var givende å lese så mange bøker i et prosjekt hele skolen var felles om. Lærerne ser nytten.

Elever fra Ris skole. Fra venstre: Ella Selbo Weyergang, Julia Johnsrud Landgraff, Maria Lossius og Sofie Welle. Weyergang og Lossius var bokbadere, Landgraff og Welle satt i storjuryen. Foto: Astrid Fosvold.

Hvordan har det vært å jobbe med Uprisen?

Sofie: Jeg liker å lese og føler meg mer engasjert. Vi fikk utforske sjangere vi vanligvis ikke ville plukket opp. Det er bra vi ble nødt til å lese. Mange ville ellers ikke tatt seg tid til å lese så mange bøker.

Ella: Lesegleden har økt og jeg merker at jeg leser fortere. Vi lærte også at vi må slutte å dømme bøker på forsiden. Tittelen må analyseres, hvordan henger den sammen med boka? Sammenhenger mellom titler og innhold er spennende.

Maria: Vi som sitter her, har allerede et forhold til å lese bøker, men for folk som ikke er så flinke til å lese, kan det være vanskeligere.

Sofie: Uprisen har både lange og korte bøker, det er bra, siden mange ikke er vant til å lese.

Ella: Uprisen engasjerer flere jenter enn gutter. Fire av fem bøker har jenter som hovedpersoner. Kanskje hadde Uprisen vært mer engasjerende for gutter, hvis det hadde vært flere gutter som var hovedpersoner?  

Maria: Bare Høyt press er rettet mot gutter, men jeg vil argumentere for at Heiloen er en bok for gutter, vel så mye som for jenter. Men en bok som Blått blod er det flere jenter som plukker opp enn gutter. Gutter blir jo ikke gravide. Det har med virkemidlene i boka å gjøre. Kultur-refleksene er rettet mot jenter. Høyt press er mye bedre likt blant gutta.

Julia: Rekker flertallet av bøker ut til jenter, er det ikke rart at det er flest jenter som leser.

Dere deltok med et helt trinn og dere er ni paralleller, hvordan påvirket det lesingen?

Julia: Det skapte samhold mellom klassene, vi delte på bøkene og pratet om det vi leste.

Ella: Det var fint å ha et prosjekt som alle holdt på med samtidig. Ofte er det sånn at en klasse holder på med et tema, men nå var det ingen som lå foran de andre i norsk.

Sofie: De som er interessert i lesing brukte tid på det. Men ikke alle. Flere syntes det var en byrde å ta med seg bøker hjem.

Ella: Heiloen var lang. Mange syntes det var mye å lese.

Sofie: Men det er fint å bli tvunget til å lese. Du lærer så mye. Vi er blitt bedre til å reflektere over bøker, vi lærte mye om å bedømme om en bok er god eller dårlig.

Julia: Vi lærte også mye av å lese på nynorsk. Gjennom Splintra lærte vi mange nye ord og hvordan de skrives. Vi hadde senere færre skrivefeil enn vi vanligvis har.

Ella: Vi lærte at vi må lese mer enn ti sider før vi kan bestemme om vi liker boka.

Sofie: De første sidene i Heiloen var litt tunge. Etter de første femti sidene tok læreren en oppsummering. Da oppdaget vi at det er lurt å ta en pause og tenke over hva vi leser. Heiloen var virkelig verdt å lese.

Ella: Tankemessig er den veldig fin å ha med seg videre. Vi lærte om 2. verdenskrig og ungdommen på den tiden. Men den handler også om debatter vi har i dag.

Sofie: Vi fikk trekke tråder mellom samfunnsfag og Heiloen. Vi besøkte «Hvite-busser»-museet på Grønland, samtidig som vi leste om «hvite busser» i Heiloen. Heiloen er jo basert på en sann historie. Til tross for at vi fikk mindre lekser, så lærte vi mye gjennom bøkene. I Splintra lærte vi om ventesorg og om det å flytte ut. Det er livslæring.

Har dere blitt flinkere til å argumentere for egne synspunkt etter prosjektet?

Sofie: Hos oss ble flere betydelig bedre til å reflektere over det de har lest og til å argumentere for synspunktene sine. Vi fikk vite mye av Guri (Fjeldberg) om hva hun tenkte, og det var fint at vi fikk besøk av en som kan så mye om bøker. Hun var god til å lære oss å vurdere bøker, og var veldig opptatt av at alle skulle bli med på å debattere.

Ella: Vi har lært å bruke andre argumenter enn å si at noe er bra eller dårlig. Nå må det være en påstand og en begrunnelse.

Sofie: Uprisen engasjerte flere elever enn det et vanlig norskprosjekt ville gjort, et prosjekt på tvers av klassene får flere med. Til og med de som føler seg svake i norsk, er en del av fellesprosjektet.  Elever som tidligere ikke har hatt så sterke meninger, har blitt tvunget til å ha en mening. Det at hver eneste en har vært med på å stemme på hvilken karakter boken skal få, gjør at alle må vurdere. 

Hva var høydepunktene i arbeidet med Uprisen?

Ella: For meg var det å lese Heiloen. Mot slutten av boka, da Nora er ute for finne Ben, kommer hun til en kirkegård. Det var spennende.

Sofie: Å få lov å være med i storjuryen. Jeg konkurrerte mot to andre gutter om å være i med juryen på Lillehammer. Og Heiloen ga meg mye glede. Nesten alle klassene hadde den på førsteplass. Vi hadde leseskjema hvor vi reflekterte over bøkene. 

Julia: Det er gøy å være her og ha ansvaret for å representere Ris. Det er selve høydepunktet.

Ella: Jeg skal bokbade en forfatter og har ikke snakket foran så mange mennesker før. Jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Håper vi ikke er for kritiske til fotballboka. Vi puttet den på fjerde eller femte plass. Den virket florlett, det var ikke en ordentlig bok, føltes det som. Den prøvde for hardt å engasjere gutter og var rettet mot gutter som går på fotball. Blått blod var en rikere fortelling. Da jeg hadde lest meg inn i den, grublet jeg over handlingen.

Hvordan har dere det nå i forkant av Storjurymøtet?

Maria: Ikke bra, vi er litt nervøse, men på en god måte også. Det er flere som skulle ønske de kunne delta. Vi hadde storjury på Ris også. Det var en fin øving til denne storjuryen. Jeg tror det er veldig positivt at vi kom frem til hvilken bok som var best på en rettferdig måte. Vi har lest grundig og vært engasjert i prosjektet. Når får vi resultater av det.

Lærernes erfaringer

Noen av lærerne som var engasjert i Uprisen på Ris ungdomsskole, var Agnete Dorthea Jørstad Andersen, Tore Kjeilen og Amalie Tessem. Vi var nysgjerrige på deres opplevelse av prosjektet:

Hvorfor søkte dere om delta som jurytrinn, og har prosjektet svart til forventningene?

Agnete: Vi søkte fordi vi hadde deltatt som kritikerklasse, det var gøy å skrive bokanmeldelser, så vi tenkte at det ville være givende å delta som juryklasse. Elevenes syntes det var flott at deres stemme er viktig i Uprisen. Kanskje de kan bidra til å påvirke ungdomsbokforfatterne? Elevene er blitt mer bevisste på hva de liker og hvilke kriterier som er viktige for dem når de bedømmer en bok. Og det har gitt økt leselyst.

Amalie: Ved å si hva de ikke liker, så sier de hva de liker. For noen er dette de første bøkene de har lest. Andre leser fire bøker i sommerferien. Tenk på opplevelsen for dem som blir lesere nå. Det er fire måneder elevene har deltatt. Tidspresset var utfordrende for noen.

Agnete: Jeg er imponert over at de har tatt jobben seriøst. Selv om det er bøker som de vanligvis ikke hadde valgt og ikke fullført.

Tore: Mange synes at det har vært veldig ok å snakke negativt om bøker. For å gjøre det, må de lese dem også.

Har prosjektet hatt noen effekt?

Tore: Vi har en del ikke-lesende elever, som har blitt lesere gjennom å delta i Uprisen.

Agnete: Noen har vært lesere gjennom barneskolen og ungdomsskolen, og de har gjenoppdaget lesingen. I fagsamtaler er elever ofte opptatt av å være enige. Nå opplevde vi at de er styrket i å kunne være uenige.

Tore: Elevene var ivrige når vi hadde kritikerfaddere på besøk. De slåss for sin favorittbok. Den timen kunne fortsatt en time til. De har blitt flinkere til å argumentere. Bøker er blitt mer enn en historie, som medium er bøker litt vanskeligere tilgjengelig sammenlignet med andre medier vi har i dag. Men bøker er blitt en happening denne våren, noe som gjør at lesingen har fått flere dimensjoner. Det kan de ta med seg videre.

Amalie: Det er flere som er nysgjerrige på hva jeg som norsklærer mener om boka. Men elevene får et mandat i Uprisen. Det er viktig at vi voksne ikke mener noe.

Agnete: Elevene synes det er gøy at det kan være stor forskjell på voksenleseren og ungdomsleseren. Gutta har blitt mer oppmerksomme på hva de liker, og har fått en stemme, «vi gutter liker bøker som er mer handlingsmettet». De har opparbeidet seg en leseridentitet.

Tore: I min klasse likte gutta Lik meg og jentene foretrakk Heiloen. At hverdagslivet får plass i Heiloen var de veldig begeistret for. I samfunnsfag handler det mye om de store slagene i krigen.

Agnete: Storjuryen på Ris fungerte veldig fint, de har øvd seg på å argumentere og snakke frem sine favoritter. Vi må styre lesingen i et sånt prosjekt, men lærerne må ligge lavt. Her skal vi ikke finne de og de virkemidlene i teksten. Lærernes mening må holdes tilbake.

Uprisen i Osloskolen er et samarbeid mellom Foreningen !Les, DKS Oslo/Pedagogisk kompetanseutvikling i Utdanningsetaten Oslo kommune.

Astrid Fosvold

Jobber i Oslo kommune, utdanningsetaten, og er fagansvarlig for norskfaget 8–13.