Sverre Henmo
Gutten til venstre
202 sider
Gyldendal, 2005

Gerd Eva Zimmermann Lillo
GeriljaCyberGirls
216 sider
Gyldendal, 2005

Romaner for unge voksne

Bøker for unge voksne?

En av Gyldendals storsatsinger for tiden er såkalte ”bøker for unge voksne”, og blant vårens utgivelser innenfor dette relativt nye segmentet i det litterære markedet finner vi romanene GeriljaCyberGirls av Gerd Eva Zimmermann Lillo og Gutten til venstre og Sverre Henmo. Hva som kjennetegner de unge voksne som lesergruppe, og hvilke form- og innholdsmessige tilpasninger som må gjøres for dem, er det imidlertid vanskelig å bli klok på; Gyldendal forteller ingenting om dette på sine nettsider, på bøkenes vaskesedler eller i pressemeldingene. Kanskje bøkene selv kan gi et svar?

Klønete krim
Handlingen i Gerd Eva Zimmermann Lillos GeriljaCyberGirls spinner rundt en serie brutale voldtekter på Grünerløkka i Oslo. Politiet står sjanseløse i jakten på de slu gjerningsmennene, men heldigvis har politimannen Helge Ram epostadressen til GeriljaCyberGirls – ”GCG blant innvidde” (s. 26). GCG er en verdensomspennende hemmelig organisasjon av kvinner som bekjemper kriminalitet ved hjelp av internettsøk, elektroniske dupeditter og velrettede karatespark, og når Helge Ram forteller dem om hva som foregår i Oslo, sender de sporenstreks en delegasjon til Grünerløkka for å gjøre jobben politiet ikke klarer. Parallelt med dette blir vi presentert for Siri, en ung kvinne i Telemark som ofte er alene fordi kjæresten jobber til sjøs, og som takler ensomheten ved å utforske sin egen seksualitet og kjønnsidentitet i forskjellige chatterom på internett. På Dagbladets lesbechat får hun kontakt med Eliza fra GCG, og dermed trekkes hun mot sin viten og vilje inn i den skremmende voldtektssaken i Oslo.

Å kalle dette et vellykket kriminalplot ville være en overdrivelse. Én ting er alle usannsynlighetene, som at Oslos gatenarkomane – mot å få en høyteknologisk mobiltelefon – skulle la seg verve som gatepatrulje og politiets forlengede arm. Mer problematisk er det imidlertid at denne romanen består av tre forskjellige historier, ja, man kan nesten si tre sjangrer, som svært vanskelig lar seg føre sammen. Den skittenrealistiske skildringen av voldtektene og av Oslos narkotikamiljø står og stanger mot den nesten science fiction-aktige Charlie’s Angels-inspirerte historien om GCG, og klemt i midten står den forsøksvis vare skildringen av Siris forsiktige skritt inn i sitt første lesbiske kjærlighetsforhold. Hvis de hadde hatt plass til å utfolde seg, kunne hver av disse tre historiene hatt livets rett, men klemt sammen på litt over 200 sider blir dette altfor mye forskjellig på altfor liten plass. Karakterskildringen er også i overkant stereotyp. Kvinnene er stort sett vakre og velmenende vesener som ikke ser ut til å ha andre ønsker enn å hjelpe – og ustanselig klemme – sine medsøstre. Mennene er derimot enten stereoidtyggende og manisk kontrollerende, brautende og tykke (Gud forby!) og/eller brutale voldtektsmenn. Den eneste mannen som slipper fra med æren i behold, er politimannen Helge Ram, men han er homofil og dermed beskrevet som en av jentene: ”Han var ikke bare den eneste politimann, men også mann overhodet som kjente adressen” til GCG (s. 27). Språkføringen i boka er enkel, men dette er på ingen måte noen lettlesbok for lesesvake voksne. Det er heller snakk om en overtydelig og til tider plump stil som man ellers er vant til å møte i bøker med mer fargerike omslag, mykere permer og ikke minst langt lavere utsalgspris: ”Han løftet opp t-skjorta og viste fram enda en sixpack. En gyllenbrun en på magen. – Glad i deg, sa hun.” (s. 14)

Hva som gjør dette til en roman for unge voksne, er ikke lett å forstå. Flere av hovedpersonene ser riktignok ut til å være et eller annet sted i 20-åra, men boka tar aldri opp temaer og problemstillinger som kan være spesielt aktuelle for denne aldersgruppa. Hvis man var i det virkelig mistroiske hjørnet, kunne man nesten mistenke Gyldendal for å bruke kategorien ”bøker for unge voksne” som en slags dumpingplass for litterære b-varer. GeriljaCyberGirls er lite annet enn en halvdårlig krim som ikke ville hatt noen større sjanser på det alminnelige voksenlitterære markedet, men utgitt som en bok for unge voksne kan den for det første nå fram til mer uerfarne – og da muligens også mindre kritiske – lesere, og for det andre kan den meldes inn til innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur, noe den da også har blitt. Men så vondt kan vi vel ikke tro om et av våre største forlag?

Strålende studentroman
Sverre Henmos Gutten til venstre hører imidlertid til i en helt annen litterær divisjon. Dette kort og godt en svært gripende og velskrevet roman. Henmo viste seg som et stort fortellertalent allerede med debutromanen Sammen er vi én og én fra 1999, men nå har han fått mer erfaring og står fram som en dreven litterær håndverker med full kontroll over sine virkemidler. Gutten til venstre er en roman fortalt i jeg-form av Adrian, en Blindern-student i begynnelsen av 20-åra, og den skildrer Adrians strevsomme forsøk på å finne sin plass i det sosiale nettverket, i krysningspunktet mellom jenter, familiemedlemmer, venner og medstudenter. I sentrum for handlingen står Adrians problematiske forhold til sin 17 år gamle lillebror Tobias, som har Downs syndrom. Adrian er opplagt glad i sin lillebror, men han bærer også på mange vonde følelser som han ikke er villig til å erkjenne overfor seg selv: Ved flere tilfeller blir han flau over broren når de er ute blant andre mennesker, og ikke minst virker han bitter over hva brorens sykdom har gjort med hans før så lykkelige og bekymringsløse foreldre. I skildringen av Adrians sammensatte følelsesliv gjør Henmo god bruk av den valgte synsvinkelen: Hva Adrian forteller om seg selv, stemmer ikke alltid overens med hvordan han oppfører seg, og dermed inviteres leseren til å dikte med og finne sine egne forklaringer. 

Gutten til venstre handler imidlertid ikke bare om triste og alvorlige temaer. Det er også en tidvis svært morsom roman, først og fremst på grunn av den elskelige karakteren Otto, Adrians bestevenn og romkamerat. Otto er en evig student av menneskelige omgangsformer, og han blir aldri lei av å teste folks reaksjoner på uhørt og uventet oppførsel, noe som fører til en rekke pinlig morsomme scener: Han kryper gjennom en bil som har stoppet midt i forgjengerfeltet, han setter seg i en park og leser pornoblader, og han drømmer om å besøke sin kommende svigerfar og si ”Dattera di er ei kåt lita ei” (s. 99). Otto bringer inn akkurat nok galskap og humor til å hindre dette i å bli en sorgtung tåreperse, og når Henmo i tillegg klarer å flette inn en gripende kjærlighetshistorie, blir dette totalt sett en svært rik roman som engasjerer hele leserens følelsesregister.

En forvirrende kategori
Ser man GeriljaCyberGirls og Gutten til venstre under ett, framstår «bøker for unge voksne» som en svært forvirrende kategori. Mens den første boka antyder at dette en samlebetegnelse for litterære lettvektere skrevet for urutinerte lesere, gir den andre et helt annet inntrykk; den er rett og slett altfor god. Ikke er den spesielt lettlest heller. Når Gyldendal likevel har valgt å gi ut Gutten til venstre som en bok for unge voksne, må det ha sammenheng med det faktum at romanen tar opp temaer som er spesielt aktuelle for mennesker i begynnelsen 20-åra. For det er ingen tvil om at Henmo gir en levende skildring av hvordan det føles å bli voksen, hvordan det er å gå inn i sitt første alvorlige kjærlighetsforhold, og ikke minst hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i den store sammenhengen. Men at denne tematikken skal være grunn nok til å putte Gutten til venstre i en sekk sammen med andre såkalte bøker for unge voksne og melde den inn til innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur, er det vanskelig å si seg enig i. Hvis dette skal være kriteriet, kan vi gjøre det samme med store deler av Norges – og verdens – litteraturhistorie. Handler ikke Synnøve Solbakken om akkurat dette? Og naiv. super.? For ikke å glemme Goethes Den unge Werthers lidelser? Skildringer av unge mennesker smertefulle vei inn i voksenverdenen har vært et av litteraturens mest fruktbare motiver, og dette har skapt store litterære verk som har gledet lesere i alle aldrer – ikke bare dem som står midt i samme livssituasjon selv. Gyldendals beslutning om å utgi slike bøker i en egen serie sammen med lettbent kriminallitteratur, er med andre ord svært vanskelig å forstå. La oss håpe at neste bok i serien gjør det noe klarere hva bøker for unge voksne er ment å være. Og hvis det ikke skulle komme flere bøker i denne serien, er det også greit.



Skrevet av:

Romaner for unge voksne

Romaner
Sverre Henmo
Gutten til venstre
202 sider
Gyldendal, 2005

Gerd Eva Zimmermann Lillo
GeriljaCyberGirls
216 sider
Gyldendal, 2005

Anmeldt av Jonas Bakken

Bøker for unge voksne?

En av Gyldendals storsatsinger for tiden er såkalte ”bøker for unge voksne”, og blant vårens utgivelser innenfor dette relativt nye segmentet i det litterære markedet finner vi romanene GeriljaCyberGirls av Gerd Eva Zimmermann Lillo og Gutten til venstre og Sverre Henmo. Hva som kjennetegner de unge voksne som lesergruppe, og hvilke form- og innholdsmessige tilpasninger som må gjøres for dem, er det imidlertid vanskelig å bli klok på; Gyldendal forteller ingenting om dette på sine nettsider, på bøkenes vaskesedler eller i pressemeldingene. Kanskje bøkene selv kan gi et svar?

Klønete krim
Handlingen i Gerd Eva Zimmermann Lillos GeriljaCyberGirls spinner rundt en serie brutale voldtekter på Grünerløkka i Oslo. Politiet står sjanseløse i jakten på de slu gjerningsmennene, men heldigvis har politimannen Helge Ram epostadressen til GeriljaCyberGirls – ”GCG blant innvidde” (s. 26). GCG er en verdensomspennende hemmelig organisasjon av kvinner som bekjemper kriminalitet ved hjelp av internettsøk, elektroniske dupeditter og velrettede karatespark, og når Helge Ram forteller dem om hva som foregår i Oslo, sender de sporenstreks en delegasjon til Grünerløkka for å gjøre jobben politiet ikke klarer. Parallelt med dette blir vi presentert for Siri, en ung kvinne i Telemark som ofte er alene fordi kjæresten jobber til sjøs, og som takler ensomheten ved å utforske sin egen seksualitet og kjønnsidentitet i forskjellige chatterom på internett. På Dagbladets lesbechat får hun kontakt med Eliza fra GCG, og dermed trekkes hun mot sin viten og vilje inn i den skremmende voldtektssaken i Oslo.

Å kalle dette et vellykket kriminalplot ville være en overdrivelse. Én ting er alle usannsynlighetene, som at Oslos gatenarkomane – mot å få en høyteknologisk mobiltelefon – skulle la seg verve som gatepatrulje og politiets forlengede arm. Mer problematisk er det imidlertid at denne romanen består av tre forskjellige historier, ja, man kan nesten si tre sjangrer, som svært vanskelig lar seg føre sammen. Den skittenrealistiske skildringen av voldtektene og av Oslos narkotikamiljø står og stanger mot den nesten science fiction-aktige Charlie’s Angels-inspirerte historien om GCG, og klemt i midten står den forsøksvis vare skildringen av Siris forsiktige skritt inn i sitt første lesbiske kjærlighetsforhold. Hvis de hadde hatt plass til å utfolde seg, kunne hver av disse tre historiene hatt livets rett, men klemt sammen på litt over 200 sider blir dette altfor mye forskjellig på altfor liten plass. Karakterskildringen er også i overkant stereotyp. Kvinnene er stort sett vakre og velmenende vesener som ikke ser ut til å ha andre ønsker enn å hjelpe – og ustanselig klemme – sine medsøstre. Mennene er derimot enten stereoidtyggende og manisk kontrollerende, brautende og tykke (Gud forby!) og/eller brutale voldtektsmenn. Den eneste mannen som slipper fra med æren i behold, er politimannen Helge Ram, men han er homofil og dermed beskrevet som en av jentene: ”Han var ikke bare den eneste politimann, men også mann overhodet som kjente adressen” til GCG (s. 27). Språkføringen i boka er enkel, men dette er på ingen måte noen lettlesbok for lesesvake voksne. Det er heller snakk om en overtydelig og til tider plump stil som man ellers er vant til å møte i bøker med mer fargerike omslag, mykere permer og ikke minst langt lavere utsalgspris: ”Han løftet opp t-skjorta og viste fram enda en sixpack. En gyllenbrun en på magen. – Glad i deg, sa hun.” (s. 14)

Hva som gjør dette til en roman for unge voksne, er ikke lett å forstå. Flere av hovedpersonene ser riktignok ut til å være et eller annet sted i 20-åra, men boka tar aldri opp temaer og problemstillinger som kan være spesielt aktuelle for denne aldersgruppa. Hvis man var i det virkelig mistroiske hjørnet, kunne man nesten mistenke Gyldendal for å bruke kategorien ”bøker for unge voksne” som en slags dumpingplass for litterære b-varer. GeriljaCyberGirls er lite annet enn en halvdårlig krim som ikke ville hatt noen større sjanser på det alminnelige voksenlitterære markedet, men utgitt som en bok for unge voksne kan den for det første nå fram til mer uerfarne – og da muligens også mindre kritiske – lesere, og for det andre kan den meldes inn til innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur, noe den da også har blitt. Men så vondt kan vi vel ikke tro om et av våre største forlag?

Strålende studentroman
Sverre Henmos Gutten til venstre hører imidlertid til i en helt annen litterær divisjon. Dette kort og godt en svært gripende og velskrevet roman. Henmo viste seg som et stort fortellertalent allerede med debutromanen Sammen er vi én og én fra 1999, men nå har han fått mer erfaring og står fram som en dreven litterær håndverker med full kontroll over sine virkemidler. Gutten til venstre er en roman fortalt i jeg-form av Adrian, en Blindern-student i begynnelsen av 20-åra, og den skildrer Adrians strevsomme forsøk på å finne sin plass i det sosiale nettverket, i krysningspunktet mellom jenter, familiemedlemmer, venner og medstudenter. I sentrum for handlingen står Adrians problematiske forhold til sin 17 år gamle lillebror Tobias, som har Downs syndrom. Adrian er opplagt glad i sin lillebror, men han bærer også på mange vonde følelser som han ikke er villig til å erkjenne overfor seg selv: Ved flere tilfeller blir han flau over broren når de er ute blant andre mennesker, og ikke minst virker han bitter over hva brorens sykdom har gjort med hans før så lykkelige og bekymringsløse foreldre. I skildringen av Adrians sammensatte følelsesliv gjør Henmo god bruk av den valgte synsvinkelen: Hva Adrian forteller om seg selv, stemmer ikke alltid overens med hvordan han oppfører seg, og dermed inviteres leseren til å dikte med og finne sine egne forklaringer.

Gutten til venstre handler imidlertid ikke bare om triste og alvorlige temaer. Det er også en tidvis svært morsom roman, først og fremst på grunn av den elskelige karakteren Otto, Adrians bestevenn og romkamerat. Otto er en evig student av menneskelige omgangsformer, og han blir aldri lei av å teste folks reaksjoner på uhørt og uventet oppførsel, noe som fører til en rekke pinlig morsomme scener: Han kryper gjennom en bil som har stoppet midt i forgjengerfeltet, han setter seg i en park og leser pornoblader, og han drømmer om å besøke sin kommende svigerfar og si ”Dattera di er ei kåt lita ei” (s. 99). Otto bringer inn akkurat nok galskap og humor til å hindre dette i å bli en sorgtung tåreperse, og når Henmo i tillegg klarer å flette inn en gripende kjærlighetshistorie, blir dette totalt sett en svært rik roman som engasjerer hele leserens følelsesregister.

En forvirrende kategori
Ser man GeriljaCyberGirls og Gutten til venstre under ett, framstår «bøker for unge voksne» som en svært forvirrende kategori. Mens den første boka antyder at dette en samlebetegnelse for litterære lettvektere skrevet for urutinerte lesere, gir den andre et helt annet inntrykk; den er rett og slett altfor god. Ikke er den spesielt lettlest heller. Når Gyldendal likevel har valgt å gi ut Gutten til venstre som en bok for unge voksne, må det ha sammenheng med det faktum at romanen tar opp temaer som er spesielt aktuelle for mennesker i begynnelsen 20-åra. For det er ingen tvil om at Henmo gir en levende skildring av hvordan det føles å bli voksen, hvordan det er å gå inn i sitt første alvorlige kjærlighetsforhold, og ikke minst hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i den store sammenhengen. Men at denne tematikken skal være grunn nok til å putte Gutten til venstre i en sekk sammen med andre såkalte bøker for unge voksne og melde den inn til innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur, er det vanskelig å si seg enig i. Hvis dette skal være kriteriet, kan vi gjøre det samme med store deler av Norges – og verdens – litteraturhistorie. Handler ikke Synnøve Solbakken om akkurat dette? Og naiv. super.? For ikke å glemme Goethes Den unge Werthers lidelser? Skildringer av unge mennesker smertefulle vei inn i voksenverdenen har vært et av litteraturens mest fruktbare motiver, og dette har skapt store litterære verk som har gledet lesere i alle aldrer – ikke bare dem som står midt i samme livssituasjon selv. Gyldendals beslutning om å utgi slike bøker i en egen serie sammen med lettbent kriminallitteratur, er med andre ord svært vanskelig å forstå. La oss håpe at neste bok i serien gjør det noe klarere hva bøker for unge voksne er ment å være. Og hvis det ikke skulle komme flere bøker i denne serien, er det også greit.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.