Romeo og Javeria

Søkt Shakespeare-modernisering

Det vrimler av Shakespeare-moderniseringer innen de forskjelligste kunstformer. Rett nok har vi ikke sett så mange innen ungdomslitteraturen, men nå gir Ingunn Aamodt sitt bidrag.

Romeo er Jehovas Vitne. Javeria er muslim. Deres religiøse tilhørighet er ikke resultater av egne valg, her ligger familiens press og forventninger bak. Ungdommene er desto mer egenrådige i kjærlighetslivet. Amors pil rammer idet Romeo og kameraten Thomas er på plikttung evangeliseringsbesøk hos en pakistanerfamilie. Den underskjønne Javeria stiger uventet ned fra 2. etasje, og forelskelsen er et gjensidig faktum. Det umulige er også et faktum – og alle som kjenner Shakespeares tragedie vet hvordan dette vil ende.

Aamodt benytter seg av tradisjonelle figurer, men forenkler rollelisten. Javerias mor inntar ved en anledning ”ammens” funksjon, mens broren, Hamid, agerer Tybalt i en slåsskamp med Thomas/Mercutio. Velkjente handlingselementer er på plass, for eksempel balkongscenen – hvor Javeria sukker: ”Hvorfor måtte Romeo være Romeo?” Giftermål og giftselvmord kommer i rask rekkefølge.

Platte påstander

Romeo og og Julie er både romantisk og tragisk. Aamodts roman er ingen av delene, Ofte virker den ufrivillig komisk. Mens Shakespeares maskeball forsyner oss med all romantikk vi kan ønske oss, blir Aamodts skoleball mer latterlig enn romantisk – Javeria er utkledd som en kjempemessig kanin. Da hjelper det lite at skolen faktisk heter ”Verona videregående”. Den slags navnelikhet blir bare søkt. Og hvilken norsk by er oppsatt med en ”Lorenzopark”? Her skorter det på troverdigheten. Hadde det ikke vært bedre å ta steget bort fra renessanse-Italia fullt ut?

Hele handlingsforløpet virker kunstig og forenklet; det består nærmest av narrative ”nødrim”. Troverdighetsmangelen rammer også personene; de mangler psykologisk dybde. De forelsker seg hodestups – ja vel, men dette forblir Aamodts påstand, som ikke underbygges utover formuleringer som ”Hjertet hennes hoppet over et slag”, eller ”De var i strålende humør”. Å tro på deres kjærlighet er vanskelig når den kun skildres i klisjévendinger.

Overflatisk om alvorlige temaer

Når Romeo betror Thomas at han er ”helt fortapt”, er nok dette en bevisst formulering fra forfatterens side, for å få understreket forholdets religiøse implikasjoner. At ”Javeria” minner om en feilskriving av Jehova-navnet, er neppe tilfeldig – for Romeo er jo forelskelsen en form for avgudsdyrkelse. Men Aamodts kjennskap til Jehovas Vitner virker noe annenhånds og lettvint (det er for eksempel mormonere som er kjent for å misjonere i dress og slips), og hun berører en tematikk som er altfor omfattende for det tynne bokformatet. Det samme gjelder tvangsekteskaps-problematikken, som her og der omtales i kvasi-realistiske vendinger. Å anvende muslimer er kanskje den eneste innfallsvinkelen Aamodt har funnet for å overføre Romeo og Julie til nåtidens Norge.

Kjærlighetshistorier trenger ikke å være realistiske. En kan godt la kjærlighetens mytiske grunnskjema danne utgangspunkt for en fortelling der personene er romantiske arketyper mer enn virkelige mennesker. Men da må en bestemme seg for å gjøre nettopp dette. Ingunn Aamodt, derimot, vingler uelegant mellom en traurig, norsk hverdag, og høyverdig kjærlighet.

Allusjon som gimmick

Spørsmålet er hvorfor Ingunn Aamodt absolutt vil nyskrive Shakespeares klassiker. Har hun skrevet boken for å gi norske ungdommer en smidig og enkel inngang til Shakespeares verker? Det er i så fall unødvendig – jeg tror faktisk Romeo og Julie i seg selv har alt som skal til for å fenge lidenskapshungrige lesere. Vil tenåringer ha modernisering for enhver pris, får de nok bedre utbytte av å se Baz Luhrmanns film, Romeo + Juliet. Alt som er verdifullt hos Shakespeare, er borte i Romeo og Javeria, og erstattet med banaliteter som er så søkte at de ikke engang er klisseromantiske.

Agendaen er neppe å fremme Shakespeare-interesse. Mest av alt bruker nok forfatteren den ferdigskrevne kjærlighetsintrigen som en fiffig effekt til historien hun vil fortelle. Dessverre blir effekten mer en gimmick enn en fengslende allusjon. En mer rutinert forfatter kunne sikkert ha gjort noe ut av konseptet, men nå har dessverre Ingunn Aamodt ”brukt opp” idéen. Og resultatet får meg til å konkludere at hun nok gjør nok best i å finne opp historiene sine selv.

La oss gjerne få ”multikulturelle” kjærlighetshistorier, og fortell oss gjerne mer om religiøs indoktrinering, men la oss da også få en skikkelig behandling av temaet.