Romreiser til besvær

Kass og Tycho 1: De forbudte solsystemene
av Christopher Pahle
Aschehoug 2020

 

Kass og Tycho 2: Fantomplaneten
av Christopher Pahle
Aschehoug 2021

 

Kass og Tycho 3: Stjernekadettene
av Christopher Pahle
Aschehoug 2021

 

Kass og Tycho 4: Herskeren av underverset
av Christopher Pahle
Aschehoug 2023

 

Christopher Pahle har skrevet fire bøker om tvillingene Kass og Tycho og skapt seg et eget fantasiunivers som faktisk er universet, med ulike solsystem, planeter og mystiske skapninger. I denne samleanmeldelsen skal vi trenge inn i de mørkeste avkrokene av dette universet, og bevege oss raskere enn lysets hastighet fra den ene boka til den andre. For å klare dette uten å forvirre mer enn nødvendig (litt forvirring er faktisk ikke mulig å unngå), må jeg kort presentere handlingen i de ulike bøkene. Spoiler-alert herved utløst!

En liten oversikt

De forbudte solsystemene: Tvillingene Kass og Tycho er tilsynelatende to vanlige barn. Tycho er en klønete og nerdete gutt. Kass er en mer fysisk og mindre skoleflink jente. Sammen finner de et forlatt romfartøy under et fjell i skogen, og plutselig har de havnet i et annet solsystem i en helt annen del av universet. Det er skikkelig dumt, for barna hadde lovet å besøke farmor, og hun skulle fortelle dem noe viktig. De må med andre ord komme seg hjem, og det viser seg å være vanskelig, selv om de disponerer universets beste romfartøy, Humlen. Heldigvis har de en blindpassasjer om bord, en kjempestor, rosa romkanin som heter Milo. Han hjelper dem med å forstå den nye rom-virkeligheten. Men verken han eller andre romvesener kan peke ut hvor jorda er i et mylder av stjerner.

Fantomplaneten: Kass og Tycho drar på nytt ut i universet, denne gangen sammen med sin tidligere lærer, doktor Sternvogel. Verken han, Kass eller Tycho viser seg å være mennesker, men astrandere, altså romvesener fra en annen planet. Sternvogel har fanget opp et signal i kvantekrystallen sin. Bare én person kan ha sendt det signalet, og det er Lara, søsteren til tvillingenes farmor. Hun har vært savnet i mange år etter at hun dro for å finne den mystiske Ekko. Ryktet sier at de befinner seg på Fantomplaneten. En ny kommunikasjonsåre i universet, kalt det åttende undervers, har blitt oppdaget, og det gjør det mulig å reise til denne planeten. Veien dit er lang og komplisert, og både diktatoriske romskipkapteiner og den mystiske sekten kalt Aldrihetens barn skaper vansker for våre venner i jakten på Lara.

Stjernekadettene: Under huset til farmor er det et mystisk rom, stengt med et segl som ikke må brytes. Likevel blir seglet brutt, og et signal sendes ut i verdensrommet. Fiender av alliansene i universet forbereder et angrep mot jorda. Samtidig blir Kass og Tycho skilt. Kass havner på planeten Vingfall, der fuglelignende skapninger kalt faxxer holder til. Der må hun igjennom krevende prøver for å bli tatt opp som stjernekadett. Tycho havner i fangenskap hos romvesener kalt mogger. Han må lære seg moggisk. Tvillingene står nå overfor nye og krevende utfordringer: Kass må bestå prøvene, Tycho må rømme, slik at de kan forene kreftene sine mot trusselen som truer jorden.

Herskeren av underverset: Det er nærmest umulig å gi et kort og forståelig referat av denne boka, så vi nøyer oss med å presentere ulike handlingstråder som løper parallelt. I denne boka møter vi en intergalaktisk leiemorder kalt frostreven. Faxxer og mogger er i krig, og fredsforhandlingene går trått. Heldigvis er Tycho en av tolkene, han er den eneste ikke-moggen som snakker moggisk. I tillegg herjer en solpest. Soler etter soler spises opp innvendig og slukner. Samtidig arbeider Aldrihetens barn med å slippe Staralfen fri. Staralfen er en urgammel skapning som kan utslette hele universet, så det er viktig å få stoppet den før det er for sent. Kass og Tycho og de andre attergalene, astrandernes motstandsbevegelse, er selvsagt på saken. På finurlig og uforståelig vis samler Pahle handlingstråder og rollebesetningen i en storslått finale.

Et komplekst univers

Jeg antar at det ikke er lett å forstå hva som foregår i disse bøkene ut ifra de korte referatene. Dessverre er det heller ikke helt lett å holde oversikten når man leser bøkene i sin helhet. Pahle har klokt nok laget en navneoversikt bakerst i bøkene. Ordlisten i den fjerde og siste boka er på seks sider og består av 38 navn på personer, steder og fenomener, det sier litt om kompleksiteten i universet. Det er mye som er vanskelig å forstå. Et lite utdrag hentet fra den siste boka viser noe av utfordringene. På dette stedet i fortellingen er jeg godt kjent med karaktergalleriet og de mange særegenhetene ved universet, men jeg blir likevel overrumplet av en mengde nye og ukjente opplysninger. Kass, doktor Sternvogel og Arrifaxx, en alliert faxx, leter etter hovedkvarterer til attergalene:

«Og vi fant det,» fortsatte doktor Sternvogel. «Men det vi lette etter, var ikke her. Vi må videre. Vårt siste håp er Irgenvan.»

  «Vi finner aldri veien gjennom ravsjøen!» Sa Arrifaxx.

  «Nei, ikke uten takyografen,» sa doktor Sternvogel.

  Arrifaxx nikket. «Så vi skal dra til Astropolis først, er det det du sier?»

  Kass så bebreidende på Arrifaxx. «Du sa vi skulle finne staralfens hjemplanet,» sa hun.

Ravsjøen, takyografen og Astropolis er ennå ikke introdusert eller forklart, og jeg må i likhet med Kass slå meg til ro med at dette sikkert blir forklart på vei mot staralfens hjemplanet.  

Pahle har klart å skape et frodig og spennende fantasiunivers. Bøkene er viltre og grenseløse. Hovedproblemet er at fortellingen er bildesvak. Jeg har store problemer med å se for meg karakterene og de ulike miljøene de beveger seg i. Fortellingen begynner på jorda, og selv her, i et velkjent miljø, sliter jeg med å forstå hva som foregår. Dette problemet forsterkes betraktelig når vi forsvinner ut i verdensrommet til miljøer ingen har sett før. Stort sett blir nye steder og planeter beskrevet kort, før handlingen raser av gårde uten at miljøet blir ytterligere beskrevet. Noen ganger går handlingen så raskt at jeg nesten ikke vet om personene er inni romskipet, utenfor i verdensrommet eller på vei inn mot en ukjent planet. Verken temperatur, sult eller andre basalbehov forstyrrer den handlingsdrevne fortellingen.

Det fins et dilemma her. Pahle skriver for unge lesere, og flere setninger som beskriver miljøet ville ha bremset framdriften og gjort bøkene enda lengre. På den andre siden er det vanskelig å engasjere seg i handlingen når man nesten ikke forstår hva som foregår. Flere små drypp av miljø og klima underveis ville gjort fortellingen mer levende.

Intrigene

I første halvdel av De forbudte solsystemene var det ikke bare mangelen på bilder i hodet som bremset leselysten. Jeg fant heller ingen fortelling. Hvis man skal leve seg inn i karakteren og deres skjebner, er det avgjørende at man engasjerer seg i prosjektet deres. Kass og Tycho må altså rekke hjem til farmor fordi hun skal fortelle dem noe viktig. Dette er dessverre ikke et mål som får leserhjertet til å banke i iver og spenning. Leserne blir ikke introdusert for denne farmoren, og det hun skal fortelle dem, framstår ikke som relevant for aktørenes liv.

Jeg må innrømme at jeg på dette punktet i lesingen håpet intenst at handlingen skulle utvikle seg til en kamp der hele universets eksistens sto på spill, og at hovedpersonenes egenskaper og ferdigheter ble avgjørende for utfallet. Jeg ville leve meg inn i karakterens skjebner og håpe intenst på at de ikke ville mislykkes. Og jeg ble faktisk bønnhørt, men først i den fjerde boka. Heldigvis begynner fortellingen å ta form allerede mot slutten av den første boka. Hindringene som Kass og Tycho møter, er både mer konkrete og vanskeligere å overvinne, noe som gjør handlingen spennende. Når til og med venner viser seg å være fiender, og Pahle varter opp med et par gode plot-tvister, blir fortellingen riktig fin.  

Mitt lese-engasjement vokste utover i serien. Det handlet om at jeg gradvis brydde meg mer og mer om hovedpersonene, og om at forfatteren omsider klarte å lage engasjerende intriger. Hovedpersonene trenger å ha et klart mål som det er viktig for dem å nå, og det må få konsekvenser for dem hvis de ikke klarer å nå målet. Så lett og så vanskelig er det å skrive en god fortelling. I bok 2, Fantomplaneten, er det fortsatt vanskelig å forstå hvorfor det er så viktig å finne Lara og Ekko. Den emosjonelle koblingen til Lara blir forklart, men engasjerer bare delvis. En ukjent forræder og en usympatisk antagonist om bord på romskipet Hammerhodet skaper likevel nok dramatikk til at man blir med på ferden mot den mystiske Fantomplaneten. Noen unødvendige plot-feil irriterer, og burde vært luket ut av en redaktør.

I bok tre, Stjernekadettene, fungerer intrigen bedre. Kass må komme seg igjennom opptaksprøvene. Selvsagt blir hun motarbeidet av noen usympatiske med-kadetter. Tycho må rømme fra sitt fangebur under vann på planeten Moggol. Han må lære seg et fremmed språk, vinne en fiende over på sin side, og finne en vei ut av fangehullet. Disse intrigene er velkjente, men de fungerer og engasjerer. I denne boka dveler forfatteren ved handlingen på to planeter, Vingfall med sine tårn i skyene og Moggenes rike under vann, og leserne får dermed nok tid og informasjon til å se disse fremmedartede planetene for seg. Boka er spennende, på ekte!

Bok fire, Herskeren av underverset, fortsetter i samme gode spor som forløperen. Nå svinger det! Jeg har fortsatt problemer med å følge den emosjonelle logikken bak aktørenes handlinger, men dette ødelegger ikke for framdrift og leseengasjement. Tidligere i serien har Pahle tvangsmessig byttet synsvinkel mellom Kass og Tycho i hvert kapittel. Nå følger vi Tycho gjennom flere kapitler, og så bytter vi til Kass. Det er bedre slik, da får leserne tid til å følge handlingstråder over lengre tid uten å bli avbrutt. I denne boka får også leserne servert den beste cliffhangeren i hele serien: Del to slutter med at Tycho ligger hardt såret i snøen, kuttet i halsen av leiemorderen Frostreven. Kass mister Humlen til Staralfen, som tar kraftkilden. Han er fri og klar til å ødelegge universet.

Fantasi og fakta

Underveis i lesingen har tankene gått til bokserien The Hitchiker’s Guide to the Galaxy. Serien om Kass og Tycho har den samme vimsete strukturen og de tøysete elementene. Begge bokseriene er rike på absurde situasjoner. Mye av humoren i Pahles serie står den rosa romkaninen Milo for. Han er virkelig en karakter, og jeg synes han blir morsommere og morsommere utover i serien. Til slutt legger han ned en livsviktig og fornøyelig innsats for å redde universet fra undergang. Heldigvis har han også med seg sine artsfrender peltzene, som stiller opp når de hører det er kake i premie. Det er herlig gøyalt.

The Hitchiker’s Guide to the Galaxy har en filosofisk undertone. Pahle på sin side har ambisjoner om å opplyse, innimellom. Dette er tydeligst i den første boka, der den nerdete Tycho stadig vekk må forklare søsteren hvordan universet henger sammen. I den første boka har Pahle skrevet et etterord med overskriften «Vil du vite mer?», og her kan vitebegjærlige lesere få tips om hvor de kan finne mer informasjon om verdensrommet. Pahle hjelper også til med å rydde litt, slik at rene fantasispinn skilles fra seriøse teorier. Ormehull (hvis de eksisterer) vil kanskje oppføre seg litt som kanalporter og undervers? Det faglige får mindre plass ut over i serien, men Pahle viser hele veien en genuin glede ved å bake fakta og teorier om universet inn i sin sprelske fortelling.

I den storslåtte finalen kjemper Kass og Tycho mot den mektige Staralfen. Pahle tyr her til alle triksene i boka. Han kopierer freidig de geniale tidskrøllplottene fra Harry Potter og fangen fra Azkaban og Harry Potter og Barnets forbannelse. Ved å bli en del av singulariteten i Staralfens kraftkilde drar Kass og Tycho tilbake i tid og er selv redningen de søker, de møter også sine foreldre og må holde seg skjult, selv om alt de vil er å be dem om å ikke gjøre det som vi vet allerede har skjedd. Milo tøyer og bøyer på rattet til Humlen for å for å bremse opp kjedereaksjonen i tilintetgjørelsen. Her, som flere ganger tidligere i denne serien, mister jeg fullstendig oversikt over logikken. Tidsreiser er ulogisk nok, og skaper uløselige situasjoner, hvis man tenker seg om. Når dette kombineres med singularitet og kjedereaksjoner som kontrolleres av et ratt, mister jeg det helt. Det beste er nok å forholde seg til serien som en actionfilm, og bli med på festen uten å tenke for mye på alle de logiske bristene som stadig dukker opp og truer med å senke hele fortellingen. Serien fungerer som ren underholdning, og så kan faktaorienterte lesere fundere videre over singularitetens mysterier i andre tekster.